Wakka

Denne spanske kvinne har en tydelig forkjærlighet for goth, og kan karakteriseres som fantasy art-kunstner.
Hun har gjort stor suksess som illustratør og har tegnet ett lass med plakater.
Jeg hadde ett bilde av denne kunstneren fra før av , og bestemte meg for å sjekke henne litt nærmere ut.

Men.. Personlig faller jeg ikke så veldig for bildene hennes.
Synes de mangler de mørke undertonene som jeg vanligvis lar meg facinere av.
De er for pyntelige og mangler dybde.
Bildenes virkemidler med alle vampyr-klisjèer med brennende stearinlys, huggtenner, uskyld og blod blir oppstyltet og kommer liksom ikke unna stemplet søtt og romantisk.
Motivene hennes er heller ikke særlig varierte, da det gjennomsnittelige Francès- bildet er ei forsåvidt nydelig ung jente i vakre, litt revne kjoler med blod på seg.
Boring.
Og ikke har de den store sjarmen heller når man har sett 1000-vis av dem.
Det blir gjentagende og forutsigbart.
Men, men.
Det er jo pent å se på, og hun at hun er dyktig til det hun gjør, kan det jo ikke herske noen tvil om.

Det finnes en hel drøss med gallerier på nett med bilder av Victoria Francès.
Her er ett av de; Victoria Francès Gallery

Sett i lys av mitt tidligere innlegg hvor jeg i fortvilelse mente at jeg var forelsket, har jeg nå bestemt meg for å følge opp med ett innlegg hvor fornuften råder grunnen.
For den såkalte forelskelsen døde en uromantisk, brutalt menneskelig død som følge av dens møte med logikk, luktesans, krav jeg stiller til modenhet og intelligens, seksuell orientering og sist men ikke minst; som følge av min desillusjon angående parforhold generelt.
(Og ellers ett intenst ønske om å unngå ubehaget og stresset ved tilstanden, dessuten)
Jeg innser at jeg med dette er en elendig talskvinne for elskovshungrige kvinner i alle aldre.
Men det ER faktisk logikk og overhode ikke bitterhet som får meg til å konkludere med at singeltilværelsen er langt å foretrekke framfor å underkaste seg ett bindende parnerskap med ett annet menneske.
Iallefall for de som har velutviklet sans for alenetid. Tid til å gjøre egne ting.
Tid til å være seg selv i treningsbukse med kaffekopp og en herlig grøsser på tvn.
Og for de mennesker som helt enkelt ikke takler å bli innkalt på teppet og utsatt for et tredjegrads forhør hver gang de har foretatt seg noe på egen hånd.
Det er så absolutt sant at de mennesker som har vært single lenge, utvikler nykker som det er bortimot umulig å kvitte seg med.
Man skjemmer seg selv bort med å pleie sine egne interesser framfor et fellesskaps interesser.
Noen langtids-single får hverdagsrutiner som er bortimot fastlåste. (Med barn i huset unngår man glatt den sistnevnte)

Og så påpeker noen.. «Du har sikkert bare ikke truffet den rette ennå. Derfor er du singel.»

Den rette.. Altså ens store livskjærlighet.

…Hæ?
Finnes den «sanne kjærlighet»?
Den som får en til å føle at alt annet blir uviktig og bagatellmessig?
Den som får deg til å glemme din egen naturlige selvoppholdelsesdrift og leve utelukkende for å gjøre ett annet menneske lykkelig?
Det er et deprimerende konsept, faktisk. Masochistisk selvutslettende på sitt verste.
Og hvordan oppstod idèen om det ultraromantiske ?
Den som beskrev en «udødelig» kjærlighet opphøyd i 15 potens og tildelte  kvinner rollen som en lengtende, ventende, passiv, overpyntet premieku som ble utdelt til den fyr som var tomhjernet nok til å ønske seg og kjempe(?) for å vinne en slik skapning.

Romantikken i seg selv, er betegnelsen på en tenkemåte som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700 og gjennom første halvdel av 1800-tallet.
Begrepet har sitt utspring i det franske «romance», «ridderdiktningen» hvor historiene stort sett dreier seg om ulykkelig kjærlighet og ridderidealer.
I denne tidsperioden(ca 1100, høymiddelalder) var det antagelig at det overromantiske konseptet for alvor ble født.

Her i Norge og på Island fikk kirken utrolig mye å si for hvordan vi oppfattet begrepet  «kjærlighet», og hva det innebar eller ikke.
Før kristendommen kom, var kjærligheten en kilde til både æresdrap og slektsfeider.
Gjennom å forandre kvinners mentalitet ønsket kirkens menn å vinne frem med de nye idealene, forteller Bjørn Bandlien i denne eminente artikkelen.
Kvinner gikk i møte med kirkens nye idealer, og de hadde sine grunner for å ønske en mindre voldelig kultur.

Kirken ville at kvinner skulle ønske seg menn som samfunnet fant passende, og at ekteskapet skulle være livslangt.
I tillegg forsvant kvinners tidligere aksepterte og selvvalgte tilgang på skilsmisse, beleilig nok.
Kirken har historisk sett vært uovertruffen med sin passifisering og umyndiggjøring av kvinnekjønnet.
Det seriemonogamiet man hadde levd i før ble borte, og har ikke kommet tilbake før nå på 1900-tallet.
Kjærligheten ble forvandlet fra å handle om ære og makt, til den rene, opphøyde kjærligheten til ett eneste utvalgt menneske.
Noe man gjenkjenner som dagens ideal om ens «livs store kjærlighet»

Så i bunn og grunn er vår oppfatning av «den store kjærligheten» tillærte idealer som jeg vil påstå ikke kan finne gjenklang i realitetens verden.
De er nemlig til en stor grad knyttet opp mot idèen om noe overjordisk, nærmest gudommelig, som tradisjonelt sett er uoppnåelig for dødelige i følge den kristne tro.
Vi streber med andre ord etter noe som ikke finnes.

Punktum.