Wakka

Bikkjer pisser inn revir.
Slik som så mange andre i dyreverdenen.
At mennesker også gjør det, er jo ikke noe nytt.
Men vi bruker ikke urin.
Ved kroppsspråk, ord, aggresjon, minespill eller traktater for den saks skyld, blir grenser, både synlige og usynlige, daglig pisset inn av de som anser seg som eiere av territoriet.
Men.. Noen ganger hender det at “Territoriet” ikke ØNSKER å bli pisset på!
Det føler seg ganske beklemt av å måtte fungere som trofé eller eiendom.
Dette gjelder levende vesen i tilfelle noen misforstår og tror at for eksempel Tyrkia aller helst ville kalt seg selv Sagmuggistan og være fri og uavhengig og heller ligge på Uranus.
Jeg har aldri hørt land klage.
Annet enn de klagene som brukes av mennesker som metafor for nettopp; menneskers klager.
Land kan ikke snakke med ord eller kroppsspråk.
Land kan ikke urinere. Land kan ikke stange, bite eller klore.
De er ikke det minste interessert i verken tanker eller følelser. Heldigvis…
Ellers hadde vi hatt stort sett bare humørløse, sutrende og opprørske land som ikke ønsket andre levende vesen i /på seg enn de som var nyttige for dem.
Kjedelige, innlysende fakta.
Og. …For kverulanter; Flora settes for ordens skyld i samme kategori som Land da utdypning av også DETTE aspekt ville forlenge tiden fram til det egentlige POENGET med innlegget her.
Men levende vesen… Kan urinere.
Kan stange, bite, klore , stirre, gjø, frese eller hva nå enn Moder natur har utrustet de forskjellige arter med av markeringsmetoder.
Den daglige strid rundt omkring på Tellus er aldeles naturlig lagt opp mot grunntemaet Territorium. En bit som er MIN. Hvor JEG bestemmer.
Neste selvfølgelighet må jo logisk bli at territorium hevdes og kriges om utfra det fullstendig banale konseptet om overlevelse og forplantning.
Det som får verden til å fungere slik den gjør… liksom?
Basic needs.
I dyrenes verden fikses små Territoriumkriger ganske greit mellom enkeltindivider.
Selvsagt finnes det arter som hevder territorium i flokk.
Sjimpanser, gorillaer, bavianer,.. og sikkert en drøss andre primatvarianter.
Ulver og haier.. Bla, bla.
Og mennesket.
Som flokkdyr hevder vi tilhørigheten til et område hvor en spesifikk gruppe har førsteretten. Krig og elendighet følger ofte i kjølevannet.
Noen ganger er maktbegjær en pådriver.
Makt. Innflytelse. Undrer om maktbegjær er intet annet enn territoriumsbehovet i galopperende, løssluppen drakt?
En slags sykelig markeringsbehov for “viderekomne”?
I paringstid er markering av partner vanligvis en kurant affære.
Hos de aller ,aller fleste dyr.
Knapt et eneste utvalgt individ innen dyrenes verden motsetter seg å bli valgt?
Sjeldent. Da er det i så fall dårlige gener som instinktiv anes…?
Er det slik hos mennesker? Viker vi unna dårlige gener?
Hvorfor er VI så kompliserte? Jeje… Big brain og alt det der.
Men la oss nå gå ut ifra at en kvinne hadde utsett seg en mann.
Han føler seg smigret. Interessen er vakt.
Men selvsagt… I det selvsamme øyeblikk denne mann er interessant for EN kvinne…
Viser seg ofte en rivalinne eller 5.
Gud vet hvorfor?
Eller naturen vet? Eller er det konkurranseinstinktet som slår inn?
Gi MEG denne biten?
Jeg SKAL ha den.
Fordi den er attraktiv for DEG, så må den være verdt å ha?
Eller er det bare slikt at man ikke unner noen annen noe man mener man kunne hatt lyst på selv..?
Hva nå enn grunnen er. ..
Nå kan de mest pinlige og til dels lattervekkende skrekkscenarioer inntreffe.
Følelsestormer, intriger, baksnakking og spekulasjoner.
Bevare meg.. Et trekantforhold kan vare livet ut!
Eller et firkantforhold.
Eller en gruppes hat mot en annen på grunnlag av noe så menneskelig unikt som TANKER og FØLELSER.
Men la oss nå gå tilbake til urinaspektet.
La oss si at Kinne A og Kvinne B var ute etter samme mann.
Han foretrekker Kvinne A, men Kvinne B pisser ned reviret hans!
(Kvinne B er da alt fra X-er til Yr-er)
Han føler seg nedpisset. Rett og slett.
Og mens duften av urinen river i nesa, billedlig talt…
(jeg håper ingen tar dette bokstavelig, men forstår begrepet “metafor”.)
Så kjenner mannen også at han kunne tenke seg Kvinne B.
Han merker jo hennes overveldene interesse og føler seg forvirret, smigret og vakler i sin første beslutning om å velge Kvinne A.
Hva skjer? Joda. Konkurransen tar et steg videre.
Mennesket involverer følelser.
De kaller sitt konkurranseinstinkt for kjærlighet, og gjør hverandres liv til mentale slagmarker i sin streben etter Territorium.
Neste steg kan bringe inn en fjerde part og mer.
Da tas Ordene og medsammensvorne som våpen.
I sin ytterste konsekvens, om mannen vakler for meget og ikke klarer å ta valg, kan det faktisk utvikle seg til direkte slagsmål.
Biting, lugging og kloring.Seriøse skader og faktisk drap!
Det kan bli drama uten like som kan vare i årevis.
Samme om man snur på kjønnsrollene. En kvinne, 2 Menn.
Men aggresjon viser seg forunderlig nok ikke sjeldnere hos “det svake kjønn”, som man kunne tenkt seg.
Når det handler om forplantning og Territorium.. Er begge kjønn like krigerske.
Selvsagt må man ta høyde for forskjeller individuelt hos mennesker.
Noen evner ikke å gå inn i slike Territoriumskriger.
De trekker seg unna.
Men generelt… Kampen om Territorium og noen ganger rollen som Alfa-hunn/hann..
Kan ta abnorme proposjoner og gi MYE mer vidtrekkende konsekvenser enn hos andre levende vesen.
Mennesket… Er litt for komplisert, noen ganger.

