Wakka

Jeg leser en del .
Jeg er ikke en spesielt aktiv samfunnsdebattant,
Men noe.. Slår meg når jeg leser de oppfatninger som florerer hos hverdagsmennesket.
De som utgjør ett utsnitt av Norges befolkning.
De mangler ethvert begrep om historie.
De tror at deres eksistens, deres tilværelse med alle sine goder , frihet og privilegier har oppstått av seg selv.
Som en slags guddommelig rett til å ha det godt.
Og de håner kvinnesaksforkjempere.
Disse foregangskvinner som stod på barrikadene i en tid hvor selve fundamentet til de omtalte barrikadene kun bestod av en felles vilje til å bli anerkjent som medmenneske og likeverdig med menn.
Nesten uten unntak blir kvinnesak synonymt med enten militante lesber, eller vindrikkende, kresne selvrealiserende hurper som man foraktelig fnyser av.
Og jeg var forbauset. Sjokkert, faktisk.
Det er ikke mulig at folk er så dumme??
Så historieløse og så sneversynte?
Slik som med rasisme. Uvitenhet gir som kjent fordommer.
Jeg får lyst til å filleriste disse blaserte mennesker.
Samtidig som jeg føler at kvinnekjønnet generelt blir undervurdert.
Også av utallige andre kvinner som i en slags felles idiotflir dømmer kvinner med mot og meninger ikke bare nord og ned, men i premenstruale tåkebanker i det innerste HormonelliaVaginaHysterica.
Jeg blir så lei! For dem betyr sterke meninger fra en kvinne intet annet enn ett selvfølt markeringsbehov de personlig ikke våger å leve ut.
FORDI de er redd for samme stigma- stempel som de mer enn villig trykker hardt i pannen til sin medsøster?
Er det slik?
Eller er det motet som mangler? Motet til å stå imot trykket av mengden?
Hverdagsmenneskers fordømmelse… Lever i beste velgående.
Jeg vet ikke hvorfor det som ga oss frihet til å stemme, frihet til å ta hvilken som helst utdannelse, frihet til å bestemme over egen kropp og skjebne, nå er blitt en skam.
Det har blitt en ting man kan forakte og se skjevt til.
Man slenger dritt etter Kvinnesaksforkjempere.
Uten å reflektere en eneste gang over det faktum at hadde det ikke funnets sterke, helhjertede Kvinner som kjempet deres sak, hadde vi ennå vært prisgitt menns innfall og luner.
Vi hadde ikke hatt kvinnelige leger, professorer eller mekanikere.
Vi kvinner hadde vært hjemme med våre barn.
Oppfostret våre døtre til å være ettergivende og lydige og våre sønner til autoriteter fra den dag de lærte at de hadde en penis!

Så har vi ordet Likestilling. Mange… altfor mange tror dette betyr at alle skal ha de samme fysiske forutsetninger.
At det skal bety at alle er LIKE.
Nei. Menn kan ikke føde barn.
Hva er det for slags håpløs retorikk?

En stein kan ikke fly og du kan ikke fly, ergo er du en stein, Mor Nille..

Men likestilling handler da for pokker kun om at man som kvinne skal ha krav på den samme respekten, den samme behandlingen, de samme rettigheter som menn. Vi skal likestilles som mennesker! Ikke fysisk.
Vi skal ikke ha penis på damene eller pupper på menn.
At noen kan benytte dette som argument er jo totalt latterlig!
Jo, vi er ulike fysisk. Men både menn og kvinner er mennesker.
Tenk.. I den Amerikanske borgerkrigen var en av hovedsakene at fargede afrikanske slaver skulle få status som menneske.
De kjempet en hel krig for dette.
En krig som varte i nesten 5 år.
Og merkelig nok. De fargede afromerikanerene
(er ikke lov å si “neger “lengre) ble faktisk etter hvert tildelt tittelen ; Menneske.
Selv om de ennå sliter.
Underlig dette. Man kan se de samme tendenser hos kvinner.
Vi blir mer og mer menneske. Men ikke overalt.

