Je ne regrette rien
Anger.
Hvor mange ganger har man ikke følt DEN kamelen tvinge seg ned ens knusktørre hals?
Jeg avskyr å angre. Jeg forsøker på alle vis å rømme fra den nedbrytende følelsen.
Den gir mareritt. Den nærer seg på sjela mi og driver meg langsomt og ubønnhørlig til vanvidd. Om jeg bare lar den få overta.
Så jeg finner på ulike vis å drive ut denne muggsoppen i selvfølelsen.
Forklarer at “det var der og da”, unnskylder meg med tidligere umodenhet eller sviktende dømmekraft på det og det tidspunktet, und so weiter…
For innrømmes det som innrømmes bør: Man gjør alt for mange feil som skaper smerte og sorg for andre. Og de valg jeg har tatt som har gitt andre smerte, har ikke vært de greieste. Jeg har gitt meg selv ganske mye mental grisebank for at jeg har såret mennesker.
Men , helt oppriktig; Det som ga MEG smerte, var det verste.
De valg jeg tok som ga meg problem.
Der hvor jeg valgte vekk noe godt til fordel for noe elendig.
Kun fordi jeg var nysgjerrig. Oftest.
Og sta. Skulle bevise at jeg kunne få til hva som helst, om jeg bare fikk sjansen.
Og om jeg velger en vei… Snur jeg ikke. Jeg følger den veien til den slutter.
Uansett hvor. Om så i total katastrofe. For å PRØVE.
Min nyskjerrighet forlanger det og driver meg videre.
Inn i rare beslutninger som ingen i etterkant kan annet enn riste oppgitt på hodet av.
Men angrer jeg virkelig? Sånn.. I sannhet? Jeg vet faktisk ikke.
Alt jeg vet er at jeg kunne valgt et annet liv. Kanskje hadde jeg vært lykkeligere om jeg hadde fulgt en annen vei. Og antagelig er angeren bare frustrasjonen over å innse at uansett hvordan jeg har valgt, har jeg sett at det alltid vil ligge en ny horisont bak den jeg rakk. Jeg er ett menneske som antagelig ikke vil bli tilfreds før jeg har tilgitt meg selv for at jeg ikke nådde alle mine mål i går. Og at ikke alle jeg har møtt er sinnsvakt lykkelige på tross av eller på grunn av mine valg.
Og at alle gjør en eller flere skikkelige gigantiske brølere i løpet av sitt liv.
Noe sånt?