* Sjarm på full styrke*

Som mange fikk med seg en gang i løpet av 80-tallet, finnes det GREMLINS.
Mogwai, tror jeg de het før transformasjonen..?
Gullesøte med bambiblikk og korte ben og armer.
Pels i hvite/lysebrune nyanser. Gigaører!
De nynnet nusselige små sanger og blunket søtere enn enn kattunge tyllet inn i sukkerspinn.
De små dyr kunne blant annet stjeles/kjøpes/lånes av suspekte, tause asiatisk-utseende tuskhandlere med varierende moral, som stort sett (i amerikanske filmer) handler med alt fra edelstener, tyvegoods, surrealistiske rubikskuber som framkaller cenobitter, kniver til å drepe demoner eller lassevis av magiske gjenstander av ymse art. Disse “mogwai”skulle da absolutt ikke mates etter midnatt om man ikke da ønsket å produsere et spisstannet monster med tung ad/hd og ondskapsfulle latteranfall mens den knuste alt av inventar, tygde i seg undulaten din, klorte opp LP-samlinga, sendte oldemor ut i det ytre rom eller lugga hentesveisen på far så hårtustene føk, mens de med stor skadefryd skjendet lillesøsters barbiedukker.
Jeg har funnet et stort antall såkalte nettgremlins i løpet av mine etter hvert ganske mange(!)år på internett.
De dukker ofte opp etter midnatt. Jeg aner ikke hvordan de ser ut, men grafittien deres bringer fram bildet av siklende, snørrspisende, hvesende små uhyrer med stikkende grønne øyne.
Gud vet hvem som fòrer beista?
Og hva er næringen? Er de altetende?
De klisser ned blogger, debattinnlegg og andre offentlige cyberspaces med grafitti à la “tiss, bæsj, promp”, “du er stygg” , “ha deg vekk”, ”mora di er konvoluttsniffer”, osv.
Mitt STORE spørsmål er da; Var disse vesner tidligere på døgnet sukkersøte små mogwai-lignende snuskepuser?
Eller er de permanente Virtuelle gremlins?
Virus? Bakterielle infeksjoner i bokstavforkledning?
Kan de utryddes med sollys? Hvitløk eller Jif?
En av de få ting de da ikke har felles med filmgremlinene, er at det IKKE popper fram titusener flere om man søler vann på dem. Pc-døden bør da faktisk være uunngåelig? I det minste burde vannsøl tvinge dem inn i ukesvis, kanskje månedsvis med armene i cybergips.
Derimot ser det ut som om direkte konfrontasjoner eller utestengelse kan virke preventivt.
Spam filter er mest effektivt.
Man lukker popup-vinduet sitt, og teflonbehandler bloggen/debattinnlegget/ emailadressa si eller hva man nå enn ønsker å beskytte. Slik fjerner man effekten av deres bokstavsprutende spraybokser.
Da undrer(?) jeg på om de faktisk går tilbake til mogwai-stadiet, og blir nynnende små papillonliknende pelsballer som man knuger til sine virtuelle bryst?
Åååå, så søte?
Eller; De forsvinner i nettåken.
Jeg har inntrykk av at en gjennomsnitts virtuell gremlin er nomade. De opptrer sjelden i flokk.
Men giftdunsten fra grafittisprayen deres forpester fort ethvert luftehull i cyberspace.
Damn the little gremlins..

