Wakka

Bokstaverotikk.
Et nytt » behov»..?
Internett har gitt oss et erotisk univers som ingen av våre forfedre/mødre kunne drømme om engang!
Boktaverotikk er et fenomen som for det meste utspiller seg på nett.
Nå snakker jeg ikke om å lese erotiske noveller eller andre litterære tekster om “da Frida var på Ibiza“.
Neida.
Dette fenomen utspiller seg i chatterom eller på private mailer. Her og nå. På alle andre nettsteder.
Everywhere.  Og HVOR er sjarmen?
Jeg finner utveksling av bokstaver sammensatt til dirty talk både trettende og uinspirerende. Muligens har jeg sett det for meget…? Men ærlig betalt; Det er jo bare kjedelig?
Og hvor pokker er erotikken i en SKJERM?
Jaja. Vi snakker om en rase (mennesket) som bruker opptil 60% (kanskje mer) av sin totale tid på internett til å surfe porno,… Men det er jo bare bilder..?
Og man kan minsann få et løft for både fantasi og inspirasjon, men hvordan er det, da..?
Skal man basere sitt sexliv utelukkende på det visuelle?
Hvor er den fysiske nærhet og nytelse?
Og såkalt camsex..
Er det bare for kikkere eller ekshibisjonister?
Jepp. Jeg synes det.
For egen del finner jeg det bare som et eneste langt gjesp å sitte å se en eller annen person tafse på seg selv.
Ok. Det har sin sjarm.. Hehe.
MEN.. Onani driver man stort sett på med alene, uansett. Om du har en annen person som sitter halvveis på andre siden av landet eller jordkloden for den delen, å stirre på imens… Hva gir det en av kroppskontakt, menneskelig varme og det JEG kaller erotikk?
I ytterst få tilfeller har dette en hensikt.
Og det er når man faktisk har en ekte relasjon i “bunnen” for utveksling av dirty bokstavtalk, camsex, og sms-sex.
Er det kjæresten/mannen/kona/elsker/innen, så kan det være max. Med fremmede på internett..
Så er det bare med beklagelse å melde;
Et middel for å framkalle frustrasjon.

Hvorfor… Hvorfor(!!) er det så mange sinna mennesker her i cyberspace?
Folk er jo skikkelig sure??
Vet ikke om det er tastene som glefser folk i fingrene når de skriver på en pc, og at de dermed blir irritable, eller muligens en slags virusinfeksjon?
Irritablis Hysterica?
Om man drar en spøk, ELLER våger å være kritisk innstilt til det en annen skriver, kan du ta rottegift på at en eller annen føler seg enten tråkka på, truffet midt i hjerterota eller på en eller annen måte tolker dine utsagn som hets av alt fra tanta til Beate til Titten Teis grusomme garnhår som noen har elsket siden barndommen.
De rareste ting?
Blogging er kanskje den “nye” formen for frustrasjonsbearbeidelse.
Og greit nok. Mennesker må jo få lov å skrive av seg frustrasjon.
Men når man kaster seg over andre og ber dem dra til helvete bare fordi de er uenige, ect, så… skraper man definitivt bunnen.
Jeg vet ikke jeg, men i alle fall JEG gremmes og blir flau på vegne av mennesker som ikke evner å ha såpass sosiale antenner at de klarer å uttrykke seg uten å være direkte neandertaler og bare grynte fram skjellsord eller en eller annen vemmelig kommentar som de føler seg umåtelig stolte av å ha klemt fram.

Mange har det som sport å være mest mulig pottesur?
Mest mulig ufordragelig og uspiselig?
Jeg må da spørre meg selv; Er de sånn hjemme? Til hverdags?
Om naboen hilser God morgen, svarer de da “hold kjeft! Dra til helvete” om de ikke er sånn.. veldig begeistra for naboen?
Er de blottet for ethvert begrep om å oppføre seg ok?
Eller er det noens gudbenådede “rett” til å oppføre seg som drittsekker og til helvete med resten av verden?
Jeg er sur og grinete. Og liker du meg ikke, er det DU som har problemer?
Tja.. Jeg vet ikke om jeg føler at det er JEG som eier problemet i slike tilfeller.

