Pause
Sommeren var lang og for en gangs skyld varm. (fantastisk!!)
Høsten kom som det vakre fenomen det alltid er, og plutselig var det Oktober.
Hva skriver man når man selv har gjennomgått ganske dyptgripende mentale metamorfoser i løpet av denne planets uunngåelige, raske temperaturskiftninger?
Betyr det noe i det hele tatt?
Neppe.
Ikke for andre enn meg selv og de som befinner seg i min umiddelbare fysiske nærhet.
Selvsagt kan de ikke se det i ansiktet eller på kroppen min.
Heller ikke har jeg skiftet stil, fil, sigarettmerke eller på annet vis revolusjonert min framtoning.
Det er mitt indre landskap som har skiftet fasong.
Selv om jeg ikke ser enden av reisen,(hvem vil se den, uansett?? :-/ ) er det blitt mye lettere å se de mulige veiene jeg kan velge. Og jeg blir ikke lenger overveldet av alle valgmulighetene.
Jeg kan sette meg ned og bare se. Og ta veloverveide, reflekterte valg.
Selv om horisonten lokker, er jeg nå klar over, på et fundamentalt annet vis enn tidligere, at det ALLTID vil være en ny horisont i det fjerne som jeg vil ønske å nå.
Men jeg har det ikke lenger travelt.
Og det er ikke lengre viktig at jeg blir forstått av andre enn meg selv.
Selv om også det er utfordring nok.
