Wakka

Tenkte jeg skulle slenge opp en lapp her på bloggen min. Om det bare hadde vært mulig.

Klistre den over hele siden; Wakka has gone walkabout.

Jeg synes det er forbasket urettferdig at det egentlig er en åndelig reise langs sangveiene i Australia forbeholdt mannlige Aborginere.

Skikken er så fantastisk og må jo være den optimale, gyldne anledning til å bare føle seg i live.

Egentlig synes jeg dette skulle innføres, selvsagt på frivillig basis, for samtlige nordmenn og kvinner.

Bortsett fra at walkabout her i landet ville blitt mindre plagsom mht å finne vann.

I dette landet er det MASSE vann.

Overalt. Faktisk nesten for meget.

Og muligens ville jeg støte på mennesker jeg aldri ville møtt på uten å dra walkabout.

Men det ville være greit å slippe. Å kunne vandre sammen med hunden min og veldig lite annet i 6 måneder.

*Sukk*

Når man har barn kan man liksom ikke ta seg ett halvår fri sånn helt uten videre og bare forsvinne.

Sikkert en av grunnene til at walkabout tradisjonelt sett er forbeholdt menn.

Da de hvite kom til Australia og skulle ha aborginere i arbeid, var det ikke sjelden at de ansatte Aborginere bare forsvant fra jobben en dag.

Gone walkabout.

Herlig konsept!

Og i følge gamle tradisjoner, måtte en aborginer gone walkabout kunne sanger. På en hel del ulike språk.

De har ganske mange forskjellige språk, Aborginerene.

Alt etter hvor de befinner seg geografisk.

Og i disse sangene lå nøkkelen til å orientere seg. De var rett og slett kart.

Og en riktig flink walkabouter,(!) kunne finne fram stort sett over hele det Australske kontinent med disse sangene riktig memorert i sitt hode. Derav navnet sangveier.
Eller songlines på engelsk.

Men jeg leste på wiki at denne tradisjonen kan ha ganske profane røtter også.

Siden en Aborginer slet  tungt med å kunne ta seg fri til å besøke slekt eller delta i sin stammes sermonier når de var ansatt hos en surmaget hvit sjef, kunne Aborginerene ofte si de var gone walkabout når de i realiteten faktisk stakk av.

Men, som sagt; Wakka wants to go walkabout.

Gladelig.

http://en.wikipedia.org/wiki/Songlines:

Jeg startet min reise på internet for ganske mange år siden.

Det begynte med nettbank og pornosurf.

Siden fant jeg ut at det var ganske gøy å chatte.

Så ble det blogging.

Og jo flere mennesker jeg traff på, jo mer kjente jeg at jeg ble tynnslitt.

Jeg ble lei.

Fed up, og til syvende og sist har jeg landet på konklusjonen om at internet IKKE er stedet hvor jeg vil hverken leve livet mitt, eller «sosialiseres».
Min gamle facebookprofil ble jeg tvunget til å deaktivert fordi jeg fikk en masse «venner».
Mennesker jeg absolutt ALDRI kommuniserte med.
De jeg gikk på barneskolen med, løse bekjentskaper, ons og Gud&hvermann fant av en eller annen grunn ut at de ønsket meg på vennelista si.
Mennesker jeg aldri snakker med, om eller til.
Men på facebook skal de «kjenne» meg?
Who gives a flying fu**?
Og slektninger. …Jesus. For det første er de så godt som talløse!
For det andre; Jeg kjenner dem ikke, vil ikke høre GPP og har faktisk ikke overskudd til å sende 14 blomsterhilsner, teddybjørner eller ønske om god/super/bedriten helg.

Jeg trodde hjernen skulle vegetere.
For om jeg avviste en «venne»forespørsel, fikk jeg spørsmål fra atter andre om hvorfor.
Totalt surrealistisk.

Så; Gammel profil med mitt reelle navn: Erased.
Deaktivert. Lagt på cybersprit eller hva faen det nå er de gjør med facebookprofiler som ikke er i bruk.
Så skapte jeg en profil som ikke er søkbar på mitt eget navn.
Det var utrolig fredelig:-)
Der kan jeg bable litt med de jeg faktisk LIKER utfra personlige følelser og ikke noe slags forbanna plikt eller press.
Slipper unna en hel masse intriger og pes også!
Så kan jeg gå tilbake til steinalderen.
Og steinalder i år 2010 betyr for meg å gi avkall på sosiale nettsamfunn.
Stort sett.

