Wakka

At jeg ikke kan få eksakt det jeg vil akkurat i det øyeblikk jeg vil ha det?
Det er vanvittig!
Jeg er jo en prinsesse og krever faktisk verden på ett sølvfat. Det skulle bare mangle, OMG, lissom.
Dette burde jo være innlysende for enhver tulling??
Ja, altså.. alle misunnelige tapere og mislykkede  Wakka-wannabees;
Det nytter ikke, ass.
Jeg er senter av universet og det er lissom atte bare å venne seg til det!
Jeg fatter ikke at den ennå finnes tullinger som ikke vet at jeg skal bæres på hendene? Jeg mener, altså.. Er de hjernedøde, minus i iq eller har de bare ett problem med atte jeg er så populær???
Jeg er jo ubeskrivelig vakker? Jeg har alle de rette klærne, lissom og sminker meg med in-produkter sånn som ..den blå der.
Husker ikke helt navnet, men den er altså SKIKKELIG bra, da!! Framhever øynene mine og så gir det meg seff den rette looken!
Jeg er så  utrolig fresh og ikke minst vant til at alle snur seg når jeg går forbi. Sånn er hverdagen min, så det er bare å si til alle de sjalu vesnene med mindreverdighetskomplekser som disser meg atte; Get a life, lissom!

Ja åsså lurer jeg på om ikke vi i denne steinrøysa langt oppe ved NORDPOLEN, lissom, skal gjøre noe bra med denne damedagen?
Jeg mener Hallo! Her går vi i tog og masse teite bitcher skriker at de vil ha mer penger, lissom? Hei, sier jeg bare; atte det får jeg av pappa!
Men ofcourse, de er jo ikke prinsesser, seff. De er bare stygge, fæle mislykkede sånne strømpedamer som aldri blir fornøyd. Jeg synes vi skal ha det som i russland. Dritkult, ass! De feirer damedagen slik man burde gjort; der kårer de nemlig den vakreste dama. Bare se her!
Og da får alle damer konfekt og blomster og sånn hos alle mennene!
Jeg synes vi åsså skal ha det sånn som de har det i Russland, da. Tenk om vi damer endelig kunne få være oss selv, lissom. Men herregud. Det er jo så mange burugler her i landet, så man får vel bare pakke sakene sine og FLYTTE. En prinsesse kan ikke være seg selv uten at det dukker opp en diger HAUG med sjalu kjærringer. Nei, drit i dem, ass.
Jeg gidder ikke bry meg.
Det viktigste som har hendt i dag for meg er at jeg endelig skal få flere speil.
Pappa har lovet å sette dem opp i gangen også, så jeg slipper å springe på badet hver gang jeg skal sjekke sminken eller klærne. Men det skulle lissom bare mangle! Jeg er da prinsesse, seff. Og mamma har vært ute på shopping og kjøpt meg 6 nye jeans. De er småkule, men jeg tror nok jeg behøver i alle fall 3 til. Vi skal jo dra på weekentur til London neste helg, så da må jeg jo se kul ut. Det er prinsesseplikten min, dah!

Nok ett fordummende innspill i det noen faktisk har mage til å kalle “kvinnekamp”.

Jeg må bare riste på hodet av hele farsen.
Altså.  Her stiller 2 damer seg fram i trusa/netto på offentlig trykk, og så evner de å  kalle det “kamp” for kvinnefrigjøring?
Greit at jeg har mer sans for nrk-reporteren Helle Vaaglands stunt, da hennes innspill liksom skal “balansere” Aulies selvsentrerte offentlighetsfrieri.
Marianne Aulie kaller det ett kunstprosjekt; “å våge å stå fram som den kvinnen jeg er” , og uttaler i denne artikkelen fra vg;  » Jeg vil være et forbilde for at kvinnen skal være sterk og stå på egne bein».

Og når Vaagland tar bilder av seg selv i undertøyet, med sammenkrøket rygg for å framheve bilringer, beskylder Aulie henne for å ville framstille seg som styggest mulig? Hvor ble det av å være «sterk og stå på egne ben»?

Neida. Er du ikke en sylfide, kan du ikke heller være selvstendig og sterk.

Aulie stod definitivt  ikke først i køen da Logikkens nådegave ble delt ut.

