Wakka

At jeg ikke kan få eksakt det jeg vil akkurat i det øyeblikk jeg vil ha det?
Det er vanvittig!
Jeg er jo en prinsesse og krever faktisk verden på ett sølvfat. Det skulle bare mangle, OMG, lissom.
Dette burde jo være innlysende for enhver tulling??
Ja, altså.. alle misunnelige tapere og mislykkede  Wakka-wannabees;
Det nytter ikke, ass.
Jeg er senter av universet og det er lissom atte bare å venne seg til det!
Jeg fatter ikke at den ennå finnes tullinger som ikke vet at jeg skal bæres på hendene? Jeg mener, altså.. Er de hjernedøde, minus i iq eller har de bare ett problem med atte jeg er så populær???
Jeg er jo ubeskrivelig vakker? Jeg har alle de rette klærne, lissom og sminker meg med in-produkter sånn som ..den blå der.
Husker ikke helt navnet, men den er altså SKIKKELIG bra, da!! Framhever øynene mine og så gir det meg seff den rette looken!
Jeg er så  utrolig fresh og ikke minst vant til at alle snur seg når jeg går forbi. Sånn er hverdagen min, så det er bare å si til alle de sjalu vesnene med mindreverdighetskomplekser som disser meg atte; Get a life, lissom!

Ja åsså lurer jeg på om ikke vi i denne steinrøysa langt oppe ved NORDPOLEN, lissom, skal gjøre noe bra med denne damedagen?
Jeg mener Hallo! Her går vi i tog og masse teite bitcher skriker at de vil ha mer penger, lissom? Hei, sier jeg bare; atte det får jeg av pappa!
Men ofcourse, de er jo ikke prinsesser, seff. De er bare stygge, fæle mislykkede sånne strømpedamer som aldri blir fornøyd. Jeg synes vi skal ha det som i russland. Dritkult, ass! De feirer damedagen slik man burde gjort; der kårer de nemlig den vakreste dama. Bare se her!
Og da får alle damer konfekt og blomster og sånn hos alle mennene!
Jeg synes vi åsså skal ha det sånn som de har det i Russland, da. Tenk om vi damer endelig kunne få være oss selv, lissom. Men herregud. Det er jo så mange burugler her i landet, så man får vel bare pakke sakene sine og FLYTTE. En prinsesse kan ikke være seg selv uten at det dukker opp en diger HAUG med sjalu kjærringer. Nei, drit i dem, ass.
Jeg gidder ikke bry meg.
Det viktigste som har hendt i dag for meg er at jeg endelig skal få flere speil.
Pappa har lovet å sette dem opp i gangen også, så jeg slipper å springe på badet hver gang jeg skal sjekke sminken eller klærne. Men det skulle lissom bare mangle! Jeg er da prinsesse, seff. Og mamma har vært ute på shopping og kjøpt meg 6 nye jeans. De er småkule, men jeg tror nok jeg behøver i alle fall 3 til. Vi skal jo dra på weekentur til London neste helg, så da må jeg jo se kul ut. Det er prinsesseplikten min, dah!

Tor Anton hadde lagt seg for kvelden.
Han hadde nettopp sett på tv. Nyheter.
En film med Anthony Hopkins.
Han husket ikke tittelen.. Slike ting festet seg sjeldent.
Egentlig var han for gammel til å være mørkeredd.
Han hadde jo nettopp fylt 50.

Men Tor Anton var engstelig for mørket.
Det hadde han forresten vært hele livet.
Tor Anton var nemlig ingen sterk person.
Og han bodde alene i ei hytte langt unna folk.
Hans hustru hadde for lengst forlatt han og levde nå et surt liv med en annen stakkar. Sånn sett var Tor Anton glad.
Hans ekshustru skremte han voldsomt bare ved sin blotte eksistens.
Og hans egne barn skremte han.
Enormt. For de var gale, begge to.
Sinnsyke.
Derfor hadde Tor Anton alltid et balltre under hodeputa.
Tor Anton hadde også mange andre ting å forsvare seg med.
Kniver og pistoler. En rifle. Innbruddsalarm.
Tette gardiner foran vinduene.

Ingen skulle kunne se inn, og han ønsket også å spare sine egne øyne for den tomme, svarte natten utenfor.
Den var truende. Gav en følelse av å være blind og forsvarsløs.

