Jeg startet min reise på internet for ganske mange år siden.
Det begynte med nettbank og pornosurf.
Siden fant jeg ut at det var ganske gøy å chatte.
Så ble det blogging.
Og jo flere mennesker jeg traff på, jo mer kjente jeg at jeg ble tynnslitt.
Jeg ble lei.
Fed up, og til syvende og sist har jeg landet på konklusjonen om at internet IKKE er stedet hvor jeg vil hverken leve livet mitt, eller «sosialiseres».
Min gamle facebookprofil ble jeg tvunget til å deaktivert fordi jeg fikk en masse «venner».
Mennesker jeg absolutt ALDRI kommuniserte med.
De jeg gikk på barneskolen med, løse bekjentskaper, ons og Gud&hvermann fant av en eller annen grunn ut at de ønsket meg på vennelista si.
Mennesker jeg aldri snakker med, om eller til.
Men på facebook skal de «kjenne» meg?
Who gives a flying fu**?
Og slektninger. …Jesus. For det første er de så godt som talløse!
For det andre; Jeg kjenner dem ikke, vil ikke høre GPP og har faktisk ikke overskudd til å sende 14 blomsterhilsner, teddybjørner eller ønske om god/super/bedriten helg.
Jeg trodde hjernen skulle vegetere.
For om jeg avviste en «venne»forespørsel, fikk jeg spørsmål fra atter andre om hvorfor.
Totalt surrealistisk.
Så; Gammel profil med mitt reelle navn: Erased.
Deaktivert. Lagt på cybersprit eller hva faen det nå er de gjør med facebookprofiler som ikke er i bruk.
Så skapte jeg en profil som ikke er søkbar på mitt eget navn.
Det var utrolig fredelig:-)
Der kan jeg bable litt med de jeg faktisk LIKER utfra personlige følelser og ikke noe slags forbanna plikt eller press.
Slipper unna en hel masse intriger og pes også!
Så kan jeg gå tilbake til steinalderen.
Og steinalder i år 2010 betyr for meg å gi avkall på sosiale nettsamfunn.
Stort sett.
Jeg hadde ikke tenkt å skrive om dette, for det er ett ganske håpløst tema, og jeg har faktisk skrevet om det tidligere i andre former.
Men jeg begynner å kjenne et reelt behov for å øse ut en ganske stor porsjon ergrelse.
Jeg har bevitnet et vanvittig scenario utspille seg over altfor lang tid, og hele situasjonen er kun bisarr, surrealistisk og fremkaller stort sett bare hoderystende vantro hos meg personlig.
For her finnes ikke seierherrer eller tapere.
Fordi slike tåpelige barnehagekonflikter har en utsøkt evne til å leve sitt eget liv og bli helt hinsidiges all fornuft og den tid det egentlig skulle tatt for å løse det.
Nettkrig er sjukt. Helt utrolig sjukt.
Fremmede mennesker som aldri snakker sammen face to face bedriver ett slags skyggespill med sladder, bakvaskelser og offentlig uthengning av en eller flere spesifikke personer tilhørende samme nettsamfunn.
Og om man er så inderlig dum at man faktisk engasjere seg i saker hvor andre blir hengt ut, bevisst løyet om og beskyldt for alt fra forfølgelse til voldelige overgrep, kan man regne med “a bumpy ride”.
Man blir da umiddelbart regnet som “fiende” og utsatt for eksakt samme taktikk. Mennesker du knapt aner eksisterer, utgir seg for å kjenne deg personlig. Sprer de mest psykotiske historier de bedyrer er “sanne” og mailene hagler imellom i forsøket på å oppklare de ville beskyldningene.
Men man gir snart opp. For de bløffene som distribueres er spredt av mennesker som benytter stort sett all sin tid til å pønske ut faenskap.
Og dine “nye fiender” finner også mye underholdning i å utgi seg for å være deg i alle mulige sammenhenger.
Bloggen som kommunikasjonsform er i disse tilfeller ett instrument for nedrige personangrep, forfølgelser og direkte mobbing.
Underlig nok er ikke dette verken nytt eller ulovlig.
For om man ikke går over “grensa”, men holder seg til halvkvedede viser, oppfordring til andre om å slenge dritten for seg, og stadige hint uten å egentlig si noe konkret graverende, har man sitt på det tørre.
Men hva driver noen til å forfølge andre mennesker på dette viset?
Hevngjerrighet? Ondskap? Sjalusi?
For mye fritid?
