Magi
Noen av oss presterte å bli inderlig skuffet etterhvert som vi vokste opp og måtte innse at det ikke var mulig å fiske havfruer eller drauger allikevel. Andre vokste ganske enkelt opp, kanskje?
Mer godmodig og aksepterende fornuftig? Dette er noe jeg innbilder meg, i alle fall.
Men noen, deriblant jeg, gikk videre med skuffelsen som en slags vemmelig, uønsket voksenrynke i våre mentale panner.
Og jeg lette ennå.
Kunne det være en liten, ond nisse på onkels låve allikevel?
Synes jeg hørte at det taslet i gresset. Håret reiste seg i nakken av skrekk!
Og hvem kunne garantere at det faktisk ikke lå en drage i dyp 1000-årig søvn inne i den mørkeste hulen der oppe i fjellveggen? Muligens ble den akkurat nå langsomt og ubønnhørlig fortært av onde blodsugende vampyrflaggermus. Stakkars dragen!!
Jeg hadde hest da jeg var yngre.
Ikke fordi jeg spesielt ønsket meg en hest.
Jeg var kattefantast, nemlig.
Men hesten min kunne springe ved siden av bilen, mente jeg.
Jeg brukte å følge den med øynene når den måtte unngå en hindring.
Løpe over en bakketopp.
Forsvant delvis mellom tett skog. Hoppet over gjerder, enorme steinblokker og galopperte utrettelig over tørre sletter mens støvskyen virvlet bak den som en massiv vegg.
Vel. Jeg elsket hesten min.
Den kortet ned tiden på bilturene.
Den fikk meg til å følge med på landskapet omkring, og jeg fortapte meg ofte helt i studiene av manens flagring.
Og noen ganger hendte det at hesten min sprang mye fortere enn bilen.
Da kunne jeg se den stå å vente tålmodig bak en sving.
Jeg husker at hesten min for det meste var sølvfarget.
Men en periode var den også brun med svart man.
Jeg tror også den en stund var flekkete i mange farger.
Som en slik mustang som indianere er så begeistret for.
Dette var bare en av de skapningene jeg hadde som barn.
Jeg hadde også en minidrage. (forsvarlig reddet under en landtur da den ble angrepet av vemmelige kjempemaur)Katt.Hund. Salamander.
Skumle fisker i doskåla. Men de kunne forvirres ved å legge dopapir i skåla eller man kunne rett og slett skylle dem vekk FØR man satte seg.
Så ble man ikke ble bitt i rumpa av de sylskarpe tennene deres.
Uansett. Jeg var vel ett overfantasifullt barn.
Men jeg snakket aldri om det.
Jeg hadde en indre verden som var mye mer interessant enn den ytre noensinne ville klare å bli.
Mulig det er dette jeg ennå har litt vansker med som voksen.
Å virkelig gi opp håpet.
Det finnes ikke magi.
Det eneste stedet magi eksisterer er i fantastiske bøker.
På film. Og i hodet mitt.
Og kanskje har alle hatt det slik på ett eller annet tidspunkt.
Man vet så inderlig vel,.. men kan liksom ikke la være å snu seg enda en gang og kikke over skulderen og håpe at man får ett glimt av alven som danser i tåka en stille sommernatt.