Men helt ærlig talt.
Jeg blir faktisk bare forbannet over hele «debatten».
Hvorfor er nakenhet styrke?? Hvorfor er det frihet??
Hva er det frigjøring FRA??

Klær? Næmmen…..

Hvilken revolusjon!!    Så nyskapende!??
Hva har mangel på klær med kvinnekamp å gjøre?
I mine øyne er det bortimot helligbrøde(!) og direkte usmakelig å fallby kvinnefriggjøring som en ukegammel surpornofisk på torget!
Kan de ikke bare kalle det en diskusjon om hva som er “deilig” og ferdig med det?

Ikke bland inn elementer som kvinnefrigjøring.
Hold kjeft, jævla kvinnfolk!
Alt dere diskuterer er synet på kvinnekroppen.
Hvilket er prisverdig i seg selv, bevare meg vel!

Er alt for mange barbiehybrider som dikterer hva som skal være femininitet og innebegrepet av en “kvinne”. Skjønnhetstyranniet er VEL verdt å kjempe for å avskaffe.

Men hvorfor i det hele tatt ha fokus på å kaste klærne overhode?
Hvordan ble kvinnekamp synonymt med nettpornografi og når ble nakenhet så forferdelig viktig for å føle seg «fri og sterk»?
Med eller uten strekkmerker?

Handler dette om hva som er en kvinnes naturlige tilstand ifølge media, eller er det bare ren idioti?

Sett i lys av mitt tidligere innlegg hvor jeg i fortvilelse mente at jeg var forelsket, har jeg nå bestemt meg for å følge opp med ett innlegg hvor fornuften råder grunnen.
For den såkalte forelskelsen døde en uromantisk, brutalt menneskelig død som følge av dens møte med logikk, luktesans, krav jeg stiller til modenhet og intelligens, seksuell orientering og sist men ikke minst; som følge av min desillusjon angående parforhold generelt.
(Og ellers ett intenst ønske om å unngå ubehaget og stresset ved tilstanden, dessuten)
Jeg innser at jeg med dette er en elendig talskvinne for elskovshungrige kvinner i alle aldre.
Men det ER faktisk logikk og overhode ikke bitterhet som får meg til å konkludere med at singeltilværelsen er langt å foretrekke framfor å underkaste seg ett bindende parnerskap med ett annet menneske.
Iallefall for de som har velutviklet sans for alenetid. Tid til å gjøre egne ting.
Tid til å være seg selv i treningsbukse med kaffekopp og en herlig grøsser på tvn.
Og for de mennesker som helt enkelt ikke takler å bli innkalt på teppet og utsatt for et tredjegrads forhør hver gang de har foretatt seg noe på egen hånd.
Det er så absolutt sant at de mennesker som har vært single lenge, utvikler nykker som det er bortimot umulig å kvitte seg med.
Man skjemmer seg selv bort med å pleie sine egne interesser framfor et fellesskaps interesser.
Noen langtids-single får hverdagsrutiner som er bortimot fastlåste. (Med barn i huset unngår man glatt den sistnevnte)

Og så påpeker noen.. «Du har sikkert bare ikke truffet den rette ennå. Derfor er du singel.»

Den rette.. Altså ens store livskjærlighet.

…Hæ?
Finnes den «sanne kjærlighet»?
Den som får en til å føle at alt annet blir uviktig og bagatellmessig?
Den som får deg til å glemme din egen naturlige selvoppholdelsesdrift og leve utelukkende for å gjøre ett annet menneske lykkelig?
Det er et deprimerende konsept, faktisk. Masochistisk selvutslettende på sitt verste.
Og hvordan oppstod idèen om det ultraromantiske ?
Den som beskrev en «udødelig» kjærlighet opphøyd i 15 potens og tildelte  kvinner rollen som en lengtende, ventende, passiv, overpyntet premieku som ble utdelt til den fyr som var tomhjernet nok til å ønske seg og kjempe(?) for å vinne en slik skapning.

Romantikken i seg selv, er betegnelsen på en tenkemåte som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700 og gjennom første halvdel av 1800-tallet.
Begrepet har sitt utspring i det franske «romance», «ridderdiktningen» hvor historiene stort sett dreier seg om ulykkelig kjærlighet og ridderidealer.
I denne tidsperioden(ca 1100, høymiddelalder) var det antagelig at det overromantiske konseptet for alvor ble født.

