Plan A
Siden det nå er vår og det er meningen at verden skal begynne å blomstre også her oppe i Nord- Gnore, har jeg fundert på å gjenopplive min facebook-profil.
Jeg lurte på om jeg ikke muligens kunne finne en av de kjekke menn som jeg i min ungdom glødet slik for.
Jeg kunne forsøke å puste fram nye, blussende flammer?
Kanskje få ett meningsløst fornuftsforhold som jeg spyr av etter 3 måneder?
Eller jeg kan bruke tiden min på noe konstruktivt og personlighetsutviklende?
Kanskje skal jeg oppsøke en guru?
Få en utredning om tidligere liv?
Lære meg fjernhealing?
Fjernhypnose behersker jeg jo allerede, så der finnes jo ingen utfordring.
Skal jeg begynne å blodtrene, da?
Bli bodybuilderWakka?
Skal jeg rømme fra alt, finne en triggerhappy mafioso som jeg kan være trofèkjæreste for og tjene meg sinnssvakt rik by dirty play in Vegas?
Eller skal jeg kanskje heller kaste bort all min verdifulle levetid på å overøse mennesker som ikke bryr seg en døyt om jeg lever eller dør med min hjertevarme omsorg og oppriktige kjærleik?
Skal jeg redde verden fra seg selv?
Skal jeg redde hvalene? Krepsene? Sorte enker?
De utrydningstruede 90-åringene?
Kanskje bli en strandboms og begynne å surfe på reelle bølger i stedet for
Cyberbølger?
Eller kanskje skal jeg endelig få litt ro i sjelen ved å ganske enkelt konkludere med at Verden er ett irrasjonelt, forvirrende sted hvor ingen sier hva de mener og ingen mener hva de sier.
Men også at jeg kan bytte ut ordet “ingen” med mitt eget navn.
Det er mitt valg.
Og jeg tar det mens jeg har det.
