Blindt begjær
*
Han var en meget ivrig forkjemper for fuglers rettigheter.
Han anså seg selv som en tenkende fugl med særdeles radikale løsninger for problemer som ofte oppstod i det luftige element.
Å fly i formasjon eller i flokk var ikke noe for han.
Nei.
Han ønsket faktisk å reformere hele den fjærkledte rases egenart.
Alle var unike individer, og burde følge sine naturlige instinkter.
(at de alle gjorde nettopp det, var ikke et faktum Herr Dues tanke streifet)
Han orket ikke leve i monoton monogami.
Da var han jo tvunget til å oppdra sine små sammen med en kurrende, beluset partner!! Og å spre sine gener var definitivt hans fremste drivkraft. Å ta seg av dem.. Var hunnenes jobb.
Denne Due anså seg som litt av en Don Juan, og ønsket seg både eventyr og fart og spenning. Han kunne aldri bli på ett sted, og fløy Europa rundt på hvileløs, febrilsk leting etter stadig nye frøkenfugler.
Han hadde en forvirret gås han kurtiserte i syd.
En utemmet fasan i det ville nord.
Og i øst en påfugl med redusert sjarm og fjærfellingsproblemer, og i vest en høne med talefeil og skjelende blikk.
Men Herr Due hadde også fått øynene opp for en lekker liten rype som bodde i et skogholt like nord for Hekkelia.
Og siden denne rypen overså han fullstendig, ble hans hannlige nyskjerrighet pirret. Han hadde bestemt seg for å gjøre et fremstøt. Å utilslørt vise sin interesse.
Han var helt sikker på at det unge fjærfe ikke kunne motstå en hanndue i sin manndoms fulle kraft, og seiersikker startet han kurtisen.
Han blåste seg opp når han spankulerte rundt ute på engen.
Kurret med lokkende toner på den gjenstridige rypen.
Hun på sin side, satt paralysert og bare stirret på duens forunderlige oppførsel.
Han hadde feil lukt og feil farge, og lydene han utstøtte forstod hun ingenting av.
Hun var litt fasinert, men meget skremt.
Den fuglen virket da fullstendig forstyrret?
Hun dukket sitt hode enda lengre ned imellom krattet.
La seg mest mulig i skjul for dette stivøyde vesen som kurret dypt nede i strupen mens han blåste opp sin brystkasse og trippet som om han led av seriøs inkontinens.
Herr Due tenkte at dette var da en uhorvelig sjenert frøken?
Hun kunne umulig ha hatt en hann før. Sikkert uerfaren ung rype.
Herr Due likte tanken. Om hun var uerfaren ville det bli en langsom og nytelsesfull erobringsprosess.
Han blunket vilt til stedet han hadde sett hennes vakre fjærdrakt sist. Så stilte han seg på klospissene og trippet elegant nærmere mens han flagret med sine mandige vinger.
Rypen lukket øynene i ren skam over hans vulgariteter.
En Due… Hun hadde aldri likt duer.
Men hvordan få vekk denne overivrige frieren?
Hun våget knapt å dukke fram fra busken hun satt bak.
Det lille hodet hennes jobbet på spreng med å tenke ut en eller annen utvei.
Så… mens blikket hennes febrilskt fòr fram og tilbake ..
Fikk hun en genial idè.
Hun rev øyeblikkelig av seg noen av sine halefjær, raskt og brutalt men innvendig ynket hun seg av smertene som var ganske formidable. En..AU! To..AU!!..Tre..AU!!..Fire..Auauauu… Hun bet nebbet sammen så det verket i de små kjevene.
Ved siden av henne var det en liten tue med grå og brun mose, og den var nesten nøyaktig like stor som henne selv.
Inn i denne stakk hun da fjærene hun hadde plukket fra sin egen kropp.
En kort liten kvist fikk gjøre tjeneste som nebb.
Hun strevde litt med å få den lille kvisten dandert på et naturlig vis i forhold til halefjærene, og presterte det sånn noenlunde.
Så ristet hun litt i buskene hun satt bak for å påkalle den spankulerende herr dues oppmerksomhet.
Han stanset umiddelbart opp. Strakte hals så langt han kunne for å se om han fikk øye på den vakre rypen.
Hun stakk hodet opp av buskaset og blunket langsomt og forførende til den aldrende don juan.
Så la hun seg så flat hun bare kunne, og snek seg av gårde i lyngen.
Herr Dues hjerte banket opphisset. Han hadde fått respons!
Han behersket seg så vidt det var for å ikke i vill jubel styrte fram til den utkårede skjønnhet.
Men hans trippende små skritt førte han usedvanlig kvikt fram til busken den blyge rypen hadde ristet i.
Hans blod bruste hett. Og hennes åpne invitt til paring hadde tent en brann i hans kropp som måtte slukkes umiddelbart!
Han skimtet de vakre halefjørene hennes, og kastet seg sporenstreks over sin blyge beundrerinne.
Rypen satt oppe i en lav busk en fem- seks meter lengre bort og holdt på å klukkle høyt over synet av den aldrende dueherren som voldtok den mosebegrodde tuen.
Hun ristet på fjærene sine, og trippet meget fornøyd i retning av sin kjære som ventet lengre inne i skogen.
Takk og pris at begjæret overvinner vettet og gangsynet, var hennes siste triumferende tanke.
Men det kostet meg mine vakre halefjær.
(Herr Dues tragiske endelikt mens han var travelt opptatt med å befrukte mosen:-(…..)