Wakka

De startet en tidlig sommermorgen.
Plutselig og uten noen forvarsel, virket det som om et eller annet instinkt tok overhånd, og fikk dem til å myldre fram fra under busker, røtter og små huler og tuneller de ellers oppholdt seg i.
Det hendte av seg selv.

En liten flokk begynte å samle seg, og surrealistisk nok, vokste den på få minutter til det reneste New York-rush.

En svartorange bølge som kastet seg fram gjennom landskapet denne ellers stille og vakre morgenen.

En av dem, midt inne i den levende strømmen, stoppet opp av en eller annen grunn.
Han skilte seg overhode ikke ut av mengden verken på pelsfarge, størrelse, antall labber, ører eller øyne.
Men hans hjerne var muligens litt mer filosofisk anlagt enn andre lemens hjerner, for han fikk plutselig tanker!
– Hvorfor følger jeg alle sammen?
– Hvor i all verden skal vi?
– Hvem bestemte at vi skulle begynne å røre på oss?
– Hva er kvadratroten av 15667772??
(*host*)
Den lille lemengutten ristet på sitt søte hode og forsøkte å forvirre de ubehagelig klare tankene.
Hans artsfeller skubbet han stressende omkring.
Meget mot sin vilje ble han feid av gårde i pelsbølgen som en colakork på vei ned Niagara.
Lementoget beveget seg med kaotisk orden ut på et klippeutspring.
– Har de tenkt seg utfor den livsfarlig bratte stupet?? Tenkte lemengutten.
– Jammen.. Jeg er for ung og vakker til å dø en slik uskjønn død?
Han snudde seg midt i den målrettede flokken og klorende og baksende forsøkte han å jobbe seg bakover.
Men selv med den korte halestumpen i feil retning, bar det ubønnhørlig framover.

I siste liten svingte det hastige lementoget unna stupets skrekkinngytende fordervelse.

En ti-femten artsfrender klarte ikke den bratte kurven, og forsvant utenfor kanten.
De stumme korstogfarere merket overhode ikke at deres antall hadde minket.
Hele hurven var nå på vei ned en litt mindre risikabel skråning.
Noen klarte ikke klore seg fast på det glidene og usikre underlaget.
Og et trettitalls lemen ble plutselig feid litt fortere nedover da en løs sandhaug de var på vei nedover, skled ut.
De surfet en kort stund hjelpeløse på sandraset med sprikende små labber og lydløse angstskrik, før nok en ladning sand innhentet dem og skjenket dem et prematurt endelikt.
Bølgen beveget seg stadig hastig.
En stor slette var det neste som skulle forseres.
Med rimelig flatt underlag bar det kvikt av gårde.
Den lille lemengutt som tidligere hadde strittet vilt imot, hadde nå gitt opp.
Det var for mange rundt han.
Han jaget nå i samme forrykende tempo som de andre.
Fram over sletten.
Mot kvelden nærmet se seg en ganske hissig frådene, om enn ikke særlig bred elv.

De aller fleste lemen var nå ganske slitne. Men antallets solide press sørget for et drepende tempo.

Mange ble tråkket ned og lå siden etterlatt som veimos på en firefelts motorvei.
Noen havnet i masseslagsmål, hisset opp av en felles følt aggresjon.
Men hele tiden myldret de framover, nedover..
Lemengutten var intenst sliten.
Selv om han var ung og frisk, begynte kreftene hans å tæres vekk.
Han hadde ikke spist meget denne sommeren.
En idè fødtes i hans bustete hode.
Da armadaen nærmet seg elvebredden, så han sin sjanse.
Hele flokken bredte seg utover, og stod som soldater framfor en uovervinnelig hær.
Noen stanset ikke. De kastet seg over de som stod fremst ved bredden, og plumpet uti den strie strømmen.

Som gyllensvart høstløv seilte de nedover elven og forsvant.
Lemengutten bevitnet dette i taus likegyldighet.
Hans hjerne var nå helt og holdent fokusert på å havne ut i ytterkanten av den abnorme flokken.
Baksende og i fullstendig frenesi bet han, klorte og kjempet i det hele tatt med hele sin korte kropp for å komme i bakerste rekke.
Som på et felles signal, begynte lemenhavet å trekke sørover..
På leting etter et vadested.
Den strie strømmen i elva lokket ikke fram flere kamikazelemen.
Den lille helt tumlet på rygg.. Han ble liggende.
Pusten og pulsen hans gikk hastig som en kolibrivinge i flukt.
Fra et stygt bitt på den ene labben hans sivet rød livsvæske fram.
Men svermen av lemen var plutselig blitt tynnere?
Han løftet blikket, og så hvordan artsfelleoceanet i målrettet tempo beveget seg stadig lengre vekk fra han.
Han satte seg opp. Snuste på bakken og i lufta.
Labben gjorde vondt, men han registrerte det bare som en vag pulsering i kveldsbrisen.

Han kjente lukten av starr.

Og magen rumlet mens han lykkelig satte kursen mot gresstuen som lyste svakt grønn i skumringen.

**Fakta om NOEN av de friheter jeg har tatt seg mht virkeligheten: Lemen havner vanligvis ikke “plutselig” i en eneste stor strøm. I år med stor lemenbestand, blir alle de som er hjemløse og sliter med å finne mat, drevet ned mot kysten.
De myldrer fram etter hvert. Og blir trengt sammen mer og mer jo flere som kaster seg inn i marsjen. Selv om det faktisk er blitt rapportert om at lemen på marsj nedover i lavlandet fra fjellet, kan få hele landskapet til å se ut som om det beveger seg. Lementogene kan med andre ord faktisk anta slike voldsomme proposjoner som jeg beskriver i fabuleringshistorien.
Det er fascinerende:-)**