Wakka

Anger.
Hvor mange ganger har man ikke følt DEN kamelen tvinge seg ned ens knusktørre hals?
Jeg avskyr å angre. Jeg forsøker på alle vis å rømme fra den nedbrytende følelsen.
Den gir mareritt. Den nærer seg på sjela mi og driver meg langsomt og ubønnhørlig til vanvidd. Om jeg bare lar den få overta.
Så jeg finner på ulike vis å drive ut denne muggsoppen i selvfølelsen.
Forklarer at “det var der og da”, unnskylder meg med tidligere umodenhet eller sviktende dømmekraft på det og det tidspunktet, und so weiter…
For innrømmes det som innrømmes bør: Man gjør alt for mange feil som skaper smerte og sorg for andre. Og de valg jeg har tatt som har gitt andre smerte, har ikke vært de greieste. Jeg har gitt meg selv ganske mye mental grisebank for at jeg har såret mennesker.
Men , helt oppriktig; Det som ga MEG smerte, var det verste.
De valg jeg tok som ga meg problem.
Der hvor jeg valgte vekk noe godt til fordel for noe elendig.
Kun fordi jeg var nysgjerrig. Oftest.
Og sta. Skulle bevise at jeg kunne få til hva som helst, om jeg bare fikk sjansen.
Og om jeg velger en vei… Snur jeg ikke. Jeg følger den veien til den slutter.
Uansett hvor. Om så i total katastrofe. For å PRØVE.
Min nyskjerrighet forlanger det og driver meg videre.
Inn i rare beslutninger som ingen i etterkant kan annet enn riste oppgitt på hodet av.
Men angrer jeg virkelig? Sånn.. I sannhet? Jeg vet faktisk ikke.
Alt jeg vet er at jeg kunne valgt et annet liv. Kanskje hadde jeg vært lykkeligere om jeg hadde fulgt en annen vei. Og antagelig er angeren bare frustrasjonen over å innse at uansett hvordan jeg har valgt, har jeg sett at det alltid vil  ligge en ny horisont bak den jeg rakk. Jeg er ett menneske som antagelig ikke vil bli tilfreds før jeg har tilgitt meg selv for at jeg ikke nådde alle mine mål i går. Og at ikke alle jeg har møtt er sinnsvakt lykkelige på tross av eller på grunn av mine valg.
Og at alle gjør en eller flere skikkelige gigantiske brølere i løpet av sitt liv.
Noe sånt?

Det er slutt mellom deg og din kjære.

Du gråter og fortviler.

Du sørger og synes oppriktig og fortvilet synd i deg selv.

Kanskje er det egentlig en lettelse? Kanskje kranglet dere mer enn dere elsket.

Kanskje var det ikke lengre så hett og brennende.

Kanskje var det du selv som sviktet. Muligens var det en hel mengde saker som rett og slett ikke fungerte godt nok til å kunne opprettholde forholdet.

Uansett. De aller fleste som fungerer emosjonelt, får en sorgreaksjon på brutte kjærlighetsforhold.

For de fleste av oss ligger det mye tid, engasjement, følelser og alle mulige slags investeringer i ett kjærlighetsforhold.

Drømmer, håp..

Så faller bomben. En dag.

Kanskje er det ett år senere.

Kanskje er det dagen etter?

Muligens finner du ut at dette har vart en stund mens dere var sammen.

Uten din viten.

Eller det er 3 år etter. Fler?

Iallefall får du en dag presentert  faktum:

Din eks har en ny kjæreste.

Blir du sjokkert? Glad? Lei deg?

Frustert?

Lettet, kanskje?

Rasende sjalu??

Bittert sinne fordi man føler seg totalt avvist og sviktet.

I så fall finnes det en hel del mennesker som får for seg at eksens nye kjæreste er fienden. Slangen i et Paradis som muligens aldri har eksistert uansett.

Eller det er eksakt slik det henger sammen?

Din kjære har ganske enkelt forlatt deg for en annen.

Noen vil ta ut sitt sinne, sorg og frustrasjon ved å ringe ned, oppsøke eller på annet vis søke å konfrontere personen som har entret ens tidligere kjærestes liv.

Hvorfor gjør de det?

Ønsker de å bevise sitt fortsatte engasjement i sin eks?

Ønsker de å skremme vekk den nye?

Vil de overbevise seg selv, den nye personen eller sin eks om at det egentlig er den forlatte som er verdt å elske?

Jeg skjønner det faktisk ikke.

Skal eksen føle seg smigret?  Skal eksen føle seg presset? Forvirret? Skal den nye føle seg tvunget/ forpliktet til å trekke seg? Skal den nye bli skremt av tanken på en ekskjæreste som aldri vil gi slipp?

jeg tror jo, siden jeg er overbevist idealist på dette området, at man ikke herjer med folk kun fordi det er «gøy».

Forelsker man seg, så gjør man det. Helt enkelt. Eventuelt helt komplisert.

Blir man avvist av den man elsket, eller mente man elsket, så blir man jo ikke dumpet bare fordi den andre hadde en dårlig dag, kjedet seg eller følte at h*n behøvde adspredelse? Og jeg vil tro det er ytterst få mennesker (mulig jeg tror for godt om folk, men, men..) som faktisk finner seg ny kjæreste utelukkende for å gjøre eksen sjalu.I det miste ikke individer som  har tangert de mentale tenårene, for å si det sånn.