*Sjarm redusert. Betraktelig*

Du bruker ditt liv til de gode tingene.
De snille følelsene.
Du bruker ditt liv til å gjøre alle til lags.
Du håper ingen skal mislike deg.
Du gjør alt godt igjen, selv når oppståtte konflikter ikke var din feil.
Du forstår. Du tilgir.
Du gir av deg selv til alle som behøver det.
Du har alltid tid. Du krever aldri noe av noen.
Det eneste du ønsker deg er hederlighet og oppriktighet.
Du leter alltid etter det beste i mennesker.
Du bruker all din tid som du ofte ikke har, til å høre på andres sorger.
Ditt filter har vide masker.
Du er en filantrop og en som elsker alle.
Du har intet annet valg, for du er naiv. Godhjertet.
Du eier en styrke i din tro på andres godhet.
Du vet den finnes der inne…
Langt inne, mange ganger, men i bunnen er alle gode og ville valgt det gode om de hadde de rette forutsetninger.
Er det din jobb å hele ondskapen i verden?
Hva er din lykke?
Hva er din lønn for din utholdenhet…..?
Er ditt ettermæle…..?” Jeg har vært et godt menneske”?
Er selvtilfredshet din optimale bekreftelse på at ditt liv har vært verdt noe..?
Hva betyr godhet?
Hva gir det?
Hvem trøster deg når verden nok en gang har bevist for deg at din godhet og din forståelse var bortkastet tid?
Hvem heler din brutte tillit? Hvem fornyer troen?
Og når alle slagene du mottar har gitt deg sår du aldri kan hele..
Hva gjør du? Går du ufortrøndet videre..?
Sier du til deg selv at disse mennesker ER gode, selv om de gang på gang viser at de ikke bryr seg om deg?
Hvem er du? Er du en følelsesmessig masochist? Tråkk på meg…..
Bare bruk min kjærlighet. Bruk den opp. Jeg krever intet.
Jeg er glad noen vil ha meg. Jeg er glad noen har bruk for meg.
Jeg har intet behov for egen lykke. Min lykke er andres lykke.
Er ikke da din godhet tom…?
Er ikke da din integritet egentlig et vakkert glasshus?
Nei.
Du skal kreve.
Du skal forlange.
Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som blir begått mot deg selv…
Du skal ikke gi uten å sørge for å få tifold tilbake.
Du skal alltid forvente at andre gjør sitt beste ovenfor deg.
Du skal aldri glemme urett.
Du skal aldri tillate deg selv å bli ulykkelig på grunn av andre.
Meg selv. Deg selv.
Er det eneste.
Hva betyr de andre…?
Er de ikke kun et middel for å gjøre DEG lykkelig?
Den gyldne middelvei.
Joda. Men i livets kronglete korridorer går man fort vill.
En labyrint. Ariadnes garnnøste hadde vært fint å ha i sin søken etter irrgangenes utgang eller midtpunkt.
Bare synd man må klippe tråden så ofte.
Bak deg.. Ligger de løse trådender. De feiltrådte stier.
De kan aldri knyttes sammen til en fullstendig rett tråd igjen.
Skjøte på. Reparere. Ombestemme seg.
Et godt menneske.. Trenger kanskje ikke klippe sin tråd så ofte.
Men om de av den grunn slipper å møte labyrintens Minotaurus..?
Ikke alle kan overvinne monsteret. Noen av oss blir spist.
Og det er ofte de “gode”.
De smaker best for livets Minotaurus.

