Et cyberindivid på vei tilbake til steinalderen
Jeg startet min reise på internet for ganske mange år siden.
Det begynte med nettbank og pornosurf.
Siden fant jeg ut at det var ganske gøy å chatte.
Så ble det blogging.
Og jo flere mennesker jeg traff på, jo mer kjente jeg at jeg ble tynnslitt.
Jeg ble lei.
Fed up, og til syvende og sist har jeg landet på konklusjonen om at internet IKKE er stedet hvor jeg vil hverken leve livet mitt, eller «sosialiseres».
Min gamle facebookprofil ble jeg tvunget til å deaktivert fordi jeg fikk en masse «venner».
Mennesker jeg absolutt ALDRI kommuniserte med.
De jeg gikk på barneskolen med, løse bekjentskaper, ons og Gud&hvermann fant av en eller annen grunn ut at de ønsket meg på vennelista si.
Mennesker jeg aldri snakker med, om eller til.
Men på facebook skal de «kjenne» meg?
Who gives a flying fu**?
Og slektninger. …Jesus. For det første er de så godt som talløse!
For det andre; Jeg kjenner dem ikke, vil ikke høre GPP og har faktisk ikke overskudd til å sende 14 blomsterhilsner, teddybjørner eller ønske om god/super/bedriten helg.
Jeg trodde hjernen skulle vegetere.
For om jeg avviste en «venne»forespørsel, fikk jeg spørsmål fra atter andre om hvorfor.
Totalt surrealistisk.
Så; Gammel profil med mitt reelle navn: Erased.
Deaktivert. Lagt på cybersprit eller hva faen det nå er de gjør med facebookprofiler som ikke er i bruk.
Så skapte jeg en profil som ikke er søkbar på mitt eget navn.
Det var utrolig fredelig:-)
Der kan jeg bable litt med de jeg faktisk LIKER utfra personlige følelser og ikke noe slags forbanna plikt eller press.
Slipper unna en hel masse intriger og pes også!
Så kan jeg gå tilbake til steinalderen.
Og steinalder i år 2010 betyr for meg å gi avkall på sosiale nettsamfunn.
Stort sett.
