mar
22
2010
Havsnød
Rottegjengen satt på bunnen i fullriggerens skrog i den stadig mer bevegelsesrike ferden mot Afrika.
Rottene ante ikke hvor de var på vei.
Ei heller hvorfor de var på dette skipet.
For dem var tilværelsen utelukkende en kamp om de knappe resursene om bord.
Rasende krig om smuler under benken inne hos kokken og søl fra bysseguttens klossete hender når han balanserte fat inn til kaptein og styrmann.
Akkurat nå, hadde for øvrig de små brune skapningene av arten rattus norvegius, sin fulle hyre med å ikke bli kastet veggimellom nede i det mørke lasterommet.
Og gyngingen ble stadig sterkere.
De rottet seg sammen i det trangeste hjørnet de fant.
Plutselig lød det et voldsomt drønn.
Hele fullriggeren dirret, ristet og skalv.
Og snart begynte lasterommet å fylles i grusomt tempo med salt Atlanterhav.
Rottene pep og hoppet som sinnsforvirrede og hodeløse kyllinger omkring nede i lasterommet.
Men alle som en startet nå på turen opp mot dekket.
De satte av sted som en brun bekk. Ut av det mørke, tjæreduftende lasterommet.
Det knaket og ristet faretruende i hele båten, og både mannskap og rotter visste at nå hadde fullriggeren seilt sine siste sjømil på overflaten av de blågrønne bølger.
Mannskapet hadde allerede sjøsatt sine redningsbåter, og i ordnet kaos og skrik forlot de det synkende skip.
Ubarmhjertig nok, fikk ikke en eneste rotte plass på luksuscruiset til menneskene.
Et par av dem hoppet med dødsforakt ut i de aggressive bølgekastene.
Men resten stod og ventet på miraklet som aldri kom..
Rottenes Gud hadde golfrunder å ta seg av den dagen, muligens.
Så et titalls rotter sank ubønnhørlig ned med den stolte skute.
Ingen kaptein fulgte dem inn i dragsuget ned til deres våte grav.
Men de to som i overmot hadde kastet seg ut, hadde faktisk sett en tønne som fløt i vannmassene.
I panisk frenesi svømte de for å rekke fram til tønna. De til sammen 8 små labbene kavet seg fram. Den minste rotta forsøkte å få en gratisskyss på den andres rygg, men skled ned. Den største rotta lot seg nesten ikke merke med de dype klorene den fikk da kompisen mistet taket.
I dette kaotiske saltvannsinferno gjaldt det å redde sitt eget dyvåte skinn og begges blikk var stivt rettet mot den himmelsk flytende redningen.
Endelig.. Med panikken lysende i sine sorte små øyne, satt de begge inne i den lille tønna som duppet ganske fredelig omkring i et ellers opprørt hav.
Den virvlende stormen varte lenge..
Rottene satt tett sammen inne i tønna og bare ventet. I skrekk og angst og med bankende terrorfylte hjerter.
Utpå morgenen løyet vinden, og de sovnet endelig av utmattelse.
I mange dager fløt tønna rundt på speilblankt, blikkstille hav..
Solen tittet fram, og her fantes intet som kunne beskytte de små livene mot dens stekende blikk.
De fikk blemmer på huden av den intense heten og disse blemmene sprakk ofte opp og ble smertefulle sår.
Sulten meldte seg også uunngåelig hos dem begge ganske snart.
Den største av rottene begynte å få et noe desperat og morderisk blikk.
Overlevelsesinstinktet fortalte dens lille hjerne at den MÅTTE ha føde. NÅ!!
Den minste rotta lå som en uttørket fille ved siden av.. Døsende og tungpustet av tørst og matmangel.
Og de kvasse tennene til den største siktet seg raskt og uten mer dikkedarer inn i mot strupen til den minste rotta.
Men akkurat da de hvite små mordvåpnene var nesten ved sitt mål, vred den minste hodet instinktivt og lynraskt til siden.
Utmattet som den var, hadde dens livsgnist ennå ikke forlatt den fullstendig.
Den største rotta bet likegodt den minste i venstre labb.
Det knaste i tynne rotteben da den store rev av labben på den lille.
Et tynt, ynkelig hvin kunne høres fra offeret.
Men den kvitterte på sin side ved å bite den stores baklabb!
Et stort stykke kjøtt ble røsket løs fra baklabben, og utsultet hinsides ethvert begrep om hunger, slukte de begge to de respektive bitene av den andre.
En kort stund hørtes kun bølgeskvulp og knasende lyder.
Blodet strømmet fra dem begge og la seg i bunnen av tønna.
En stadig videre sirkel av rødt saltvannsblandet livsvæske.
Med ett.. Løftet den minste rotta sitt hode.
Blodet fra festmåltidet dryppet fra dens åpne gap. Den snuste i vinden…
Land!
Uten å nøle et eneste øyeblikk, til tross for sin manglende venstre forlabb, jumpet den ned i vannet og begynte fortvilet sin klønete ferd mot land.
Det var ikke engang langt unna.
Uten at de hadde merket det, hadde tønna drevet mot en ukjent, juvelgrønn og frodig kyst.
Den største rotta så igjennom blodtåka at maten dens flyktet..
Den ristet på hodet for å klarne sitt slørede blikk.
Og kastet seg straks etter den minste, uten å merke seg med blodet som strømmet eller at dens evne til å bevege seg var betydelig forringet.
Mat! Overlevelse! Det var alt som betød noe.
Den innhentet ganske fort sin svømmende lunsj.
Og den lille , som var betydelig mer avkreftet enn den store, ble en forvandlet til et flytende koldtbord.
Den store som nå hadde fått stilt sin aller verste, mest prekære sult, klarnet langsomt i hodet.
Den nå påtrengende, pulserende smerten i baklabben slo til med full ,intens styrke.
Forvilet lette den med blikket etter tønna.
Og da også den fikk øye på kystlinjen, begynte de resterende 3 labbene rotta hadde å jobbe for harde livet.
Land! Redning. Mer mat.
Labbene gikk som trommestikker i vannet, og den var jublende lykkelig og herlig i live! Ikke mer stekende sol uten noe sted å gjemme seg. Mat! Masse herlig MAT!!
Men avkreftet var den. Alvorlig avkreftet.
Og smertene var vanvittige i dens bakre del. Den kjempet for å holde snuten over vannflaten. Kavet og strevde. Nærmere og nærmere kom rotta den lokkende landstripen. Den kunne lukte gresset lengre inn på bredden hvor dovne små bølger slo inn i over blendende, hvit sand.
Den sank nesten og holdt på å gi opp. I neste sekund bet den sine små spisse tenner sammen og slet seg enda noen centimeter lengre mot land.
Men heldigvis for den lille kannibalen, slapp den å kjempe så mye lengre..
Haien, stakkar, hadde ikke spist på mange dager, men var allikevel rimelig takknemlig for den magre frokosten.