Han visste at han ikke kom til å få sove i natt heller.
I de seneste 4 årene hadde Tor Anton sovet mest på dagtid.
Sovet , utslitt av nattevåk.
I noen få timer før han svettende av angst rykket ut av sine mareritt.
Det kom alltid . Som et rødøyet monster.
Resignert sank han ned i den slitte sofaen.
Skjenket seg en dram, og tente en sigarett.
Satte på en gammel Alice Cooper-plate.
Tor Anton likte platespilleren.
Den gav alltid slike beroligende minner.
Om den gang han hadde kontroll over redselen.
Da han var en mann og ikke et angstvrak.
Da hans hustru ennå respekterte han og alltid lyttet til han.
Og før hans barn vendte seg mot han.
De sa de elsket han. Da.
Om det ikke hadde vært bare løgner, da.

De var så falske, menneskene….
..Tor Anton drakk en dyp slurk av glasset med Koskenkorva.
Lente seg bakover i sofaen.
“Schools out“, skrek Alice med sinna stemme fra høytalerene.

Ikke for høyt.

Musikken måtte ikke kunne skjule et snikende angrep fra monstrene i natten.

De som ikke våget å komme når han var våken eller konsentrert.

Tor Anton fortapte seg i minner.
Om barna hans, Ruth og Alexander.
Så søte og så lydige. Snille barn.
Slike som enhver far bare kunne drømme om.
Oppdragelsen hadde han selv sørget for.
Moren deres, Inga, var for ettergivende.
Skjemte dem vekk. Men en fast hånd var det barn behøvde.
Og kvinner, selvsagt. Og Tor Anton hadde hatt en fast hånd.
Et stabilt og ubøyelig sinn. En jernvilje. Og hans verden var perfekt.
Fram til den uhyggelige dagen da hele hans verden knakk sammen som en råtten trestamme under en orkan.
Politiet.. Naboene.. Blod og kaos. Minnene hoppet fram som ildfluer foran hans slørete øyne.
Hans egne hender rettmessig strammet omkring sin hustrus opprørske, motbydelige hest skrikende hals.
Alexander som hulket i bakgrunnen ved siden av sin bevisstløse 12 år gamle søster som hadde blitt gal og angrepet sin elskede far med den lille speiderkniven sin. Tor Anton hadde vært nødt å stagge henne.
Og samtidig lære henne respekt!
Drittunger som opponerte mot sin far ble overhode ikke tolerert.
Og svartkledte politimenn braset inn og tvang Tor Anton ned på gulvet.
Bøyde hans armer smertefullt bak ryggen. Håndjern. Ydmykelsen.
Naboene. Rettsaken. Ondskapsfulle løgner fra sin egen familie.
Tor Anton som måtte se i øynene at denne forferdelige verden heller ønsket å bedras med oppdiktede skandalehistorier om mishandling og terror.
Garantert plantet i hans barns lettpåvirkelige og falske sinn av patetiske psykologer.
Hans hustru som en giftslange.
Hvesende fram sine anklager fra et ødelagt strupehode.
Alexander sippende som ei frøken mens han stammende hadde forklart seg foran dommeren.
Tor Anton skammet seg inderlig over sin ynkelige sønn.
Og Ruth, knapt i stand til å sitte på en stol, den klønete møkkaungen.

Bekkenet hennes hadde fått ubotelige skader av fallet ned trappen fra andre etasje.
Til pass, tenkte Tor Anton. Da.
For 15 år siden.
Under fengselsoppholdet hadde han stadig blitt svakere.
Reddere. Igjen.
Som før han traff Inga.

Og han VISSTE at de planla å drepe han. Familien hans.
De blodtørstige, gale menneskene.
Fordi han hadde sviktet i sin fasthet, ville de kaste seg over han i et svakt øyeblikk. Når han sov. Når han var uoppmerksom. Når han ikke passet på!
Utslitt av våkingen, minnene og redselen, slumret Tor Anton av i sofaen da morgensolen kastet tynne stråler inn gjennom de gjerrige sprekkene i gardinene.
Glasset med spriten veltet utover det skitne sofatrekket da søvnen slukte hans bevissthet.
En tent sigarett glødet med svakt rød varme i hans slappe hånd.
Gloen falt ut av filteret.
Nede på den fuktige sofaputen lå den noen sekunder.
Som et rødt monsterøye.
Stirrende rovgriskt før det åpnet sitt oransje, brølende gap for å fortære.