Her i Norge og på Island fikk kirken utrolig mye å si for hvordan vi oppfattet begrepet  «kjærlighet», og hva det innebar eller ikke.
Før kristendommen kom, var kjærligheten en kilde til både æresdrap og slektsfeider.
Gjennom å forandre kvinners mentalitet ønsket kirkens menn å vinne frem med de nye idealene, forteller Bjørn Bandlien i denne eminente artikkelen.
Kvinner gikk i møte med kirkens nye idealer, og de hadde sine grunner for å ønske en mindre voldelig kultur.

Kirken ville at kvinner skulle ønske seg menn som samfunnet fant passende, og at ekteskapet skulle være livslangt.
I tillegg forsvant kvinners tidligere aksepterte og selvvalgte tilgang på skilsmisse, beleilig nok.
Kirken har historisk sett vært uovertruffen med sin passifisering og umyndiggjøring av kvinnekjønnet.
Det seriemonogamiet man hadde levd i før ble borte, og har ikke kommet tilbake før nå på 1900-tallet.
Kjærligheten ble forvandlet fra å handle om ære og makt, til den rene, opphøyde kjærligheten til ett eneste utvalgt menneske.
Noe man gjenkjenner som dagens ideal om ens «livs store kjærlighet»

Så i bunn og grunn er vår oppfatning av «den store kjærligheten» tillærte idealer som jeg vil påstå ikke kan finne gjenklang i realitetens verden.
De er nemlig til en stor grad knyttet opp mot idèen om noe overjordisk, nærmest gudommelig, som tradisjonelt sett er uoppnåelig for dødelige i følge den kristne tro.
Vi streber med andre ord etter noe som ikke finnes.

Hva er det egentlig som har sørget for at russiske kvinner benytter 8 mars til skjønnhetskonkurranser?

Hvorfor latterliggjør Dagens Kvinne  gårsdagens Kvinnesaksforkjemper?

I stort sett alle sammenhenger?

Hvorfor er media til ENHVER tid full av skjønnhetstips, sminkereklame, «halvnakne kvinner som snakker om sex», pupper,hårfjerning, hudpleie og kropp kropp og atter Kropp?

SKAL man, som kvinne, utelukkende bry seg om hvordan man ser ut?

Er definasjonen av en Kvinne;

En pyntesyk, tomhjernet skapning som faktisk har lite annet enn ett vakkert speilbilde, mannens beundring og egne «perfekte» kroppsproposjoner som livsmål?

Er hennes livsoppgave å tekkes andre menneskers skjønnhetsideal?

Og leser man blogger av og nyhetsartikeler angående kvinner, er det; blablabla meg-meg-meg-blablabla-kroppen-min-fjeset-mitt-sminke-pupper-klær-sko-blabla-meg-meg-blablabla.
Jeg begriper ikke hvor intressant ens kropp egentlig kan være?
Og over hvor lang tid?
Når starter interessen for verden RUNDT en selv?

Ja.. Det er iallefall det media ønsker å gi oss alle inntrykk av. Det kan umulig være sånn???
Det eneste Kvinner i dag ønsker, er å ta oss godt ut.

Vi dyrker Kvinnelighet, femininitet og ungdom.
Ehr… Har ikke kvinner til alle tider gjort eksakt dette?

Joda. Det er deprimerende. Men sånn er det bare?

Jeg bare spør; Hvorfor ønsker så mange mennesker at kvinners natur skal handle om hvor godt de kan ta seg ut, baking, blomster og barneoppdragelse?

Og til og med.. De sistnevnte verdier holder faktisk også på å barberes vekk til fordel for den egosentriske og hysteriske DivaQueen.

Og hvorfor vil «vi» kvinner ha det slik?

Er det noe vi ønsker selv, eller kan man snakke om det eksisterer en slags mannekonspirasjon?

Er hensikten at kvinnesak og likestilling som idealistisk standpunkt, skal vannes ut til ei vassen, rynkefri, parfymeduftende og botoxfyllt fnisesuppe?

Er en kvinnes naturlige tilstand en dyp, tung og alt-annet-utslettende selvopptatthet?