Ikke over hele verden og for alle.

For hva er ett menneske?

For rasehateren. For mannsjåvinisten.
For elitetenkeren i alle kategoriene.

Kanskje er det Utopi å tro at alle kan ha en unik egenverdi uansett hva de er.

Og singeltilværelsen begynner virkelig å stå for meg som det eneste fornuftige alternativ for et tenkende, reflektert og ikke minst RASJONELT  menneske.
Hvorfor benytte 10 kilotonnWhatever på å få ett mellom-umenneskelig forhold til å stadig balansere i den vateren den BØR være i?
For; Om det havner i uvater eller på annet vis forgrumses av utilfredshet..
Så ødelegger det i 80% (MINST) av tilfellene, en hverdag som kunne være benyttet til kreative og meningsfylte aktiviteter.
Dagen, uka måneden eller forsåvidt; ÅRET kan bli fullstendig spolert av uønskede, tidskrevende TANKER og TÅRER og DISKUSJONER og forsåvidt også KRANGEL.
Så hvorfor utsette seg selv og andre av ens nærmeste for denne følelsestorturen?
For ingen kan nekte. Det går ut over ens venner, familie og gjerne kolleger på jobben.
Tanta di, faren din, barna dine, fandens svoger, svigermor og niese, og alle rundt deg.
Denne tankegangen og adferdsmønster tilhører gjerne Romantikeren.
Det er ikke bare en vesensforskjell på en Romatiker og en Realist.
Nei. De bor i hvert sitt mentale solsystem.
Lysår fra tilgang på enhver sjangse til å kunne engang lese hverandres hiroglyfer eller engang tolke subtile bankelyder som tegn på at det er liv hos den andre parten, lever de sine respektive tilværelser.

Side om side.
Men allikevel kan de aldri nå hverandre. Ikke i realitet.
Kun som en romantisk idè kan Realisten og Romantikeren i sannhet forstå og virkelig fatte den andres virkelighet.
En sann og flegmatisk Realist ville aldri lage drama over noe så idiotisk banalt som at for eksempel kjæresten deres forlot dem.
( Om en sann realist i det hele tatt kunne finne på noe så unødvendig som å finne en livsledsager.
I såfall ligger det oftest praktiske hensyn til grunn for anskaffelse av partner. Les: økonomi/bekvemmelighet)
Neida. En praktisk og logisk tenkende Realist ville ganske umiddelbart sette seg for å sortere tankene i problemløsningskartoteket.
Pent og ryddig ville Realisten stikke ut sin nye kurs framover i livet.
En Romantiker ville kaste vekk stort sett all sin tid på å tenke og FØLE.

På å gråte og på å fortvile.

Tankene ville umiddelbart rase sammen i en rykende ruinhaug av forkullede tidligere rosenrøde drømmer.
Som Romantikeren antagelig aldri ville fått realisert uansett og som de allerede i FORKANT har brukt endeløse, sysselløse timer på å fable fram.
Men som sagt..
Romantikeren kaster vekk sine egne og andres sjangse til et produktivt og givende liv.
De kaster vekk ressurser!

Viktige arbeidstimer som kunne ha blitt omsatt i produkt til nytte for samfunnet!

De er en byrde i og med sin slitsomme og krevende natur.
Vekk med Romantikeren. Utrydd enhver tendens til romantikk  i ethvert menneskelig, levende individ.
Og verden vil bli et mye mer effektivt og velfungerende sted:-)

Menn evner ikke å debattere med kvinner.
En manns hjerne går direkte over i auto-pilot-modus når han mottar et saklig argument av en kvinne.
I hans hjerne kobles da inn den STORE sikringen som alle menn fikk utlevert ,om ikke ved fødselen, så i alle fall i konfirmasjonsgave:
“hvordan slippe å ta en kvinne seriøst og vinne diskusjonen -sikringen ”

