Wakka

Bikkjer pisser inn revir.
Slik som så mange andre i dyreverdenen.
At mennesker også gjør det, er jo ikke noe nytt.
Men vi bruker ikke urin.
Ved kroppsspråk, ord, aggresjon, minespill eller traktater for den saks skyld, blir grenser, både synlige og usynlige, daglig pisset inn av de som anser seg som eiere av territoriet.
Men.. Noen ganger hender det at “Territoriet” ikke ØNSKER å bli pisset på!
Det føler seg ganske beklemt av å måtte fungere som trofé eller eiendom.
Dette gjelder levende vesen i tilfelle noen misforstår og tror at for eksempel Tyrkia aller helst ville kalt seg selv Sagmuggistan og være fri og uavhengig og heller ligge på Uranus.
Jeg har aldri hørt land klage.
Annet enn de klagene som brukes av mennesker som metafor for nettopp; menneskers klager.
Land kan ikke snakke med ord eller kroppsspråk.
Land kan ikke urinere. Land kan ikke stange, bite eller klore.
De er ikke det minste interessert i verken tanker eller følelser. Heldigvis…
Ellers hadde vi hatt stort sett bare humørløse, sutrende og opprørske land som ikke ønsket andre levende vesen i /på seg enn de som var nyttige for dem.
Kjedelige, innlysende fakta.
Og. …For kverulanter; Flora settes for ordens skyld i samme kategori som Land da utdypning av også DETTE aspekt ville forlenge tiden fram til det egentlige POENGET med innlegget her.
Men levende vesen… Kan urinere.
Kan stange, bite, klore , stirre, gjø, frese eller hva nå enn Moder natur har utrustet de forskjellige arter med av markeringsmetoder.
Den daglige strid rundt omkring på Tellus er aldeles naturlig lagt opp mot grunntemaet Territorium. En bit som er MIN. Hvor JEG bestemmer.
Neste selvfølgelighet må jo logisk bli at territorium hevdes og kriges om utfra det fullstendig banale konseptet om overlevelse og forplantning.
Det som får verden til å fungere slik den gjør… liksom?
Basic needs.
I dyrenes verden fikses små Territoriumkriger ganske greit mellom enkeltindivider.
Selvsagt finnes det arter som hevder territorium i flokk.
Sjimpanser, gorillaer, bavianer,.. og sikkert en drøss andre primatvarianter.
Ulver og haier.. Bla, bla.
Og mennesket.
Som flokkdyr hevder vi tilhørigheten til et område hvor en spesifikk gruppe har førsteretten. Krig og elendighet følger ofte i kjølevannet.
Noen ganger er maktbegjær en pådriver.
Makt. Innflytelse. Undrer om maktbegjær er intet annet enn territoriumsbehovet i galopperende, løssluppen drakt?
En slags sykelig markeringsbehov for “viderekomne”?
I paringstid er markering av partner vanligvis en kurant affære.
Hos de aller ,aller fleste dyr.
Knapt et eneste utvalgt individ innen dyrenes verden motsetter seg å bli valgt?
Sjeldent. Da er det i så fall dårlige gener som instinktiv anes…?
Er det slik hos mennesker? Viker vi unna dårlige gener?
Hvorfor er VI så kompliserte? Jeje… Big brain og alt det der.
Men la oss nå gå ut ifra at en kvinne hadde utsett seg en mann.
Han føler seg smigret. Interessen er vakt.
Men selvsagt… I det selvsamme øyeblikk denne mann er interessant for EN kvinne…
Viser seg ofte en rivalinne eller 5.
Gud vet hvorfor?
Eller naturen vet? Eller er det konkurranseinstinktet som slår inn?
Gi MEG denne biten?
Jeg SKAL ha den.
Fordi den er attraktiv for DEG, så må den være verdt å ha?
Eller er det bare slikt at man ikke unner noen annen noe man mener man kunne hatt lyst på selv..?
Hva nå enn grunnen er. ..
Nå kan de mest pinlige og til dels lattervekkende skrekkscenarioer inntreffe.
Følelsestormer, intriger, baksnakking og spekulasjoner.
Bevare meg.. Et trekantforhold kan vare livet ut!
Eller et firkantforhold.
Eller en gruppes hat mot en annen på grunnlag av noe så menneskelig unikt som TANKER og FØLELSER.
Men la oss nå gå tilbake til urinaspektet.
La oss si at Kinne A og Kvinne B var ute etter samme mann.
Han foretrekker Kvinne A, men Kvinne B pisser ned reviret hans!
(Kvinne B er da alt fra X-er til Yr-er)
Han føler seg nedpisset. Rett og slett.
Og mens duften av urinen river i nesa, billedlig talt…
(jeg håper ingen tar dette bokstavelig, men forstår begrepet “metafor”.)
Så kjenner mannen også at han kunne tenke seg Kvinne B.
Han merker jo hennes overveldene interesse og føler seg forvirret, smigret og vakler i sin første beslutning om å velge Kvinne A.
Hva skjer? Joda. Konkurransen tar et steg videre.
Mennesket involverer følelser.
De kaller sitt konkurranseinstinkt for kjærlighet, og gjør hverandres liv til mentale slagmarker i sin streben etter Territorium.
Neste steg kan bringe inn en fjerde part og mer.
Da tas Ordene og medsammensvorne som våpen.
I sin ytterste konsekvens, om mannen vakler for meget og ikke klarer å ta valg, kan det faktisk utvikle seg til direkte slagsmål.
Biting, lugging og kloring.Seriøse skader og faktisk drap!
Det kan bli drama uten like som kan vare i årevis.
Samme om man snur på kjønnsrollene. En kvinne, 2 Menn.
Men aggresjon viser seg forunderlig nok ikke sjeldnere hos “det svake kjønn”, som man kunne tenkt seg.
Når det handler om forplantning og Territorium.. Er begge kjønn like krigerske.
Selvsagt må man ta høyde for forskjeller individuelt hos mennesker.
Noen evner ikke å gå inn i slike Territoriumskriger.
De trekker seg unna.
Men generelt… Kampen om Territorium og noen ganger rollen som Alfa-hunn/hann..
Kan ta abnorme proposjoner og gi MYE mer vidtrekkende konsekvenser enn hos andre levende vesen.
Mennesket… Er litt for komplisert, noen ganger.

