Det var en gang.
En ganske lang gang.
Det stod for seg selv i et stort museum.
Det var ikke den eneste gangen i den enorme bygningen, men det gikk mange folk gjennom den daglig.
Det var en gjennomgang.
En tunnel ut i en lys sal hvor mennesker flokket seg om gamle saker og studerte fortiden med både iver og glød.
Her i museet var tross alt et sted hvor menneskehetens historie kunne dissekeres og sprettes opp som buken på en formaldehydfrosk.
Og gangen hadde en egen liten bevissthet.. den var stolt over å være til.
Den var hverken rikt smykket eller spesielt prangende.
Men det passet den utmerket å være tilhører til alle kloke funderinger som oftest ble lagt fram i salen hvor den endte mot syd, hvor renessanseutstillingen stod.
Mot nord strakte den seg i rett linje mot utstillingen av subkulturell kitch.
Den hadde med andre ord både en åpning mot den fargerike fortid og mot den lumske nåtid.
Der fikk den med seg fragmenter og ord… det var ikke så lett for gangens bevissthet å få med seg detaljene i alle samtaler i begge salene.
Den hadde ikke akkurat en hjerne, siden den faktisk besto av betongvegger.
Bare en bevissthet. Noe som var forunderlig nok, tatt i betraktning av at den var skapt av pulverisert stein.
En av de mest ivrige besøkere i renessanseutstillingen, var en gammel professor.
Hun snakket ofte høyt med seg selv.
Kom vanligvis etter museets stengetid (fordi hun var tanten til museumsdirektøren og hadde selvsagt visse privilegier) og stod alene foran glassmontrene for å dosere sine personlig hjemmesnekrede teorier for sine egne halv døve ører.
Mange ganger hadde hun hatt rasende disputter med sine yngre kollegaer ved universitetet som stadig skulle bestride hennes teorier.
Forbannede hanekyllinger og tølpere!
Tenk å tvile på teoriene til en vis gammel kvinne som henne!
HUN hadde min sann brukt over 30 ÅR av sitt liv på å studere menneskehetens historie!
Og alltid ble det til at hun, i stedet for å studere og notere og gjøre sitt gamle hode klokere, stod og la fram de aller best gjennomtenkte argumenter i en imponerende briljeringsduell med det tomme lokalet.
Alle utstillingsfigurene stod som stumme beundrere ovenfor professorens tordentaler.
Maleriene på veggene mistet sin oljeaktige glans i ren underdanighet, og lamslåtte marmorstatuer og vaser var alltid forsteinet av beundring. Bare støvet støvet uavbrutt.
Nonchalant og frekt uforstyrret.
Også gangen var lutter øre.
Professorens eder og høylytte disputt gav slik ekko i den at den nesten følte at den hadde LIV.
Ordene gjallet i den tilsynelatende tomhet, men i dens vegger vibrerte det dypt inn i alle fuger og sprekker.
Hadde den bare eid en stemme!
Så kunne den ha deltatt i dette kloke ordgyteri!
Dessverre kunne den bare være et verktøy for å forsterke professorens stemme, og aldri delta med sin egen mening.
Dens frustrasjon var uendelig og økte stadig i styrke.
Men så en kveld, hendte det noe ytterst forunderlig.
Regnet hadde pøst ned i dagevis, og tordenen rullet med hørselsbedøvende brak over det stolte gamle museet.
Et kraftig lyn slo ned i det øverste punktet, som var markert med et lite spir.
Nå leder ikke betongvegger strøm, men allikevel var det en slik kraftig utladning i lynet at selve fundamentet av museet vibrerte!
Inne i renessanse utstillingen stod som vanlig den aldrende professor, for en gangs skyld med lammede tungemuskler.
Absolutt alle små hår på både armer og ben reiste seg av en primitiv skrekk for naturens ville kraft.
Gangen skalv…. sammen med resten av bygningen.
Men den følte noe helt unikt. Ja. Den FØLTE.
En forandring. En bevissthet som var så fremmed, så forunderlig og så grenseløs…
Gangen dro inn energien som strålte igjennom steinstøvpartiklene.
Som en innåndning.. En illusjon av å være levende, pulserende kjøtt!
Professoren var engstelig.
Men etter det siste drønnende nedslaget, virket det som om tordenstormen hadde minsket drastisk i sin rasende energi.
Hårene på kroppen hennes slo seg atter til vaktsom ro.
Men professoren var meget forstyrret.
