Wakka

Det er slutt mellom deg og din kjære.

Du gråter og fortviler.

Du sørger og synes oppriktig og fortvilet synd i deg selv.

Kanskje er det egentlig en lettelse? Kanskje kranglet dere mer enn dere elsket.

Kanskje var det ikke lengre så hett og brennende.

Kanskje var det du selv som sviktet. Muligens var det en hel mengde saker som rett og slett ikke fungerte godt nok til å kunne opprettholde forholdet.

Uansett. De aller fleste som fungerer emosjonelt, får en sorgreaksjon på brutte kjærlighetsforhold.

For de fleste av oss ligger det mye tid, engasjement, følelser og alle mulige slags investeringer i ett kjærlighetsforhold.

Drømmer, håp..

Så faller bomben. En dag.

Kanskje er det ett år senere.

Kanskje er det dagen etter?

Muligens finner du ut at dette har vart en stund mens dere var sammen.

Uten din viten.

Eller det er 3 år etter. Fler?

Iallefall får du en dag presentert  faktum:

Din eks har en ny kjæreste.

Blir du sjokkert? Glad? Lei deg?

Frustert?

Lettet, kanskje?

Rasende sjalu??

Bittert sinne fordi man føler seg totalt avvist og sviktet.

I så fall finnes det en hel del mennesker som får for seg at eksens nye kjæreste er fienden. Slangen i et Paradis som muligens aldri har eksistert uansett.

Eller det er eksakt slik det henger sammen?

Din kjære har ganske enkelt forlatt deg for en annen.

Noen vil ta ut sitt sinne, sorg og frustrasjon ved å ringe ned, oppsøke eller på annet vis søke å konfrontere personen som har entret ens tidligere kjærestes liv.

Hvorfor gjør de det?

Ønsker de å bevise sitt fortsatte engasjement i sin eks?

Ønsker de å skremme vekk den nye?

Vil de overbevise seg selv, den nye personen eller sin eks om at det egentlig er den forlatte som er verdt å elske?

Jeg skjønner det faktisk ikke.

Skal eksen føle seg smigret?  Skal eksen føle seg presset? Forvirret? Skal den nye føle seg tvunget/ forpliktet til å trekke seg? Skal den nye bli skremt av tanken på en ekskjæreste som aldri vil gi slipp?

jeg tror jo, siden jeg er overbevist idealist på dette området, at man ikke herjer med folk kun fordi det er «gøy».

Forelsker man seg, så gjør man det. Helt enkelt. Eventuelt helt komplisert.

Blir man avvist av den man elsket, eller mente man elsket, så blir man jo ikke dumpet bare fordi den andre hadde en dårlig dag, kjedet seg eller følte at h*n behøvde adspredelse? Og jeg vil tro det er ytterst få mennesker (mulig jeg tror for godt om folk, men, men..) som faktisk finner seg ny kjæreste utelukkende for å gjøre eksen sjalu.I det miste ikke individer som  har tangert de mentale tenårene, for å si det sånn.

Uansett nytter det jo fint lite å kaste seg over en (oftest) totalt uskyldig tredjepart.

Nå skal de jo sies at man kan gjøre mye merkelig og stygt når man blir forbanna, føler seg sviktet, bedratt eller rett og slett dumpa.

Raseri er ingen letthåndterlig følelse.

Men er det ett slags carte blanche til å oppføre seg totalt hodesløs og slippe alle sine indre demoner fri?

Jeg mener nei og atter NEI.Det kunne aldri falle meg inn å oppsøke eksens nye kjæreste.

Hva skulle grunnen være?Hvorfor i alle dager skulle jeg i det hele tatt TRO at det skulle ha noen slags effekt for egen del?Annet enn å framstille meg selv som den komplette tulling og  for all verden vise meg som en desperat og patetisk person?

Jeg hadde foraktet meg selv. Dypt.

Men meg om det, antagelig..