Den lille musa var engstelig.
Hun skvatt for hvert minste lille rasling av vind i gresset eller jublende fuglekvitter som fylte skogen i disse dagene.
Musa hadde ertet på seg en argsint bie sist uke.
Overmodig hadde den sneket seg inntil bolet, og stjålet en ikke ubetydelig porsjon honning.
Biene var i vårhalvsvima.
Ikke riktig våkne.
Døsige og slappe i den kjølige morgenen.
Men den ene vaktbien..
En streng, kvikk damebie i sin beste alder, hadde åpnet øynene og plutselig fasettstirret den vesle tyven rett inn i de kulerunde sorte øynene dens.
Musa hadde angsttisset en liten skvett før den føk ut av bolet på de pyttesmå labbene sine, og munnen full av den gyldengule, klissete skatt.
Bien forsøkte å følge etter på ustø vinger, klar til å ofre sin brodd og sitt liv for å straffe den ubeskjedne forbryteren. Men solen hadde ennå ikke grepet tak i dagen, og sjanglende hadde bien måttet kapitulere og surrebannende krøpet inn i bolet igjen.
Men musa hadde fått en skikkelig skrekk i sitt lille liv.
Dens hjerte tålte ikke så meget, og det smule mot den eide, hadde blitt brukt opp på den vågale ekspedisjonen inn i bienes bol.
Honningsmaken hadde vært fortreffelig..
Men nytelsen ble nesten overskygget av fasettøyeblikket som var siselert fast foran musens indre blikk.
For første (og sikkert eneste) gang i sin hyperaktive, matsøkende hurtigtilværelse, hadde den et minne som ikke lot seg viske ut.
En nær-ulidelig-smerte-opplevelse.
Og angsten økte dens allerede lynraske puls.

Gav dens mikrohjerte ytterligere belastning og dro måneder vekk fra musens tilmålte levetid.

Sommeren ble en gru for musen.
Overalt surret bier….
Hvilken av de titusenvis av biene som føk omkring som miniatyrjetfly i lykkelig arbeids og honningrus, var den vaktbien som hadde stirret på musen med dødens svarte dragsug i sine hundretalls speil?
Kjente de andre biene til hendelsen?
Hadde vaktbien gitt de honningsamlende kollegaene signalementet til musen..?
Kunne de kanskje kjenne igjen lukten av henne??