Menn evner ikke å debattere med kvinner.
En manns hjerne går direkte over i auto-pilot-modus når han mottar et saklig argument av en kvinne.
I hans hjerne kobles da inn den STORE sikringen som alle menn fikk utlevert ,om ikke ved fødselen, så i alle fall i konfirmasjonsgave:
“hvordan slippe å ta en kvinne seriøst og vinne diskusjonen -sikringen ”

Det finnes et utall av metoder og argumenter som MANNEN bruker når han skal komme seg unna med sin tvilsomme ære i behold.
I stedet for å svare skikkelig, kan man bli helt Bob Kåre, og late som om hun ikke finnes.
Eller man kan skule strengt eller gjerne fordømmende og argt på kvinnen. Ta en overlegen mine og dynge henne ned med summen av sine tillærte mannefordommer og inngrodde forakt.
(foretrukket metode for de skikkelig dårlige mannlige debattanter)
Eller man kan si at man er “skuffet” over at hun mener dette og hint. Gjerne moralisere og si at “sånt gjør man ikke!”
For… en kvinne skal sukke og smile og helst unnskylde at hun har det synet hun har. Eller hun skal bagatellisere det.
Aller helst med uttrykk som; “det er nå bare min mening, da… hehe *fnis*”, “ja, beklager at jeg bringer dette på banen”.
Om hun er av den mer utspekulerte og utadvendte typen, kan menn faktisk godta en kvinne som pakker inn argumentene i vakkert, hjerteformet flørtepapir.
“Ja, du store sterke mann, men vet du det at det faktisk eeer slik atte“…
De aller fleste menn føler seg kun truet av kvinner som er saklige. Det skremmer vannet av dem.
For de klarer ikke å forstå hvordan et sånt vesen oppstår.
For dem er kvinnen enten en husmor eller en hore.
Menn klarer ikke å forstå hva kvinner faktisk sier! For dem oser det enten nybakte boller/klesvask eller parfyme/fransk horehus av ordene til en kvinne.
Når de da blir konfrontert med saklighet som faktisk fullt ut matcher ELLER overgår deres egen, blir de enten stumme, eller så ber de kvinnene om å roe seg ned.
Er dette virkelig argumentasjonen og diskusjonens edle kunst pr i dag?
Jepp. Slik skaffer mannlige debattanter seg et slags overtak. Overse eller bagatelliser kvinnen som debattmotstander.
Her er alt lutter 30-tall og kona steller hjemme, passer barn og lager middag og vasker hus. Mannen kommer hjem, forlanger middag og resten av dagen fri til egenpleie mens han røyker og leser avisen.
Og “Min lille due”, må for alt i verden ikke finne på å ha noe så radikalt som egne meninger! Da må hun i alle fall pakke dem inn i rosa sukkerspinn og teddybjørner eller “unnskyld for at jeg plager din overlegne mannehjerne med mine bagatellmessige meninger”.
Det er for så vidt usannsynelig spennende å se at dette faktisk funker i praksis! I realitet!
Kvinner bruker ennå kvinnelist og ikke reelle argumenter for å eventuelt få støtte for sitt syn.
Menn benytter SIN rolle aktivt for å hele tiden minne dem på; Din plass er i kjøkkenet, kjærring.
Og til og med kvinner selv modererer kvinner.
Indirekte fordømmelse av de kvinner som faktisk våger å stå for sine meninger. Med å rett og slett avfeie all logikk og argumentasjon som svada, eller; huff du bråker, ååå det er SÅ ukvinnelig å ha meninger, MÅ du si imot hele tiden, Har du et markeringsbehov, eller..? osv,osv
Eller HELST skli ut i en; du-har-valgt-samme-kjole-som-meg-med -VILJE -kamp som overhode ikke bidrar med et fittens konstruktivt dugg i en saklig debatt.

Men menn skal ha det.. Ikke alle er slik.
Noen av dere evner faktisk å forstå at en kvinne er et menneske med like stor rett til å ha sterke meninger som dere.
Men man må kunne forlange at samtlige menn er i stand til dette.
I alle fall etter kristen tidsregning, lever vi i 2010.
Likestilling blir faktisk ansett som passè og ferdigdiskutert.
Vi har full likestilling.
My ass.
Nora har ennå ikke gått ut av døra.