Reisen med bussen ble en endeløs affære.
Skrapet inn i minnet med skjærende negler fra uhyggens uvaskede mare.
Det som gjorde turen så ubeskrivelig grusom, var lukten av kokt kål blandet med en utrolig mix av unevnelige uhumskheter hvor jeg gjetter på at en av duftnotene kunne spores tilbake til selvdøde høns råtnende på en seng av sportsokker fra 12 års gymtimer fra 9. Klassetrinn. (Jeg makter ikke definere denne lukt nærmere)
Den sivet fram fra en eller annen av de andre passasjerene.
Jeg kan ikke utpeke den skyldige, men mistanken falt av en eller annen grunn på en tilårskommen herremann som forunderlig nok satt for seg selv i en ellers ganske velfylt buss. Stanken var intens.
Blant andre duftinntrykk skilte den seg ut som en nudist på et slottsball.
Men den var på intet vis like interessant.
Den var abnormt kvelende og gav meg følelsen av å ha vandret inn i et innestengt hyperaktivt brukt kjøkken som tilfeldigvis lå vegg i vegg med en enda flittigere brukt og uluftet utedo.
Jeg forsøkte å fokusere på noe annet.
Men ulukten gav meg dårlig mage.
Jeg ble direkte kvalm og vurderte faktisk seriøst å gå av på neste holdeplass, selv om bussruten var designet for de med gjerrig utviklet sans for reiser vekk fra hjembygda, og neste buss gikk i ditto uke.
Kvalmen vurdertes opp mot tanken på å GÅ de 10 kilometer som gjenstod, og ikke underlig følte jeg at det var det beste alternativet.
Da ville jeg i alle fall få puste uten å spy.
Men jævlig nok hadde jeg ikke den friheten til å velge.
Jeg var sen, og møtet startet klokka 10. Mindre enn 1 time igjen…
Tanken på å komme for sent til møtet, gav meg enda verre kvelningsfornemmelser, så jeg gjemte nesen inne i skjerfet mitt som svakt luktet av skyllemiddel.
Det ble min lille duftsutteklut der jeg satt og gispet nær panikkens ytterste grense.
På et vis klarte jeg å tvinge tankene over på andre ting.
Og det rant meg i hu.. et innlegg jeg leste på en blogg for en tid siden.
Røykere! Og ÆSJ som det lukter!
Fy perkele, så fæle vi er som forpester andre med røyklukt som henger i klær, hår og øyenbryn plassert under en lav panne med utallige, gustne rynker.
Vi skjelver slik på hendene at det i det hele tatt er en seier hver gang vi treffer munnviken med våre magre, tobakksbesparende kistespikre.
Og den eneste følelsen vi klarer å la lyse ut fra våre sjels speil, er panikken over at vi ikke har fått berusende nikotin tilført våre snart ugjenkallelig gjenstoppede blodårer de siste 2 minuttene.
Når andre ser på oss, går skrekkfilmen automatisk foran deres øyne.
Tjæresvamper til lunger, Hengende som ubestemmelig gørr fra brystkassa vår.
Med grønt slim og andre lekkerier rennende ut av de for øvrig vilt oppspilte nesebor som til enhver tid er tilstoppet av produkter fra våre evigvarende forkjølelser.
Vi forsøker jo selvsagt å bestemme oss for om vi kjenner lukta av frisk luft eller om vi nettopp har gått inn i et komposteringsanlegg.
Når vi drar kortet opp av lomma for å betale bussturen, drysser tobakksrusket som en hendøende miniatyrtornado ned på bussgulvet, på medpassasjerer og på bussjåføren. Stakkars. Etter en tur innom bygda for å hente passasjerer, må han hjemom for å dusje og skifte klær. Hver gang.
Og jeg undrer med meg selv..
Mens jeg ennå gulper av vemmelse av det ulidelige odøren i bussen.
En hver har vel rett til å stinke??
Eller bør det lages kampanjer mot dårlig kroppslukt, overparfymering, gjødsling av markene på våren, og ufine kroppsodører i fri dressur generelt?Listen over neseovergrep er forøvrig uendelig, om man først starter å fundere litt!
Dette burde virkelig settes på dagsorden i alle ringe og uringe hjem.
Neste punkt bør også være andre ting vi finner frastøtende.
Men den lista blir.. Kanskje satt opp av mennesker som ikke har samme smak som en selv? Som har andre preferanser for hva de finner frastøtende og som krenker deres estetiske luktesans/ syn /hørsel?Men det er jo enkelt!
Vi tar alt sammen med! Synes Ole at Inga bør vaske seg oftere, skriv det på lista!
Og synes Geir at Åge burde fjerne de stinkeblomstene han har i hagen, skal det behørig noteres.
Vi bør nedsette en undersøkelseskomité eller 22? JEG synes det!
Fjern alt vi ikke liker! Nei til alt og bort med vekk.
På den oppseilende agenda står også fjerning av mulighet for å lukte spinat, sånn by the way…(Rangerer høyt på min personlige ekkel-liste)
(Nå gidder jeg ikke ta opp andre aspekter enn temaet LUKT, så den som føler at jeg ikke har den rette vinkling om helsefaren ved røyking og andre fiksfakserier, kan finne et annet blogginnlegg)
Feel free to smell!
Så lenge det varer:-)
Ps: Utrolig nok overlevde samtlige medpassasjerer bussturen med Herr Unevnelig Stank.
Vi ble enige om å danne en støttegruppe for «De som var sterk i troen på at enden var nær»