Dagene gikk og musen våget seg knapt utenfor hullet sitt for å hente mat lengre.
Hver summing over dens hode , i nærheten, ved blomstene, ved treet, ved vannet… gav den en panikk som gjorde den svimmel og stresspustet.
Men en vakker sommernatt hadde hungeren vokst seg for stor.
Den smøg seg ut av hulen sin.
Beveget seg hurtig og nesten lydløst i den tette lyngen.
Siden dens hukommelse var fokusert på både angsten og mat den så sårt behøvde, merket den ikke at den beveget seg mot sin vårforbrytelses åsted.
Plutselig fikk den øye på en stor, feit meitemark!
Den pilte raskt bort til det buktende vesnet som forsøkte å åle seg inn under roten på en liten busk, og musen skyndte seg å sette de spisse små tennene i den saftige lekkerbiskenen.
Gumlende og for stunden fullstendig lykkelig, merket den ikke summingen over sitt hode før kilden til lyden landet rett foran den.

Bien satte seg ned rett foran musen.

Fasettenes grusomme antall var alle rettet mot den lille pelsballen som med ivrige kjever bearbeidet sin nattmat.
Med ett stanset tyggingen.
Musens kullsorte øyne fokuserte på inntrengeren.
Dens ivrige labber frøs, og det lille hjertet hoppet over flere slag.
Svimmel av angst, forsøkte den å bevege seg vekk. Instinktene skrek at den skulle rømme!
Men musens muskler lød ikke lengre signaler fra hjernen.
Blodet hadde stanset sin strøm gjennom hårstråtynne kanaler.
Frøs i dens overarbeidede årer.
Og det siste syn den så i denne tilværelse, var sin egen dødsangst i biens utallige øynespeil.

* Sjarm på full styrke*

Som mange fikk med seg en gang i løpet av 80-tallet, finnes det GREMLINS.
Mogwai, tror jeg de het før transformasjonen..?
Gullesøte med bambiblikk og korte ben og armer.
Pels i hvite/lysebrune nyanser. Gigaører!
De nynnet nusselige små sanger og blunket søtere enn enn kattunge tyllet inn i sukkerspinn.
De små dyr kunne blant annet stjeles/kjøpes/lånes av suspekte, tause asiatisk-utseende tuskhandlere med varierende moral, som stort sett (i amerikanske filmer) handler med alt fra edelstener, tyvegoods, surrealistiske rubikskuber som framkaller cenobitter, kniver til å drepe demoner eller lassevis av magiske gjenstander av ymse art. Disse “mogwai”skulle da absolutt ikke mates etter midnatt om man ikke da ønsket å produsere et spisstannet monster med tung ad/hd og ondskapsfulle latteranfall mens den knuste alt av inventar, tygde i seg undulaten din, klorte opp LP-samlinga, sendte oldemor ut i det ytre rom eller lugga hentesveisen på far så hårtustene føk, mens de med stor skadefryd skjendet lillesøsters barbiedukker.
Jeg har funnet et stort antall såkalte nettgremlins i løpet av mine etter hvert ganske mange(!)år på internett.
De dukker ofte opp etter midnatt. Jeg aner ikke hvordan de ser ut, men grafittien deres bringer fram bildet av siklende, snørrspisende, hvesende små uhyrer med stikkende grønne øyne.
Gud vet hvem som fòrer beista?
Og hva er næringen? Er de altetende?
De klisser ned blogger, debattinnlegg og andre offentlige cyberspaces med grafitti à la “tiss, bæsj, promp”, “du er stygg” , “ha deg vekk”, ”mora di er konvoluttsniffer”, osv.
Mitt STORE spørsmål er da; Var disse vesner tidligere på døgnet sukkersøte små mogwai-lignende snuskepuser?
Eller er de permanente Virtuelle gremlins?
Virus? Bakterielle infeksjoner i bokstavforkledning?
Kan de utryddes med sollys? Hvitløk eller Jif?
En av de få ting de da ikke har felles med filmgremlinene, er at det IKKE popper fram titusener flere om man søler vann på dem. Pc-døden bør da faktisk være uunngåelig? I det minste burde vannsøl tvinge dem inn i ukesvis, kanskje månedsvis med armene i cybergips.
Derimot ser det ut som om direkte konfrontasjoner eller utestengelse kan virke preventivt.
Spam filter er mest effektivt.
Man lukker popup-vinduet sitt, og teflonbehandler bloggen/debattinnlegget/ emailadressa si eller hva man nå enn ønsker å beskytte. Slik fjerner man effekten av deres bokstavsprutende spraybokser.
Da undrer(?) jeg på om de faktisk går tilbake til mogwai-stadiet, og blir nynnende små papillonliknende pelsballer som man knuger til sine virtuelle bryst?
Åååå, så søte?
Eller; De forsvinner i nettåken.
Jeg har inntrykk av at en gjennomsnitts virtuell gremlin er nomade. De opptrer sjelden i flokk.
Men giftdunsten fra grafittisprayen deres forpester fort ethvert luftehull i cyberspace.
Damn the little gremlins..