Jeg fant en interessant side på nett:
http://www.acs.org.au/nsw/chapters/westsyd/meetings/harassment.htm
Denne siden er skrevet av en mann som har blitt utsatt for både det ene og det andre. I hans tilfelle ble det også forsøkt å undergrave hans troverdighet i forretninger i form av mennesker som utga seg for å være han, hans datter(!) og falske mailer hvor “han“ skulle forsøke å selge forretningshemmeligheter fra andre firma.
Peter Bowditch, som han heter, mener at det viktigste våpen mot disse type nettplager, er åpenhet. Man må dele sin opplevelse med andre. Være åpen og PEKE konkret på hva man blir utsatt for, for at atter andre skal bli oppmerksom på problemet og på sådant vis kan utvise mer kritisk sans både på egne vegne, og i tilfeller hvor andre mennesker offentlig blir omtalt i undergravende og ærekrenkende vendinger.
Eller rett og slett dum.
Å være reflektert er egentlig det ytterste onde og faktisk intet annet enn en fordømt byrde!
Se bare på alle de gale genier.
Van Gogh som lemlestet seg selv. Beethoven slet tungt med depresjoner og selvmordstanker, Om Salvadore Dalì ble det sagt; Dali selv var på den tid( i årene før hans død) ikke alltid helt mentalt tilstede, og husket ikke hva han selv hadde laget. Picasso var rett ut sagt en skikkelig drittsekk, ifølge mennesker som møtte han.
Og det fantes de som forgiftet seg selv for å få bukt med tanker som de ikke kunne dele med andre, fordi ingen rundt dem var i nærheten av deres mentale nivå og de hadde ingen å dele sine tanker og bekymringer med.
Og Alfred Nobel?
Sprengte seg selv i lufta gang på gang uten tanke for hverken naboer, familiens bekymring eller annet enn sine ideèr.
Og et utall av de kjente genier ble også betraktet som helt utrolig snørrhovne og arrogante fordi ingen holdt følge med deres løpske tankebaner og galopperende energi.
Deres intelligens ble en sosial hemsko og ofte en personlig tragedie, selv om de skapte mange ting verden ville vært fattigere uten.
Men deres privatliv var ofte et sorgens kapittel.
Så er da intelligens og kreativitet nærmest å betrakte som en sykdom?
Hadde mennesket jevnt over vært mindre smart og ikke brydd seg om annet enn hva vi skulle ha til middag, ville verden vært totalt annerledes.
Vi ville ikke hatt utvikling i særlig grad. Og konflikter? Tja. For det meste glemt øyeblikket etter at de oppstod.
Vi priser utvikling. Framskrittet. Lengre levealder og bedre innlæringsevner.
Intelligens er essensielt.
Men hva er denne utviklingen godt for i det store og hele?
Uansett hvor mange nyvinninger som kommer angående industri, økonomi, teknologi og kommunikasjon, vil det alltid oppstå nye problemer.
Med andre ord; Utvikling genererer mer utvikling.
Men hvor ender denne utviklingen?
Skal man utvikle seg i all evighet? Og til hva?
Hva er målet? Og… meningen med menneskeheten?
Det finnes ingen mening.
Heller eksisterer det intet mål for menneskerasen som helhet.
Annet enn overlevelse.
Muligens.
Om nå DET er et slags høyverdig mål i seg selv, har mennesket i alle fall lyktes.
Vi er utallige.
Vi blir stadig flere, og den enkelte person får mindre og mindre verdi for helheten.
Logisk siden det er sannheter som marked kontra etterspørsel som er den grimme realitet.
Samtidig som vi forsøker å redde flere og flere fra sykdommer, undertrykkelse, tortur, død og smerte.
Fordi vi er medmennesker og bryr oss om våre artsfrender.
Alt dette kommer av intelligens? Eller?
Er det intellektet som gir oss disse vidtrekkende tankene?
Som sørger for at vi tenker OVER hvor vondt andre har det?
Som sørger for at vi hele tiden fyller på med flere nyvinninger som skaper flere goder for flest mulig?
Empati og intellekt går absolutt ikke alltid hånd i hånd.
Jeg tror prisen for utvikling, høyere intelligens og MER av alt vi i vår vestlige kultur synes er verdifullt, er mindre empati.
Vi MÅ nesten gi slipp på medmenneskeligheten fordi;
Hadde vi skulle brydd oss om alle urettferdigheter. All ondskap,
alle de sultne, døende barna , tsunamiofre og alle mennesker som hele tiden blir utsatt for hjerteskjærende overgrep og vold…
Hadde vi antagelig grått oss i søvn hver eneste kveld.
