Ulv i fuglefjør
Ulven hadde bestemt seg for å ikle seg sitt siste offers drakt. Nei… Det var ikke et får.
Det var en sangfugl den endelig hadde klart å nedlegge.
Nå hadde da den grumme ulven mildt sagt stort besvær med å ikle seg denne ytterst trange hammen.
Den slet og den strevde med å få plass til sin store kropp.
Og hvor mye den enn tøyde og strakk på fjør og tynt fugleskinn, så klarte den ikke helt å få det til.
Den ble seende ut som en slags merkelig genhybrid med nebb, ulveøyne og ulveører og kroppen dens var dekket halvveis med fjær, halvveis med stritt ragg.
Den mente selv at den nå kunne passere som en… litt overvektig sangfugl i senpuberteten med en smule kompliserte personlighetsforstyrrelser.
Den var i alle fall på jakt. Etter mer å ete. Mer å fortære i sin hungrige buk.
Vargen var en ganske utsultet krabat. Den hadde ligget nede for telling i lengre tid, uten mulighet for å skaffe føde.
Den hadde nemlig blitt nedkjempet av en rabiat fiende; Den svære Elgen Overstyr!
Overstyr var en gigant. Han var så stor at det var vanskelig for noen andre elger å engang stirre den inn i øynene.
Overstyr hadde alltid ligget i strid med Ulvene.
Faren til Ulven hadde også kjempet en livslang kamp mot monsterelgen.
Men hans sønn hadde fått føle striden på sin raggete kropp helt siden han var en pipende hvalp.
Etter siste nederlag hvor Overstyr hadde tråkket han ettertrykkelig ned med sine tunge klover, ble han liggende med kompliserte ryggskader i mange uker.
Den eneste han hadde fått å spise i denne periode, ble gitt av barmhjertige sangfugler.
De foret han med frø og små insekter. Mat for en hel ulv, var det IKKE.
Så, en dag.. kastet han seg over en av sine vennlige samaritanere.
Flådde den, åt opp kadaveret, og sparte hammen for å enklest kunne få tak i flere.
Ulven gliste tilfreds da den skuet sitt eget speilbilde i tjernet utenfor grotten hvor den bodde.
Den syntes selv den hadde klart kunststykke med å krype inn i forkledningen på et ypperlig vis.
Hammen satt da som støpt?
Endelig tilfreds med sitt nye utseende, satte ulven seg ned i hulen den hadde ligget i de siste månedene.
Det stinket der inne, men det var nå engang det eneste sted den hadde.
Og den visste at flere sangfugler ville komme med mer… phøy! Frø og insekter!
Det rumlet i magen på Ulven da den satte seg tilrette helt ytterst ved inngangen til sitt hi.
En vakker melodi brøt morgenstillheten da en liten flokk på 11 små nydelige fugler landet utenfor hiet hvor deres pleieulv befant seg.
De kvitret og sang mens de la sine hardt ervervede gaver ned på bakken i en liten haug.
«Hvor er da Vippe, vår venninne, «kvitret en liten blå tykksak til de andre sangfuglene.
En kakafoni brøt straks ut mens det høylydt ble diskutert hvor den tolvte fuglen var.
«Kvirrr», lød det forunderlig halvkvalt inne fra hiet. Men hvilken merkelig lyd?
De elleve utenfor hulen ble helt stille.
For et spektakulært syn åpenbarte seg gradvis og langsomt i all sin groteske prakt.
I et sinnsvakt forsøk på å trippe lett som fugler gjør, på tross av tunge ulvelabber, kom den forkledde ulv snublende ut av hulen.
Sangfuglenes flokk stod et øyeblikk fjetret.. Så flakset alle sammen fram i jublende gjenkjennelse(?) av sin venninne.
«ja, jeg kjenner igjen fjærene» kvitret den ene, og den blå tykksaken kastet seg ut i en lang gjensyns-sang som nesten overdøvet de andres intense kvitter og hilsningsritualer.
Da alle 11 småfuglene satt foran den utkledte ulv i en stor klynge, kastet han ikke vekk tiden.
I et glefsende, siklende og fjærfykende inferno kastet den glupske jeger seg over de forsvarsløse små.
Han hev dem inn i sitt vidåpne gap som småkjeks.
De fortvilte små pipene ble ikke hørt av andre enn en skrekkslagen froskefar nede ved tjernet.
Med et gulpende kvekk dukket han ned i vannet og forsvant like fort som minnet av de opprinnelige 12 sangfuglene.
Moral: Det er lett å kle seg ut og bli tatt for god fugl om man har med fuglehjerner å gjøre:-)
