Wakka

Reisen med bussen ble en endeløs affære.
Skrapet inn i minnet med skjærende negler fra uhyggens uvaskede mare.
Det som gjorde turen så ubeskrivelig grusom, var lukten av kokt kål blandet med en utrolig mix av unevnelige uhumskheter hvor jeg gjetter på at en av duftnotene kunne spores tilbake til selvdøde høns råtnende på en seng av sportsokker fra 12 års gymtimer fra 9. Klassetrinn. (Jeg makter ikke definere denne lukt nærmere)
Den sivet fram fra en eller annen av de andre passasjerene.
Jeg kan ikke utpeke den skyldige, men mistanken falt av en eller annen grunn på en tilårskommen herremann som forunderlig nok satt for seg selv i en ellers ganske velfylt buss. Stanken var intens.
Blant andre duftinntrykk skilte den seg ut som en nudist på et slottsball.
Men den var på intet vis like interessant.
Den var abnormt kvelende og gav meg følelsen av å ha vandret inn i et innestengt hyperaktivt brukt kjøkken som tilfeldigvis lå vegg i vegg med en enda flittigere brukt og uluftet utedo.
Jeg forsøkte å fokusere på noe annet.
Men ulukten gav meg dårlig mage.
Jeg ble direkte kvalm og vurderte faktisk seriøst å gå av på neste holdeplass, selv om bussruten var designet for de med gjerrig utviklet sans for reiser vekk fra hjembygda, og neste buss gikk i ditto uke.
Kvalmen vurdertes opp mot tanken på å GÅ de 10 kilometer som gjenstod, og ikke underlig følte jeg at det var det beste alternativet.
Da ville jeg i alle fall få puste uten å spy.
Men jævlig nok hadde jeg ikke den friheten til å velge.
Jeg var sen, og møtet startet klokka 10. Mindre enn 1 time igjen…
Tanken på å komme for sent til møtet, gav meg enda verre kvelningsfornemmelser, så jeg gjemte nesen inne i skjerfet mitt som svakt luktet av skyllemiddel.
Det ble min lille duftsutteklut der jeg satt og gispet nær panikkens ytterste grense.
På et vis klarte jeg å tvinge tankene over på andre ting.
Og det rant meg i hu.. et innlegg jeg leste på en blogg for en tid siden.
Røykere! Og ÆSJ som det lukter!
Fy perkele, så fæle vi er som forpester andre med røyklukt som henger i klær, hår og øyenbryn plassert under en lav panne med utallige, gustne rynker.
Vi skjelver slik på hendene at det i det hele tatt er en seier hver gang vi treffer munnviken med våre magre, tobakksbesparende kistespikre.
Og den eneste følelsen vi klarer å la lyse ut fra våre sjels speil, er panikken over at vi ikke har fått berusende nikotin tilført våre snart ugjenkallelig gjenstoppede blodårer de siste 2 minuttene.
Når andre ser på oss, går skrekkfilmen automatisk foran deres øyne.
Tjæresvamper til lunger, Hengende som ubestemmelig gørr fra brystkassa vår.
Med grønt slim og andre lekkerier rennende ut av de for øvrig vilt oppspilte nesebor som til enhver tid er tilstoppet av produkter fra våre evigvarende forkjølelser.
Vi forsøker jo selvsagt å bestemme oss for om vi kjenner lukta av frisk luft eller om vi nettopp har gått inn i et komposteringsanlegg.
Når vi drar kortet opp av lomma for å betale bussturen, drysser tobakksrusket som en hendøende miniatyrtornado ned på bussgulvet, på medpassasjerer og på bussjåføren. Stakkars. Etter en tur innom bygda for å hente passasjerer, må han hjemom for å dusje og skifte klær. Hver gang.
Og jeg undrer med meg selv..
Mens jeg ennå gulper av vemmelse av det ulidelige odøren i bussen.
En hver har vel rett til å stinke??
Eller bør det lages kampanjer mot dårlig kroppslukt, overparfymering, gjødsling av markene på våren, og ufine kroppsodører i fri dressur generelt?Listen over neseovergrep er forøvrig uendelig, om man først starter å fundere litt!
Dette burde virkelig settes på dagsorden i alle ringe og uringe hjem.
Neste punkt bør også være andre ting vi finner frastøtende.
Men den lista blir.. Kanskje satt opp av mennesker som ikke har samme smak som en selv? Som har andre preferanser for hva de finner frastøtende og som krenker deres estetiske luktesans/ syn /hørsel?Men det er jo enkelt!
Vi tar alt sammen med! Synes Ole at Inga bør vaske seg oftere, skriv det på lista!
Og synes Geir at Åge burde fjerne de stinkeblomstene han har i hagen, skal det behørig noteres.
Vi bør nedsette en undersøkelseskomité eller 22? JEG synes det!
Fjern alt vi ikke liker! Nei til alt og bort med vekk.
På den oppseilende agenda står også fjerning av mulighet for å lukte spinat, sånn by the way…(Rangerer høyt på min personlige ekkel-liste)
(Nå gidder jeg ikke ta opp andre aspekter enn temaet LUKT, så den som føler at jeg ikke har den rette vinkling om helsefaren ved røyking og andre fiksfakserier, kan finne et annet blogginnlegg)
Feel free to smell!
Så lenge det varer:-)
Ps: Utrolig nok overlevde samtlige medpassasjerer bussturen med Herr Unevnelig Stank.
Vi ble enige om å danne en støttegruppe for «De som var sterk i troen på at enden var nær»