Hvorfor… Hvorfor(!!) er det så mange sinna mennesker her i cyberspace?
Folk er jo skikkelig sure??
Vet ikke om det er tastene som glefser folk i fingrene når de skriver på en pc, og at de dermed blir irritable, eller muligens en slags virusinfeksjon?
Irritablis Hysterica?
Om man drar en spøk, ELLER våger å være kritisk innstilt til det en annen skriver, kan du ta rottegift på at en eller annen føler seg enten tråkka på, truffet midt i hjerterota eller på en eller annen måte tolker dine utsagn som hets av alt fra tanta til Beate til Titten Teis grusomme garnhår som noen har elsket siden barndommen.
De rareste ting?
Blogging er kanskje den “nye” formen for frustrasjonsbearbeidelse.
Og greit nok. Mennesker må jo få lov å skrive av seg frustrasjon.
Men når man kaster seg over andre og ber dem dra til helvete bare fordi de er uenige, ect, så… skraper man definitivt bunnen.
Jeg vet ikke jeg, men i alle fall JEG gremmes og blir flau på vegne av mennesker som ikke evner å ha såpass sosiale antenner at de klarer å uttrykke seg uten å være direkte neandertaler og bare grynte fram skjellsord eller en eller annen vemmelig kommentar som de føler seg umåtelig stolte av å ha klemt fram.

Mange har det som sport å være mest mulig pottesur?
Mest mulig ufordragelig og uspiselig?
Jeg må da spørre meg selv; Er de sånn hjemme? Til hverdags?
Om naboen hilser God morgen, svarer de da “hold kjeft! Dra til helvete” om de ikke er sånn.. veldig begeistra for naboen?
Er de blottet for ethvert begrep om å oppføre seg ok?
Eller er det noens gudbenådede “rett” til å oppføre seg som drittsekker og til helvete med resten av verden?
Jeg er sur og grinete. Og liker du meg ikke, er det DU som har problemer?
Tja.. Jeg vet ikke om jeg føler at det er JEG som eier problemet i slike tilfeller.

Men ok… Rett skal være rett.
Jeg blir for eksempel skikkelig grinete når noen “slenger med leppa” om mine venner eller heslige personangrep generelt.
Da kan jeg frese så det lyser.

Jeg kan også bli tett provosert av åpenlyse fornærmelser bare for å være ekkel (noen føler feilaktig at de mestrer kunsten å fornærme på et vis som ingen kan konfrontere dem med i etterkant.), sure tilbakemeldinger og nedlatenhet.
Men jeg kan også misforstå motparten.
Og blir jeg urettmessig, åpenlyst sur, ber jeg om unnskyldning.
OM det viser seg i etterkant at det hele var en misoppfattelse.
Rett skal tross alt være rett, og ingen av oss er ufeilbarlige.
(Selv om jeg er det :-p)
Men min generelle holdning er vanligvis; Høflig til motparten beviser sin eventuelle manglende evne til å inneha samme egenskap.

Og jeg vet ikke helt hvorfor…

Men etter at jeg startet å benytte internet til annet enn å betale regninger, surfe porno eller andre fornøyeligheter, har frekvensen av konfrontasjoner med direkte tomhjernede indivder økt noe helt skremmende astronomisk.

Jeg kan ikke forklare dette forunderlige fenomen.

Jeg mener.. I det virkelige liv, møter du kanskje en og annen som virker fullstendig befridd for både fornuft, integritet og hjernevirksomhet. Mens her i cyberspace,.. er det TETT med tullinger?

Jeg begriper det ikke. Er det noe med internet som bringer fram menneskers råtneste egenskaper?

Er det det enkle, innlysende faktum at de du kommer i direkte kontakt med, slipper du å se i øynene?

Da kan du oppføre deg eksakt hvor jævlig du måtte ønske den dagen/uka/måneden?

Det er mer hysteri, mer intriger og baksnakking enn jeg noensinne har opplevd i mitt eget «ordinære» liv.

Det er mer mobbing, trakassering, ryktespredning, æreskrenkelser og ondsinnede angrep på andre mennesker på internet enn jeg noen gang kommer til å støte på, uansett hvor jeg måtte befinne meg fysisk.