Men ok… Rett skal være rett.
Jeg blir for eksempel skikkelig grinete når noen “slenger med leppa” om mine venner eller heslige personangrep generelt.
Da kan jeg frese så det lyser.

Jeg kan også bli tett provosert av åpenlyse fornærmelser bare for å være ekkel (noen føler feilaktig at de mestrer kunsten å fornærme på et vis som ingen kan konfrontere dem med i etterkant.), sure tilbakemeldinger og nedlatenhet.
Men jeg kan også misforstå motparten.
Og blir jeg urettmessig, åpenlyst sur, ber jeg om unnskyldning.
OM det viser seg i etterkant at det hele var en misoppfattelse.
Rett skal tross alt være rett, og ingen av oss er ufeilbarlige.
(Selv om jeg er det :-p)
Men min generelle holdning er vanligvis; Høflig til motparten beviser sin eventuelle manglende evne til å inneha samme egenskap.

Og jeg vet ikke helt hvorfor…

Men etter at jeg startet å benytte internet til annet enn å betale regninger, surfe porno eller andre fornøyeligheter, har frekvensen av konfrontasjoner med direkte tomhjernede indivder økt noe helt skremmende astronomisk.

Jeg kan ikke forklare dette forunderlige fenomen.

Jeg mener.. I det virkelige liv, møter du kanskje en og annen som virker fullstendig befridd for både fornuft, integritet og hjernevirksomhet. Mens her i cyberspace,.. er det TETT med tullinger?

Jeg begriper det ikke. Er det noe med internet som bringer fram menneskers råtneste egenskaper?

Er det det enkle, innlysende faktum at de du kommer i direkte kontakt med, slipper du å se i øynene?

Da kan du oppføre deg eksakt hvor jævlig du måtte ønske den dagen/uka/måneden?

Det er mer hysteri, mer intriger og baksnakking enn jeg noensinne har opplevd i mitt eget «ordinære» liv.

Det er mer mobbing, trakassering, ryktespredning, æreskrenkelser og ondsinnede angrep på andre mennesker på internet enn jeg noen gang kommer til å støte på, uansett hvor jeg måtte befinne meg fysisk.

Hvorfor står folk og gnir seg i panna og ser stokk dum ut når du forlanger at de er ærlige?

Hvorfor stikker de med halen mellom bena når du vil ha fram fakta?

Hvordan kan man kalle seg en voksen person når alle typer av konfrontasjon skremmer buskevann på deg?

Hvorfor er du så redd meg, din feige ynkrygg?

Altså; Når noen som aldri har snakket med meg, aldri har kjent meg og aldri kommer til å bli kjent med meg heller, benytter cyberspace til å ikke bare distribuere løgner om meg, men også starter med å henge ut vennene mine…

Da klikker jeg. Da blir jeg rasende og føler intens trang til å kontakte foreldrene og barnehagetanta deres.

Problemet er at barnehagetanta til disse forlengst har gått av med pensjon, men hun evnet tydeligvis aldri å tørke snørra vekk på de nå eldgamle drittungene.

Og foreldrene deres sitter også og mimrer i en krå , eller spiller harpe på en sky, og lurer på hva de gjorde feil som aldri klarte å oppdra de en gang så lovende små poder og podiner.

Men hva jeg hater og hater og virkelig ikke kan fordra.. Er folk som går unna.

Hele tiden. De kaster ut den ene påstanden etter den andre, men når man skal ha svar på hvor løgnen eller..»fantasien» kom fra, nei, da…. Er det ikke intressant.

Selvsagt. Som jeg har sagt 10000 ganger… En løgn kan aldri forsvares.

Så det er vel det eneste valget en løgner har.

For jeg antar at en har man først  EN dårlig egenskap man har perfeksjonert til det råtneste..

Er ikke veien lang til den neste ynkelige siden.

Men nå er jeg skikkelig D-R-I-T-T-L-E-I