Romantikerens unytte
Og singeltilværelsen begynner virkelig å stå for meg som det eneste fornuftige alternativ for et tenkende, reflektert og ikke minst RASJONELT menneske.
Hvorfor benytte 10 kilotonnWhatever på å få ett mellom-umenneskelig forhold til å stadig balansere i den vateren den BØR være i?
For; Om det havner i uvater eller på annet vis forgrumses av utilfredshet..
Så ødelegger det i 80% (MINST) av tilfellene, en hverdag som kunne være benyttet til kreative og meningsfylte aktiviteter.
Dagen, uka måneden eller forsåvidt; ÅRET kan bli fullstendig spolert av uønskede, tidskrevende TANKER og TÅRER og DISKUSJONER og forsåvidt også KRANGEL.
Så hvorfor utsette seg selv og andre av ens nærmeste for denne følelsestorturen?
For ingen kan nekte. Det går ut over ens venner, familie og gjerne kolleger på jobben.
Tanta di, faren din, barna dine, fandens svoger, svigermor og niese, og alle rundt deg.
Denne tankegangen og adferdsmønster tilhører gjerne Romantikeren.
Det er ikke bare en vesensforskjell på en Romatiker og en Realist.
Nei. De bor i hvert sitt mentale solsystem.
Lysår fra tilgang på enhver sjangse til å kunne engang lese hverandres hiroglyfer eller engang tolke subtile bankelyder som tegn på at det er liv hos den andre parten, lever de sine respektive tilværelser.
Side om side.
Men allikevel kan de aldri nå hverandre. Ikke i realitet.
Kun som en romantisk idè kan Realisten og Romantikeren i sannhet forstå og virkelig fatte den andres virkelighet.
En sann og flegmatisk Realist ville aldri lage drama over noe så idiotisk banalt som at for eksempel kjæresten deres forlot dem.
( Om en sann realist i det hele tatt kunne finne på noe så unødvendig som å finne en livsledsager.
I såfall ligger det oftest praktiske hensyn til grunn for anskaffelse av partner. Les: økonomi/bekvemmelighet)
Neida. En praktisk og logisk tenkende Realist ville ganske umiddelbart sette seg for å sortere tankene i problemløsningskartoteket.
Pent og ryddig ville Realisten stikke ut sin nye kurs framover i livet.
En Romantiker ville kaste vekk stort sett all sin tid på å tenke og FØLE.
På å gråte og på å fortvile.
Tankene ville umiddelbart rase sammen i en rykende ruinhaug av forkullede tidligere rosenrøde drømmer.
Som Romantikeren antagelig aldri ville fått realisert uansett og som de allerede i FORKANT har brukt endeløse, sysselløse timer på å fable fram.
Men som sagt..
Romantikeren kaster vekk sine egne og andres sjangse til et produktivt og givende liv.
De kaster vekk ressurser!
Viktige arbeidstimer som kunne ha blitt omsatt i produkt til nytte for samfunnet!
De er en byrde i og med sin slitsomme og krevende natur.
Vekk med Romantikeren. Utrydd enhver tendens til romantikk i ethvert menneskelig, levende individ.
Og verden vil bli et mye mer effektivt og velfungerende sted:-)