*Sjarm redusert. Betraktelig*

Tor Anton hadde lagt seg for kvelden.
Han hadde nettopp sett på tv. Nyheter.
En film med Anthony Hopkins.
Han husket ikke tittelen.. Slike ting festet seg sjeldent.
Egentlig var han for gammel til å være mørkeredd.
Han hadde jo nettopp fylt 50.

Men Tor Anton var engstelig for mørket.
Det hadde han forresten vært hele livet.
Tor Anton var nemlig ingen sterk person.
Og han bodde alene i ei hytte langt unna folk.
Hans hustru hadde for lengst forlatt han og levde nå et surt liv med en annen stakkar. Sånn sett var Tor Anton glad.
Hans ekshustru skremte han voldsomt bare ved sin blotte eksistens.
Og hans egne barn skremte han.
Enormt. For de var gale, begge to.
Sinnsyke.
Derfor hadde Tor Anton alltid et balltre under hodeputa.
Tor Anton hadde også mange andre ting å forsvare seg med.
Kniver og pistoler. En rifle. Innbruddsalarm.
Tette gardiner foran vinduene.

Ingen skulle kunne se inn, og han ønsket også å spare sine egne øyne for den tomme, svarte natten utenfor.
Den var truende. Gav en følelse av å være blind og forsvarsløs.

Han visste at han ikke kom til å få sove i natt heller.
I de seneste 4 årene hadde Tor Anton sovet mest på dagtid.
Sovet , utslitt av nattevåk.
I noen få timer før han svettende av angst rykket ut av sine mareritt.
Det kom alltid . Som et rødøyet monster.
Resignert sank han ned i den slitte sofaen.
Skjenket seg en dram, og tente en sigarett.
Satte på en gammel Alice Cooper-plate.
Tor Anton likte platespilleren.
Den gav alltid slike beroligende minner.
Om den gang han hadde kontroll over redselen.
Da han var en mann og ikke et angstvrak.
Da hans hustru ennå respekterte han og alltid lyttet til han.
Og før hans barn vendte seg mot han.
De sa de elsket han. Da.
Om det ikke hadde vært bare løgner, da.

De var så falske, menneskene….
..Tor Anton drakk en dyp slurk av glasset med Koskenkorva.
Lente seg bakover i sofaen.
“Schools out“, skrek Alice med sinna stemme fra høytalerene.

Ikke for høyt.

Musikken måtte ikke kunne skjule et snikende angrep fra monstrene i natten.

De som ikke våget å komme når han var våken eller konsentrert.

Tor Anton fortapte seg i minner.
Om barna hans, Ruth og Alexander.
Så søte og så lydige. Snille barn.
Slike som enhver far bare kunne drømme om.
Oppdragelsen hadde han selv sørget for.
Moren deres, Inga, var for ettergivende.
Skjemte dem vekk. Men en fast hånd var det barn behøvde.
Og kvinner, selvsagt. Og Tor Anton hadde hatt en fast hånd.
Et stabilt og ubøyelig sinn. En jernvilje. Og hans verden var perfekt.
Fram til den uhyggelige dagen da hele hans verden knakk sammen som en råtten trestamme under en orkan.
Politiet.. Naboene.. Blod og kaos. Minnene hoppet fram som ildfluer foran hans slørete øyne.
Hans egne hender rettmessig strammet omkring sin hustrus opprørske, motbydelige hest skrikende hals.
Alexander som hulket i bakgrunnen ved siden av sin bevisstløse 12 år gamle søster som hadde blitt gal og angrepet sin elskede far med den lille speiderkniven sin. Tor Anton hadde vært nødt å stagge henne.
Og samtidig lære henne respekt!
Drittunger som opponerte mot sin far ble overhode ikke tolerert.
Og svartkledte politimenn braset inn og tvang Tor Anton ned på gulvet.
Bøyde hans armer smertefullt bak ryggen. Håndjern. Ydmykelsen.
Naboene. Rettsaken. Ondskapsfulle løgner fra sin egen familie.
Tor Anton som måtte se i øynene at denne forferdelige verden heller ønsket å bedras med oppdiktede skandalehistorier om mishandling og terror.
Garantert plantet i hans barns lettpåvirkelige og falske sinn av patetiske psykologer.
Hans hustru som en giftslange.
Hvesende fram sine anklager fra et ødelagt strupehode.
Alexander sippende som ei frøken mens han stammende hadde forklart seg foran dommeren.
Tor Anton skammet seg inderlig over sin ynkelige sønn.
Og Ruth, knapt i stand til å sitte på en stol, den klønete møkkaungen.