Hvorfor… Hvorfor(!!) er det så mange sinna mennesker her i cyberspace?
Folk er jo skikkelig sure??
Vet ikke om det er tastene som glefser folk i fingrene når de skriver på en pc, og at de dermed blir irritable, eller muligens en slags virusinfeksjon?
Irritablis Hysterica?
Om man drar en spøk, ELLER våger å være kritisk innstilt til det en annen skriver, kan du ta rottegift på at en eller annen føler seg enten tråkka på, truffet midt i hjerterota eller på en eller annen måte tolker dine utsagn som hets av alt fra tanta til Beate til Titten Teis grusomme garnhår som noen har elsket siden barndommen.
De rareste ting?
Blogging er kanskje den “nye” formen for frustrasjonsbearbeidelse.
Og greit nok. Mennesker må jo få lov å skrive av seg frustrasjon.
Men når man kaster seg over andre og ber dem dra til helvete bare fordi de er uenige, ect, så… skraper man definitivt bunnen.
Jeg vet ikke jeg, men i alle fall JEG gremmes og blir flau på vegne av mennesker som ikke evner å ha såpass sosiale antenner at de klarer å uttrykke seg uten å være direkte neandertaler og bare grynte fram skjellsord eller en eller annen vemmelig kommentar som de føler seg umåtelig stolte av å ha klemt fram.

Mange har det som sport å være mest mulig pottesur?
Mest mulig ufordragelig og uspiselig?
Jeg må da spørre meg selv; Er de sånn hjemme? Til hverdags?
Om naboen hilser God morgen, svarer de da “hold kjeft! Dra til helvete” om de ikke er sånn.. veldig begeistra for naboen?
Er de blottet for ethvert begrep om å oppføre seg ok?
Eller er det noens gudbenådede “rett” til å oppføre seg som drittsekker og til helvete med resten av verden?
Jeg er sur og grinete. Og liker du meg ikke, er det DU som har problemer?
Tja.. Jeg vet ikke om jeg føler at det er JEG som eier problemet i slike tilfeller.

Men ok… Rett skal være rett.
Jeg blir for eksempel skikkelig grinete når noen “slenger med leppa” om mine venner eller heslige personangrep generelt.
Da kan jeg frese så det lyser.