*Forord*
Denne monolog (enetalen) i seg selv vurderes av tekstforfatter som «halvseriøs».

Forord og etterord er preget av bisarr sans for særdeles tørr humor.
Den er uansett en hyllest til den tiden da jeg ennå kunne føle sinne, frustrasjoner og en viss panikk.
Da jeg refset supperådets kvinnelige interngruppe for sin overivrige innsats blant de sultrammede og halvkastrerte hann-kakaduene i Mongolia, Kualalumpur og sør-Finnland.
Jeg har pr. nå konvertert til den hedonistiske, livsnytende trosretning som egentlig gir jamt faen i slike uviktigheter:-)
Uansett, her er monologen:

– Åh, hallo, De der.. Menneske bak disken.. Ja, DE, ja.
– De heter ………..?
– Ha ha. Jeg kan så sjeldent huske alle disse navn, det er så brysomt og tidskrevende!
– Men fortell meg nu.. hva er dagens beste kjøp?
– Ah. De selger sannhet i dag igjen?
– Og dette ER det genuint nyest nye som har kommet inn i sortimentet?
– Neimen gid a meg så festlig, da!
– Jeg ønsker jo alltid å være først ute med å presentere nye ting, vet De.
– Ja ha ha! De sier noe.
– De er min sann en ordentlig smart selger som vet hvordan slike ting tar seg best ut.
– Hvem har bydd minst?
– Hvem har bydd mest?
– Hvem bryr seg minst?
– Hvem bryr seg mest?
– Hvem var nu designeren, forresten?
– Å, nei ikke DE menneskene der?
– Hvorfor er det alltid så ubehagelig med DE menneskene?
– Finnes den i hvitt i stedet for disse skrikende farvene som står så dårlig til mine sarte øyne og ømtålige hud?
– Den var da også meget kostbar og jeg tviler på at det er verdt så meget?
– Ja, en original, selvsagt forstår jeg DET..
– Jo, slike ting vokser jo ikke på hvert et tre, De har så rett.
– Kan man kjøpe aksjer om man ikke kan betale hele prisen?
– Er det reklamasjon på den, i så fall?
– Ved nærmere eftertanke…
– Den ser eksklusiv ut, men den er faktisk for grov og akk, så vulgær, og setter meg selv i et altfor lite smigrende lys ovenfor de jeg har tenkt å servere den til på mitt nypussede sølvfat, skjønner De.
– Nei, gid, De må da være enig? Ha ha, hvilken skandale det ville vært?
– Ja, der sa De det! Sosial selvmyrding ville det være, uten den aller minste tvil!
– Har De en annen versjon?
– Er det en imitasjon, sier De?
– Ah. … Se der ja. Denne versjonen kan svakt minne om den forrige, men heldigvis supplerer den perfekt mine tidligere kjøp i samme sjanger.
– Holder min personlige stil, ja, De har så uendelig rett.
– Jammen da får jeg den vel meget billigere?
– Og 20 utgaver av denne imitasjonen. Helt like?
– Nei, så briljant!
– På overflaten er de like, men de har forskjellige former for uthulninger?

-Vakum, rent tomrom, ønsketenking eller skjøre halmstrå. Ja vel?
– Det er jo en klassisk oppbygning på denne typen, og designeren er jo uansett den som selger mest, eller har jeg misforstått?
– Ja, selvsagt er tilgjengelighet og pris en betydelig faktor!