Bekkenet hennes hadde fått ubotelige skader av fallet ned trappen fra andre etasje.
Til pass, tenkte Tor Anton. Da.
For 15 år siden.
Under fengselsoppholdet hadde han stadig blitt svakere.
Reddere. Igjen.
Som før han traff Inga.

Og han VISSTE at de planla å drepe han. Familien hans.
De blodtørstige, gale menneskene.
Fordi han hadde sviktet i sin fasthet, ville de kaste seg over han i et svakt øyeblikk. Når han sov. Når han var uoppmerksom. Når han ikke passet på!
Utslitt av våkingen, minnene og redselen, slumret Tor Anton av i sofaen da morgensolen kastet tynne stråler inn gjennom de gjerrige sprekkene i gardinene.
Glasset med spriten veltet utover det skitne sofatrekket da søvnen slukte hans bevissthet.
En tent sigarett glødet med svakt rød varme i hans slappe hånd.
Gloen falt ut av filteret.
Nede på den fuktige sofaputen lå den noen sekunder.
Som et rødt monsterøye.
Stirrende rovgriskt før det åpnet sitt oransje, brølende gap for å fortære.

Du bruker ditt liv til de gode tingene.
De snille følelsene.
Du bruker ditt liv til å gjøre alle til lags.
Du håper ingen skal mislike deg.
Du gjør alt godt igjen, selv når oppståtte konflikter ikke var din feil.
Du forstår. Du tilgir.
Du gir av deg selv til alle som behøver det.
Du har alltid tid. Du krever aldri noe av noen.
Det eneste du ønsker deg er hederlighet og oppriktighet.
Du leter alltid etter det beste i mennesker.
Du bruker all din tid som du ofte ikke har, til å høre på andres sorger.
Ditt filter har vide masker.
Du er en filantrop og en som elsker alle.
Du har intet annet valg, for du er naiv. Godhjertet.
Du eier en styrke i din tro på andres godhet.
Du vet den finnes der inne…
Langt inne, mange ganger, men i bunnen er alle gode og ville valgt det gode om de hadde de rette forutsetninger.
Er det din jobb å hele ondskapen i verden?
Hva er din lykke?
Hva er din lønn for din utholdenhet…..?
Er ditt ettermæle…..?” Jeg har vært et godt menneske”?
Er selvtilfredshet din optimale bekreftelse på at ditt liv har vært verdt noe..?
Hva betyr godhet?
Hva gir det?
Hvem trøster deg når verden nok en gang har bevist for deg at din godhet og din forståelse var bortkastet tid?
Hvem heler din brutte tillit? Hvem fornyer troen?
Og når alle slagene du mottar har gitt deg sår du aldri kan hele..
Hva gjør du? Går du ufortrøndet videre..?
Sier du til deg selv at disse mennesker ER gode, selv om de gang på gang viser at de ikke bryr seg om deg?
Hvem er du? Er du en følelsesmessig masochist? Tråkk på meg…..
Bare bruk min kjærlighet. Bruk den opp. Jeg krever intet.
Jeg er glad noen vil ha meg. Jeg er glad noen har bruk for meg.
Jeg har intet behov for egen lykke. Min lykke er andres lykke.
Er ikke da din godhet tom…?
Er ikke da din integritet egentlig et vakkert glasshus?
Nei.
Du skal kreve.
Du skal forlange.
Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som blir begått mot deg selv…
Du skal ikke gi uten å sørge for å få tifold tilbake.
Du skal alltid forvente at andre gjør sitt beste ovenfor deg.
Du skal aldri glemme urett.
Du skal aldri tillate deg selv å bli ulykkelig på grunn av andre.
Meg selv. Deg selv.
Er det eneste.
Hva betyr de andre…?
Er de ikke kun et middel for å gjøre DEG lykkelig?
Den gyldne middelvei.
Joda. Men i livets kronglete korridorer går man fort vill.
En labyrint. Ariadnes garnnøste hadde vært fint å ha i sin søken etter irrgangenes utgang eller midtpunkt.
Bare synd man må klippe tråden så ofte.
Bak deg.. Ligger de løse trådender. De feiltrådte stier.
De kan aldri knyttes sammen til en fullstendig rett tråd igjen.
Skjøte på. Reparere. Ombestemme seg.
Et godt menneske.. Trenger kanskje ikke klippe sin tråd så ofte.
Men om de av den grunn slipper å møte labyrintens Minotaurus..?
Ikke alle kan overvinne monsteret. Noen av oss blir spist.
Og det er ofte de “gode”.
De smaker best for livets Minotaurus.