Hun syntes hun hørte stemmer inne i hodet sitt?
Og svetten la seg som en hinne over pannen på den oppjagede gamle dame.
Hun kjente trang til å hyle av skrekk, for hun mente hun kunne høre
mange stemmer. Også sin egen?
Sine egne frustrerte banneord og argumenter og teorier.
Slike ord hun hadde utgytt i ensomheten på museet.
Ordene slynget seg som en uutholdelig høy hvisking mellom veggene, tumlet fra den ene retningen til den andre, økte i styrke og intensitet.
Den gamle professoren presset pekefingrene så langt inn i øregangene sine som hun kunne, i et forsøk på å stenge ute de spøkelsesaktige, vemmelige stemmene.
Hun våget ikke røre seg en millimeter.
Hun var like forsteinet som marmorstatuene i utstillingen.
Men da stemmene ikke lot seg fordrive ut av hennes hode, tok panikken overhånd, og hun presterte endelig å dra løs føttene fra gulvet, selv om det en stund føltes som om de var sementert fast.
Gangen var henrykt! Den kunne endelig snakke!
Med andres ord, ja, men allikevel!
Den kunne kommunisere, selv om det bare var gjengivelsen av andres røster, kunne den nå bestemme selv NÅR den skulle la stemmene lyde.
I lykkerus lot den alle ord som på et forunderlig vis virket som om de var lagret i betongfugene, trille ut i en kakafoni av lyd.
Beruset av sin nyervervede evne lo den også lykkelig.
Professorens særpregede latter gjallet mellom veggene.
I neste stund så den at professoren var på vei i en vill flukt gjennom seg.
Å nei! Ikke NÅ, tenkte gangen i vilt.
Og så sinne; Skulle hun forsvinne nå da gangen endelig hadde fått evne til å kommunisere?
Gangen måtte stoppe denne flukten!
Måtte få professoren til å høre etter!
I en rasende fart løsnet den en stor bit av seg selv i åpningen som endte mot kitsch utstillingen.
Lyden av steinblokken som traff gulvet, tordnet igjennom hele museet.
Professoren, som hadde vært på flukt den veien, stanset likblek bare 4 meter i fra den massive betongbiten.
Den strakte seg fra vegg til vegg i gangen, og murpussen drysset fra det gapende hullet i taket som snøkorn i vinterstorm.
Professoren torde knapt puste.
Var hele museet på vei til å styrte sammen?
Ut! Hun måtte finne veien ut fra dette stedet, som på noen få øyeblikk var blitt forvandlet fra noe trygt og kjent til å bli spøkelsesaktig uvirkelig og livstruende.
Hun snudde og flyktet andre vei, tilbake til renessanseutstillingen.
-NØDUTGANG-
Skiltet lyste grønt og trygt i enden av rommet.
Langt der framme.
I en øredøvende lyd og støvsky forsvant dette glimtet av redningen.
Utsikten var sperret for godt av en solid haug av uregelmessig formede betongblokker.
Gangen var fornærmet og dens forutrettede sinne ga den mektig kraft.
Og den skulle nok sørge for at professoren holdt seg inne i den.
Og nå var begge veiene stengt.
Forventningsfull og lykkelig prøvde den igjen å snakke.
Den ville si; «Velkommen, jeg kan fortelle deg alt du ønsker å vite om renessansen»
Men stemmende var borte… ?
De klarte ikke lengre å lyde, nå da gangen ikke lengre var hel!
Små bruddstykker av ord klemtet i rommet mellom de sammenraste blokkene.
Professoren var reddere enn hun noensinne hadde vært.
Hun torde ikke røre en muskel.
Men da det gikk opp for gangen at dens nye evne var vekk, ble den mektig vred.
Alt var den latterlige professorens feil!
Hadde hun ikke forsøkt å stikke av, ville de nå ha kommunisert like vakkert som en sang, og endelig ville en utveksling av kloke ideer og uendelige mengder oppsamlet viten bli en realitet.
I stedet var den ribbet for evnen.
Og den kjente at dens nye krefter holdt på å forlate den for alltid.
Dens ene sjangse var forspilt. Borte.
I et sukk av overgiven oppgitthet og uendelig sorg og sinne, lot den resten av sitt vesens massive betongstruktur falle sammen.
Gav det gjenværende tomrommet fyllmasse av kunnskapsrik betong,
Og professoren fikk en tyngre kunnskapsbør på sin gamle rygg enn hun noensinne ville evnet å bære i hele sitt kloke liv.