– Gid a meg så BILLIG det alltid er her hos Dem, da!
– Ja, jeg er klar over at dette handler om den mindre kostbare versjonen, men den er nu også så utrolig mye penere å se på, synes De ikke?
– Så delikat og uskyldig og lett var den å bære, også!
– Kan jeg trekke fra en del av dette på skatten?
– Sier De det? Det var jo hyggelige opplysninger.
– Ja, De er selgeren, så De vet nok hva som er verdt å vite i disse finanskrisetider. Ah… Vulgariteter. Huff, hva er det som kommer ut av min munn? La oss endelig snakke om noe annet.
– Kunden vet best, ja det er heldigvis slik det fungerer i vår siviliserte verden.
– Det er nu engang slik at det er tungt for meg å tenke for meget på disse sakene selv, vet De.
– Derfor trives jeg jo aller best med å få gjort slike røverkjøp her hos Dem!
– ….Og jeg tar nok alle 20 imitasjonene, når jeg får den fordelaktige prisen de nevnte.
– Da har jeg jo alle kortene på hånden, så ingen kan vel egentlig komme til meg i efterhånden og si at dette ikke også var en original, eller hva?
– De har jo flest av min byrd som kundekrets, ja, det er jeg vel forvisset om.
– Slikt er jo betryggende å vite, og lojalitet og diskresjon ovenfor kunden er vel Deres fag og stolthet, ikke sant?
– Kan De også pakke de pent inn i glanspapir ?
– (…………..og sett et vakkert bånd rundt mens De allerede er i gang, hva?)

*Etterord*
Ingen levende vesen, hverken menneske eller dyr eller planter ble skadet, led overlast eller ble på noe vis utnyttet under denne monolognedskrivning, som best bør tolkes som en metafor eller allegori over temaet; håndtering av Sannhet.
Det er ingen roman, sangtekst eller del av en politisk partiagenda.
Navnene er endret for å beskytte de skyldige, og enhver likhet med levende eller avdøde personer er ikke engang til stede.
Videre påpekes at innholdet i denne monologtekst på intet vis kan sies å representerer dette nettstedets policy.
Derimot er tekstforfatterens partiske holdning og kritiske syn mer enn overtydelig.
Dette er utelukkende tekstforfatterens ansvar, som hun påtar seg uten den aller minste snev av anger, skam eller dårlig samvittighet.
Det ble av tekstforfatter konsumert 3 sigaretter, type “Lucky strike,”(produsenten betaler meg ikke for å bruke merkenavnet. Det er kun en faktaopplysning) og 2 kopper sterk kaffe av type “frieele frokostkaffe.“( en tilfeldighet. Jeg kjøpte den sorten bensinstasjonen hadde på hylla)
Det ble tatt pauser for å lufte hunden, 2 stk à 10 minutter.
En pause for å dobbeltsjekke om avkommet hadde rukket å nå REM-stadiet i sin søvn tok bort ytterligere 2 minutter.
Alt i alt ble denne monolog nedskrevet i edru tilstand, og med en så ironisk distanse til tema som det i skrivende stund var mulig å oppdrive.
Hele prosessen tok til sammen 1 time, 3 minutter og 24 sekunder.
(sånn cirka)
Forfatter beklager at tonen nok ble en smule knusktørr til tider, men ha da også prentet i minnet at eventuell kritikk mottas med grasiøse tilbakemeldinger og medlidene øyne . (De med skjellsord og råtne egg bør innta skyttergravposisjonene umiddelbart for å ikke bli meid ned av ordkryssild fra tekstforfatters rettroende støttegerilja bestående av samer, amasoner, nordnorske skreifiskere med gehør, stuttfotindianere, og kvartitalienere med kort lunte og mafiakontakter:-))
Helt på slutten gis en innstendig TAKK til inspirasjonskildene;
**Den tabloide presse( I plenum!!!)
**Fredrik (Naboen!)
**Jill Bill (transvestitt med upåklagelig humør og en utpreget sans for vellagret Norvegia)
**Fanden (bidraget bestod i å stå modell for veggrafitti gjennom mange 100 år! Sporty gjort!)
**Aslak
(Bor i trekkfull lavvo. Nærmeste nabo sørover. Navnet uttales med stum L, rimelig normal S, trykk på begge A -ene og forunderlig diffus K. Hans navn betyr på innavlet skånsk noe slikt som “tapt-bak-en-vogn-i-motbakke- mens-han-gjemte-seg-under-skjørtene-til-mor-over-bekken-for-å-sy-puter-under-skinnet-på-bjørnen-før-nedoverturen-ble-skutt“
Dette fortalte han meg med tårer i øynene under en snøstorm/vodka/sauna/bjørkeris-affære som heldigvis er 96% fortrengt av alle involverte parter )