Jeg kan også bli tett provosert av åpenlyse fornærmelser bare for å være ekkel (noen føler feilaktig at de mestrer kunsten å fornærme på et vis som ingen kan konfrontere dem med i etterkant.), sure tilbakemeldinger og nedlatenhet.
Men jeg kan også misforstå motparten.
Og blir jeg urettmessig, åpenlyst sur, ber jeg om unnskyldning.
OM det viser seg i etterkant at det hele var en misoppfattelse.
Rett skal tross alt være rett, og ingen av oss er ufeilbarlige.
(Selv om jeg er det :-p)
Men min generelle holdning er vanligvis; Høflig til motparten beviser sin eventuelle manglende evne til å inneha samme egenskap.

Og jeg vet ikke helt hvorfor…

Men etter at jeg startet å benytte internet til annet enn å betale regninger, surfe porno eller andre fornøyeligheter, har frekvensen av konfrontasjoner med direkte tomhjernede indivder økt noe helt skremmende astronomisk.

Jeg kan ikke forklare dette forunderlige fenomen.

Jeg mener.. I det virkelige liv, møter du kanskje en og annen som virker fullstendig befridd for både fornuft, integritet og hjernevirksomhet. Mens her i cyberspace,.. er det TETT med tullinger?

Jeg begriper det ikke. Er det noe med internet som bringer fram menneskers råtneste egenskaper?

Er det det enkle, innlysende faktum at de du kommer i direkte kontakt med, slipper du å se i øynene?

Da kan du oppføre deg eksakt hvor jævlig du måtte ønske den dagen/uka/måneden?

Det er mer hysteri, mer intriger og baksnakking enn jeg noensinne har opplevd i mitt eget «ordinære» liv.

Det er mer mobbing, trakassering, ryktespredning, æreskrenkelser og ondsinnede angrep på andre mennesker på internet enn jeg noen gang kommer til å støte på, uansett hvor jeg måtte befinne meg fysisk.

Da var den boka overstått.

Gjennomtrålt og lest fra perm til perm.

Skrevet av Bret Easton Elliot, forresten..

Inntrykket jeg sitter med, er jo nærmest…»jammen, dette burde jo alle se/vite?»

Forfallet.

Mangelen på respekt for menneskeliv.

Mangel på forståelse for andres lidelse.

Overfladiskhetens blasse glanspapir som skjuler følelseskulden.

Som faktisk har preget utallige individer helt siden mennesket oppstod som egen art.

Jeg vettafaen.. Men tror egentlig dette med å snakke om «forfallet» i dagens samfunn, blir snudd helt på hodet?

Er det ikke dette homo sapiens har hatt som særpreg hele tiden?

Det er vel egentlig overhode ikke snakk om ett «Forfall», men «Opprettholdelse»!

Mennesket hadde lite verdi for 100 år siden. For 1000 år siden og for 10 år siden. De vil antagelig ha like lite verdi om 1000 år til.

Filantropen. Og  javisst har det også eksistert filantroper og gode mennesker til alle tider også. De er heller ikke nye, sånn sett.. Men det har alltid vært en verden for rovdrift.

Mor Tellus beherskes av tenner, klør, blod og død.

Men hele denne roman får meg bare til å nikke bekreftende over den innsikten jeg allerede mente jeg hadde;

«Folk flest» er sjelden mer enn offer for sine instinkter, lyster og begjær.

Selv om «folk flest» ikke drar det så ekstremt ut som hovedpersonen i denne boka, er den tynne, smale grensen så altfor lett å tråkke over. Særlig siden ett menneskeliv betyr så uhyre lite i global sammenheng.

Det er så underlig å tenke på..

Jaja. Dette ble ett uferdig innlegg. Nå er det natta.

Selvhøytidelige fanatikere.
Finnes det mer håpløse mennesker å diskutere med?
Hva skaper fanatisme hos et menneske?