Vi hadde vært nervevrak av å tenke på hvilke horrible saker som foregikk hvert eneste sekund overalt på planeten Tellus.
Så: Med høy grad av intelligens blir man nødt til å beskytte følelseslivet mot stadige invasjoner av ting som smerter. Man må bli mer blasert. Egoistisk.
Ellers vil forbruket av lykkepiller øke synkront med antall nyskapninger som skal komme samfunnet til gode.
Vi ville gruble oss inn i et håpløshetens selvmord fordi vi ikke kunne redde verden egenhendig.
Men… hva om verden ble reddet?
Hva om et filantropisk geni (eller flere) faktisk endte alt som het elendighet?
Hva om vi alle ble utrolig, usannsynelig lykkelige?
Alle hadde vaskemaskin, en jobb å gå til, ingen ble sjuke og alle fikk eksakt hva de skulle ha?
Er det dette Utopia man bør strebe etter?
Tja. De som mener det, blir ansett som kommunister.
Kommunisme går ikke så veldig godt sammen med personlig frihet og individualitet.
Ergo; Nærmest totalitære regimer for å sikre alle de samme goder.
Farvel individ.
Inn med befolkningskontroll, tvang og misnøye.
Det.. Ville fungere utmerket om de aller fleste mennesker var “enfoldige”.
Men ikke i et samfunn med tenkende individualister med utpreget selvfølelse.
Og hvem kan ærlig si at det er ett ideal å strebe etter?
Men den rendyrkede intelligensen, da?
Der vi har sluppet taket i empatien og ligger i en stadig eskalerende utviklingsspiral ?
Når man tenker “store tanker”.
Når man skaper for å skape.
Eventuelt for å ødelegge. Ta våpen, for eksempel.
Granater, bomber og skytevåpen.
Stadig ny teknologi for å kverke de man ikke liker.
For meg er DETTE dumhet og ikke intelligens.
Men hva med kaffemaskiner? Playstation? (Fantastisk oppfinnelse!! )
Internett og allmenn folkeopplysning? Alle skal ha tilgang til informasjon.
Det må da være ett gode?
Men hva bruker man informasjonen til?
Bli venner med alle i hele verden?
Blir folk mer opplyste, mer enige, mer reflekterte av å få ubegrensede mengder informasjon om alt mulig?
Nope. Enda ett blendeverk.
Og ikke engang spør meg om det har noen mening, for det finnes ikke mening i dette kappløpet om å utvikle seg i det uendelige.
Tror man hadde vært seriøst mye lykkeligere som enfoldig.
Glad og lykkelig uten bekymringer utover om venstreskoen passer sammen med den høyre.
Hva er det egentlig som har sørget for at russiske kvinner benytter 8 mars til skjønnhetskonkurranser?
Hvorfor latterliggjør Dagens Kvinne gårsdagens Kvinnesaksforkjemper?
I stort sett alle sammenhenger?
Hvorfor er media til ENHVER tid full av skjønnhetstips, sminkereklame, «halvnakne kvinner som snakker om sex», pupper,hårfjerning, hudpleie og kropp kropp og atter Kropp?
SKAL man, som kvinne, utelukkende bry seg om hvordan man ser ut?
Er definasjonen av en Kvinne;
En pyntesyk, tomhjernet skapning som faktisk har lite annet enn ett vakkert speilbilde, mannens beundring og egne «perfekte» kroppsproposjoner som livsmål?
Er hennes livsoppgave å tekkes andre menneskers skjønnhetsideal?
Og leser man blogger av og nyhetsartikeler angående kvinner, er det; blablabla meg-meg-meg-blablabla-kroppen-min-fjeset-mitt-sminke-pupper-klær-sko-blabla-meg-meg-blablabla.
Jeg begriper ikke hvor intressant ens kropp egentlig kan være?
Og over hvor lang tid?
Når starter interessen for verden RUNDT en selv?
Ja.. Det er iallefall det media ønsker å gi oss alle inntrykk av. Det kan umulig være sånn???
Det eneste Kvinner i dag ønsker, er å ta oss godt ut.
Vi dyrker Kvinnelighet, femininitet og ungdom.
Ehr… Har ikke kvinner til alle tider gjort eksakt dette?
Joda. Det er deprimerende. Men sånn er det bare?
Jeg bare spør; Hvorfor ønsker så mange mennesker at kvinners natur skal handle om hvor godt de kan ta seg ut, baking, blomster og barneoppdragelse?
Og til og med.. De sistnevnte verdier holder faktisk også på å barberes vekk til fordel for den egosentriske og hysteriske DivaQueen.
Og hvorfor vil «vi» kvinner ha det slik?