Det finnes et utall av metoder og argumenter som MANNEN bruker når han skal komme seg unna med sin tvilsomme ære i behold.
I stedet for å svare skikkelig, kan man bli helt Bob Kåre, og late som om hun ikke finnes.
Eller man kan skule strengt eller gjerne fordømmende og argt på kvinnen. Ta en overlegen mine og dynge henne ned med summen av sine tillærte mannefordommer og inngrodde forakt.
(foretrukket metode for de skikkelig dårlige mannlige debattanter)
Eller man kan si at man er “skuffet” over at hun mener dette og hint. Gjerne moralisere og si at “sånt gjør man ikke!”
For… en kvinne skal sukke og smile og helst unnskylde at hun har det synet hun har. Eller hun skal bagatellisere det.
Aller helst med uttrykk som; “det er nå bare min mening, da… hehe *fnis*”, “ja, beklager at jeg bringer dette på banen”.
Om hun er av den mer utspekulerte og utadvendte typen, kan menn faktisk godta en kvinne som pakker inn argumentene i vakkert, hjerteformet flørtepapir.
“Ja, du store sterke mann, men vet du det at det faktisk eeer slik atte“…
De aller fleste menn føler seg kun truet av kvinner som er saklige. Det skremmer vannet av dem.
For de klarer ikke å forstå hvordan et sånt vesen oppstår.
For dem er kvinnen enten en husmor eller en hore.
Menn klarer ikke å forstå hva kvinner faktisk sier! For dem oser det enten nybakte boller/klesvask eller parfyme/fransk horehus av ordene til en kvinne.
Når de da blir konfrontert med saklighet som faktisk fullt ut matcher ELLER overgår deres egen, blir de enten stumme, eller så ber de kvinnene om å roe seg ned.
Er dette virkelig argumentasjonen og diskusjonens edle kunst pr i dag?
Jepp. Slik skaffer mannlige debattanter seg et slags overtak. Overse eller bagatelliser kvinnen som debattmotstander.
Her er alt lutter 30-tall og kona steller hjemme, passer barn og lager middag og vasker hus. Mannen kommer hjem, forlanger middag og resten av dagen fri til egenpleie mens han røyker og leser avisen.
Og “Min lille due”, må for alt i verden ikke finne på å ha noe så radikalt som egne meninger! Da må hun i alle fall pakke dem inn i rosa sukkerspinn og teddybjørner eller “unnskyld for at jeg plager din overlegne mannehjerne med mine bagatellmessige meninger”.
Det er for så vidt usannsynelig spennende å se at dette faktisk funker i praksis! I realitet!
Kvinner bruker ennå kvinnelist og ikke reelle argumenter for å eventuelt få støtte for sitt syn.
Menn benytter SIN rolle aktivt for å hele tiden minne dem på; Din plass er i kjøkkenet, kjærring.
Og til og med kvinner selv modererer kvinner.
Indirekte fordømmelse av de kvinner som faktisk våger å stå for sine meninger. Med å rett og slett avfeie all logikk og argumentasjon som svada, eller; huff du bråker, ååå det er SÅ ukvinnelig å ha meninger, MÅ du si imot hele tiden, Har du et markeringsbehov, eller..? osv,osv
Eller HELST skli ut i en; du-har-valgt-samme-kjole-som-meg-med -VILJE -kamp som overhode ikke bidrar med et fittens konstruktivt dugg i en saklig debatt.

Men menn skal ha det.. Ikke alle er slik.
Noen av dere evner faktisk å forstå at en kvinne er et menneske med like stor rett til å ha sterke meninger som dere.
Men man må kunne forlange at samtlige menn er i stand til dette.
I alle fall etter kristen tidsregning, lever vi i 2010.
Likestilling blir faktisk ansett som passè og ferdigdiskutert.
Vi har full likestilling.
My ass.
Nora har ennå ikke gått ut av døra.