Et gen av noe slag? Spesialiserte hjerneceller?

Oppveksten? Arv eller miljø?

Traumer eller snever oppfatningsevne?

Nå snakker jeg ikke nødvendigvis om de religiøse fanatikere.
Nåh nei!
I denne verden finnes fanatikere i alle former og fasonger.
I alle samfunnslag og alle land.
De som av en eller annen grunn er hellig og totalt overbevist om at de har RETT i sin livsanskuelse, sin livsførsel eller sine ideer.
Disse har en særfordel framfor oss andre som bare er.. fornøyde, tilfredse eller lykkelige i våre liv.
De mest plagsomme av denne kategorien menneskedyr PREKER.
De dytter det ned i halsen på deg, tuter ørene dine trøtte og slitne med evig pjatt om DET ENESTE RETTE.
Enten det er helse/trim/kosthold, eller den uendelige lykken man oppnår ved å eie for eksempel en volvo, være evig singel/gift/sambo/flerbo/spikerteltbo, det riktige politiske standpunkt, den rette troen.

Hva som helst!
Bare å velge og vrake blant de som har sett “livslyset”, og som overhode ikke klarer å se verdien av det livet andre fører UTEN denne essensielle indigriens som de fanatiske anser som nødvendig for å oppnå Sannhet & Lykke.
Når de fanatiske også går over til å bli skikkelig avskyelig SELVHØYTIDELIGE, og direkte ser ned på og synes synd på andre…
Da er ufordrageligheten bortimot fullkommen.
Da blir en fanatiker fullstendig uspiselig, umulig å ha i møblerte hjem, og i det hele tatt stuer med takhøyde under 7 meter.
Deres abnorme ego, (JA! Det vokser!)tar slik plass at de umulig kan finne plass omkring sin person til “ufrelste” sjeler som ikke deler deres syn.
Om de kommer i ens umiddelbare fysiske nærhet, er i så fall misjoneringstalene og argumentene ytterst på tunga, hvor de hopper fram som overivrige vortepadder.
Disse selvhøytidelige behøver aller helst en prekestol på dertil egnet arena.
Enten det er på den privatfesten du så uvillig vil gå på, eller det politiske partimøtet.
I lunsjen, eller i butikken.
Hvor som helst, egentlig.
Dosering og argumentering.
Til du føler for å stappe helsetrøya, joggeskoa eller den nye pelskåpa, valgplakaten, løpeseddelen eller whatever (!) så langt du makter ned i deres tungetalende plaprende gap.
Den andre typen av disse selvhøytidelige fanatikere, er den sorten som er sinna-overbevist.
Som uansett hva du måtte ha å innvende på deres overbevisning, så tar de det som en personlig, dødelig og ikke minst utilgivelig fornærmelse.
De kaster seg over deg med skjellsord, fresende sinne og usaklighet etter usaklighet som popkorn fra en overopphetet kjele.
Etter at man da har blitt fullstendig og totalt verbalt trakassert av disse frenetiske individer, føler man intenst for å kvele dem eller late som om de er rømte mentalpasienter. Stirre på dem, og si man må skynde seg hjem for å skrelle hermetikkbokser, bade farmor, eller teipe fast gressplenen, “det blir visst storm i kveld“?
Den mest… eh .. “fordragelige” sorten, er de som kikker ned på deg. Etter nesen. Selv om de så er 20 cm mindre enn deg, klarer de kunsten. Fnysende forakt over at man ikke skjønner… Himlende øyne, og avvisende holdning.
Men heldigvis orker de sjeldent nedlate seg til å engang hoste i din vantro retning. Disse er nesten sympatiske i forhold til de plaprende eller de rasende.
Generelt mener jeg at selvhøytidelige fanatikere passer BEST på en tv-skjerm.

Om de nå absolutt må fantatikere ett sted.
Tvn kan man slå av.
Enkelt og greit.