Spring
Tenk om Skjebnen eller Gud eller et-eller-annet høyerestående vesen bestemte alle valg hvert enkelt mennesker skulle ta.
Hva om framtiden var hugget i stein?
Noen ganger kan jeg virkelig få det inntrykket.
Hadde det faktisk vært tilfelle, ville jeg ha ønsket å legge meg ned og dø fordi jeg overhode ikke eide frihet til å velge hvordan jeg ville leve mitt liv.
Om man mistrives med det som er… Bør vi ikke alltid i det minste forsøke å endre på situasjonen?
Jeg jobber med saken. Fordi jeg har ett mål jeg inderlig ønsker å nå.
Siden vi mennesker har noe så håpløst unyttig som følelser, blir man faktisk tvunget til å ta hensyn til dem.
Å gjøre slik jeg har gjort i veldig lang tid; Ignorere dem eller dissekrere dem ned til pyntelige små vanskapninger som passer perfekt inn i en psykoanalytisk freakshowboks, er sikkert bra.
Men gjør det meg til ett bedre menneske?
Om jeg er klar over at ditt eller datt antagelig er drivkraft bak et ønske…. Gir det meg annet enn følelsen av at jeg utelukkende er satt sammen av egoisme, instinkter og barndomstraumer og at Livet kun er en evig, gjentagende sirkel av fornuft? At jeg egentlig burde føle skam og at alt jeg inderlig ønsket meg bare var hjernespinn? Hvordan skulle jeg skaffe framgang for meg og mine på hvilket som helst område i livet om noen sablet ned min kreativitet med regler for hva som kan godtas eller ei? Vi er tenkende vesener og bør utelukkende stole på intellektet.
Og når man handler ut fra følelser, er man i sannhet på gyngende grunn, og bør analyseres!!
Fuck analyser. Jeg gidder ikke tenke mer. Jeg er ferdig med å tenke.
Jeg må forsøke å bryte ut av denne tankesirkelen.
Jeg har ikke tid, ganske enkelt.
Hva om jeg sitter her og grubler og kaster vekk en hel masse uvurderlig tid på “hva om”, “kanskje” ,”sånt kan man ikke gjøre”, osv, osv.
Jeg har tippet over det surret. Jeg orker det ikke mer.
Nå må det skje noe konkret. Avgjørelser må tas.
Stillhetens tid er forbi. Og jeg er i svevet…
Uansett hvordan nedslaget blir, har jeg iallefall våget spranget.
