Fremtiden
Ja, det er bare å (jublende) innse det.
Det heter ikke science fiction lengre. Det heter fremtiden.
Etter å ha (for)lest meg på siste utgave av illustrert vitenskap, innser jeg at jada; alt er mulig.
Bare man klarer å tenke ut teknologien og midlene til å gjennomføre det.
Funn av en planet, som de kaller Zarmina, hvor de nærmest garanterer liv på ett eller annet nivå, visualiserer ett univers myldrende med andre levende skapninger enn de som befinner seg på Jorden. Og jeg, som tidvis vil karakteriserer meg selv som hobbymisantrop, kjenner ett stikk av Lykke. Spenning! Jeg håper inderlig at jeg ikke rekker å dø før teknologien revlusjoneres av en eller annen reiseform som gjør det mulig å ta seg til slike planeter. Men neppe. Det tar altfor mange år. Verdens Herrer og Fruer har nok med å bevilge penger til våpen for å ta livet av hverandre. Romforskning er nedprioritert. Er ikke så mye penger ute i Kosmos.. Men kanskje om vi finner noen å krige med der. På en annen planet.. DA vil det bli intressant. Muligens.
Eller de finner ett stoff slik som på månen; helium 3 som etter hva jeg har oppfattet kan generere uante mengder energi ved å brenne stoffet i fusjonskraftverk. (Mer i denne artikkelen) Da blir det antagelig bevilget mer kronasjer til bygging av nye fartøy som kan reise lengre, fortere og utenfor den grenser vi har nå.
En reise til mars med det eksempelvis NASA disponerer av teknologi, ville gi en reisetid på ca 8 mnd. Èn vei.
Det er …lang tid.
Veien videre for romfart er atomdrevne ione- og plasmaraketter.
Den tidligere astronauten Franklin Chang-Diaz eier ett selskap som har konstruert en motor ved navn VASMIR som ville bringe reisetiden til mars ned i 39 dager, så håpet er gyllent!
Med denne farten på utvikling, er det muligens ikke mange 100 årene igjen før man kan fantasere om å reise ut av solsystemet vårt.
Hm. For en gangs skyld setter jeg min lit til reinkarnasjon og håper jeg blir gjenfødt for siden utdanne meg til kosmo/astronaut! Slipp meg ut i det store beinkalde mørket og la meg få se Andre Steder.
Jeg har i mange år på halvveis spøk uttalt at jeg er en alien. En som er hjelpeløst strandet på Tellus fordi jeg sannsyneligvis ble forlatt her av fortvilte foreldre som rømte fra en eller annen konflikt med en skummel OverLord.
Whatever.
Hadde jeg kunnet, ville jeg gjøre om hele min tilværelse og bli en romfarende oppdager!
Jaja. Er lov å DRØMME, iallefall.
Da snakker man i sannhet om The Final Frontier! 🙂