Dette nettstedet bør flere sjekke ut.

Med noen av de mest fantastiske bilder jeg har sett innen sjangeren fantasy art.

Jeg kan sitte i timesvis å bare kikke.

På det ene bildet etter det andre.

Drømme meg vekk og nyte opplevelsen.

Alle bildene er hentet fra dette

eminente nettstedet;

http://fantasyartdesign.com/

Her kan man laste ned GRATIS fantasy art, surrealism art,digital art og laste ned programvare for å skape sine egne digitale kunstverk.

Man kan også søke etter spesielle kunstnere eller temaer.

Kjempespennende side og absolutt verdt å sjekke ut.

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om dette, for det er ett ganske håpløst tema, og jeg har faktisk skrevet om det tidligere i andre former.
Men jeg begynner å kjenne et reelt behov for å øse ut en ganske stor porsjon ergrelse.

Jeg har bevitnet et vanvittig scenario utspille seg over altfor lang tid, og hele situasjonen er kun bisarr, surrealistisk og fremkaller stort sett bare hoderystende vantro hos meg personlig.
For her finnes ikke seierherrer eller tapere.
Fordi slike tåpelige barnehagekonflikter har en utsøkt evne til å leve sitt eget liv og bli helt hinsidiges all fornuft og den tid det egentlig skulle tatt for å løse det.
Nettkrig er sjukt. Helt utrolig sjukt.
Fremmede mennesker som aldri snakker sammen face to face bedriver ett slags skyggespill med sladder, bakvaskelser og offentlig uthengning av en eller flere spesifikke personer tilhørende samme nettsamfunn.
Og om man er så inderlig dum at man faktisk engasjere seg i saker hvor andre blir hengt ut, bevisst løyet om og beskyldt for alt fra forfølgelse til voldelige overgrep, kan man regne med “a bumpy ride”.
Man blir da umiddelbart regnet som “fiende” og utsatt for eksakt samme taktikk. Mennesker du knapt aner eksisterer, utgir seg for å kjenne deg personlig. Sprer de mest psykotiske historier de bedyrer er “sanne” og mailene hagler imellom i forsøket på å oppklare de ville beskyldningene.
Men man gir snart opp. For de bløffene som distribueres er spredt av mennesker som benytter stort sett all sin tid til å pønske ut faenskap.
Og dine “nye fiender” finner også mye underholdning i å utgi seg for å være deg i alle mulige sammenhenger.
Bloggen som kommunikasjonsform er i disse tilfeller ett instrument for nedrige personangrep, forfølgelser og direkte mobbing.

Underlig nok er ikke dette verken nytt eller ulovlig.
For om man ikke går over “grensa”, men holder seg til halvkvedede viser, oppfordring til andre om å slenge dritten for seg, og stadige hint uten å egentlig si noe konkret graverende, har man sitt på det tørre.
Men hva driver noen til å forfølge andre mennesker på dette viset?

Hevngjerrighet? Ondskap? Sjalusi?
For mye fritid?

Jeg fant en interessant side på nett:
http://www.acs.org.au/nsw/chapters/westsyd/meetings/harassment.htm

Denne siden er skrevet av en mann som har blitt utsatt for både det ene og det andre. I hans tilfelle ble det også forsøkt å undergrave hans troverdighet i forretninger i form av mennesker som utga seg for å være han, hans datter(!) og falske mailer hvor “han“ skulle forsøke å selge forretningshemmeligheter fra andre firma.
Peter Bowditch, som han heter, mener at det viktigste våpen mot disse type nettplager, er åpenhet. Man må dele sin opplevelse med andre. Være åpen og PEKE konkret på hva man blir utsatt for, for at atter andre skal bli oppmerksom på problemet og på sådant vis kan utvise mer kritisk sans både på egne vegne, og i tilfeller hvor andre mennesker offentlig blir omtalt i undergravende og ærekrenkende vendinger.

Siden jeg har en svært visuell.. periode.

Kan man si sånt?

(Iallefall.. Jeg ser masse film og har fått «stirre -på-bilder-dilla»)

Og denne kunstneren er en av mine favoritter, fikk jeg inderlig trang til å legge ut noen flere bilder av han.

Dette er kun for øyet.

Selv om det er light-porno.

:-p