Er det noe vi ønsker selv, eller kan man snakke om det eksisterer en slags mannekonspirasjon?
Er hensikten at kvinnesak og likestilling som idealistisk standpunkt, skal vannes ut til ei vassen, rynkefri, parfymeduftende og botoxfyllt fnisesuppe?
Er en kvinnes naturlige tilstand en dyp, tung og alt-annet-utslettende selvopptatthet?
Jeg melder meg ut.
Av menneskeheten.
Jeg tror jeg heretter utelukkende skal meddele meg via “mjau”, pip eller knurring. Pcn havner på dynga.
For den er bare et instrument for å formidle det som er vemmelig; Menneskenaturen.
Stadig ser jeg dette som får meg til å betvile alle tidligere oppfatninger om “god” eller “ond”.
Disse begreper begynner å miste sin betydning.
Muligens har de heller aldri eid betydning?
Hva er mennesket generelt ute etter?
Jo! Seg selv. Kun og utelukkende.
Gir jeg deg en gave, kan du banne på at jeg forventer meg en i retur. (Gjerne en enda finere enn den jeg gav deg!)
Trøster jeg deg når du er lei deg, forventer jeg meg at du stiller opp og er 100% lojal i neste omgang.
Uansett om jeg inderlig forakter det du gjør eller sier.
Gir jeg deg min tid.. min oppmerksomhet eller min tilsynelatende omsorg, forlanger jeg at du gir meg fullverdig valuta i neste omgang ved å ALLTID STILLE OPP.
Er det bare dette det handler om?
Finnes ikke noe så verdifullt og banalt rørende som ærlig vennskap som faktisk tåler uenighet?
Finnes det ikke kjærlighet eller omsorg som har en annet enn en mål enn å bekrefte ens egenverdi?
Det mest fantastiske er at noen faktisk drister seg til å kalle en spade for et potesielt drapsvåpen og ikke kun ett graveredskap.
De påstår at de menneskelige interaksjonen/relasjoner handler om å skaffe seg fordeler.
De dømmer mennesket til å være utelukkende egoist og misantrop av natur. ‘
Se bare på barn. Uferdige mennesker som må læres opp til å dele.
Til å ikke krangle. Til å ta hensyn. Til å ikke bare tenke på seg og sitt eget beste.
Er ikke da barnet i oss den eneste sanne naturen?
Alt det andre er jo tillært.
Det fikk meg til å fundere litt.
Er det disse personer som faktisk mener det som har rett..?
Har de virkelig et bedre grep om virkeligheten..?
Eller er det de kun kyniske?
Som mangler viktige menneskelige ting?
Mangler de evnen til å føle?
Er det slik at det er disse som sier at dine vennskap og relasjoner.. Familie, venner, barn og livsmenneske kun er der for å få det enkelte menneske til å “skinne”.. Er det egentlig de som mangler alt for meget av det man til sedvane kaller “menneskelige egenskaper”?
Er det slik det er?
Eller er det bare et spørsmål om hvordan vi er skrudd sammen av erfaringer, oppvekst og gener?
Og jeg vet ikke hva man skal si…
Når jeg diskuterer med et individ som overhode ikke EIER mulighet til å forstå hva jeg egentlig mener, fordi deres verdigrunnlag befinner seg i en verden som er totalt og fullstendig fjernt fra min egen..
Da mister jeg virkelig troen på dette med menneskeheten.
Hvordan skal man noensinne finne en fellesnevner på verdier og normer?
Enighet om hva som er “medmenneskelig” og hva som er “umenneskelig”..I den samme kulturen jeg og vedkommende har vokst opp i og blitt preget av siden vi var nyfødte, kan man finne at man står i nesten perfekt motsetning angående hva ærlighet og integritet betyr, for eksempel.
Samtidig vet man jo at den mest kyniske og følelseskalde alltid vil ha en fantastisk fordel framfor en som er styrt av følelser og som har brennende pasjoner, meninger eller medfølelse.
Et hardt skall. Gir beskyttelse. Men en hard indre kjerne gjør deg bortimot usårbar.
Men akkurat nå er jeg så inderlig, inderlig LEI.
Jeg aldri kan fatte sjarmen ELLER meningen med, er å framelske konflikter, intriger og krig.
Hele tiden.
Jeg kommer aldri til å forstå mennesker som kan se verdien i å ha dette som tidsfordriv eller livsfordriv.
Jeg tror jeg heretter skal karaterisere meg selv som totalt umenneskelig.
Det er en betegnelse jeg faktisk føler at jeg kan leve med.