Uansett nytter det jo fint lite å kaste seg over en (oftest) totalt uskyldig tredjepart.

Nå skal de jo sies at man kan gjøre mye merkelig og stygt når man blir forbanna, føler seg sviktet, bedratt eller rett og slett dumpa.

Raseri er ingen letthåndterlig følelse.

Men er det ett slags carte blanche til å oppføre seg totalt hodesløs og slippe alle sine indre demoner fri?

Jeg mener nei og atter NEI.Det kunne aldri falle meg inn å oppsøke eksens nye kjæreste.

Hva skulle grunnen være?Hvorfor i alle dager skulle jeg i det hele tatt TRO at det skulle ha noen slags effekt for egen del?Annet enn å framstille meg selv som den komplette tulling og  for all verden vise meg som en desperat og patetisk person?

Jeg hadde foraktet meg selv. Dypt.

Men meg om det, antagelig..

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om dette, for det er ett ganske håpløst tema, og jeg har faktisk skrevet om det tidligere i andre former.
Men jeg begynner å kjenne et reelt behov for å øse ut en ganske stor porsjon ergrelse.

Jeg har bevitnet et vanvittig scenario utspille seg over altfor lang tid, og hele situasjonen er kun bisarr, surrealistisk og fremkaller stort sett bare hoderystende vantro hos meg personlig.
For her finnes ikke seierherrer eller tapere.
Fordi slike tåpelige barnehagekonflikter har en utsøkt evne til å leve sitt eget liv og bli helt hinsidiges all fornuft og den tid det egentlig skulle tatt for å løse det.
Nettkrig er sjukt. Helt utrolig sjukt.
Fremmede mennesker som aldri snakker sammen face to face bedriver ett slags skyggespill med sladder, bakvaskelser og offentlig uthengning av en eller flere spesifikke personer tilhørende samme nettsamfunn.
Og om man er så inderlig dum at man faktisk engasjere seg i saker hvor andre blir hengt ut, bevisst løyet om og beskyldt for alt fra forfølgelse til voldelige overgrep, kan man regne med “a bumpy ride”.
Man blir da umiddelbart regnet som “fiende” og utsatt for eksakt samme taktikk. Mennesker du knapt aner eksisterer, utgir seg for å kjenne deg personlig. Sprer de mest psykotiske historier de bedyrer er “sanne” og mailene hagler imellom i forsøket på å oppklare de ville beskyldningene.
Men man gir snart opp. For de bløffene som distribueres er spredt av mennesker som benytter stort sett all sin tid til å pønske ut faenskap.
Og dine “nye fiender” finner også mye underholdning i å utgi seg for å være deg i alle mulige sammenhenger.
Bloggen som kommunikasjonsform er i disse tilfeller ett instrument for nedrige personangrep, forfølgelser og direkte mobbing.

Underlig nok er ikke dette verken nytt eller ulovlig.
For om man ikke går over “grensa”, men holder seg til halvkvedede viser, oppfordring til andre om å slenge dritten for seg, og stadige hint uten å egentlig si noe konkret graverende, har man sitt på det tørre.
Men hva driver noen til å forfølge andre mennesker på dette viset?

Hevngjerrighet? Ondskap? Sjalusi?
For mye fritid?

Jeg fant en interessant side på nett:
http://www.acs.org.au/nsw/chapters/westsyd/meetings/harassment.htm

Denne siden er skrevet av en mann som har blitt utsatt for både det ene og det andre. I hans tilfelle ble det også forsøkt å undergrave hans troverdighet i forretninger i form av mennesker som utga seg for å være han, hans datter(!) og falske mailer hvor “han“ skulle forsøke å selge forretningshemmeligheter fra andre firma.
Peter Bowditch, som han heter, mener at det viktigste våpen mot disse type nettplager, er åpenhet. Man må dele sin opplevelse med andre. Være åpen og PEKE konkret på hva man blir utsatt for, for at atter andre skal bli oppmerksom på problemet og på sådant vis kan utvise mer kritisk sans både på egne vegne, og i tilfeller hvor andre mennesker offentlig blir omtalt i undergravende og ærekrenkende vendinger.

Ofte skulle ønske jeg var enfoldig.

Eller “enkel”?

Mindre begavet?

Eller rett og slett dum.
Å være reflektert er egentlig det ytterste onde og faktisk intet annet enn en fordømt byrde!

Se bare på alle de gale genier.

Van Gogh som lemlestet seg selv. Beethoven slet tungt med depresjoner og selvmordstanker, Om Salvadore Dalì ble det sagt; Dali selv var på den tid( i årene før hans død) ikke alltid helt mentalt tilstede, og husket ikke hva han selv hadde laget. Picasso var rett ut sagt en skikkelig drittsekk, ifølge mennesker som møtte han.

Og det fantes de som forgiftet seg selv for å få bukt med tanker som de ikke kunne dele med andre, fordi ingen rundt dem var i nærheten av deres mentale nivå og de hadde ingen å dele sine tanker og bekymringer med.

Og Alfred Nobel?

Sprengte seg selv i lufta gang på gang uten tanke for hverken naboer, familiens bekymring eller annet enn sine ideèr.

Og et utall av de kjente genier ble også betraktet som helt utrolig snørrhovne og arrogante fordi ingen holdt følge med deres løpske tankebaner og galopperende energi.

Deres intelligens ble en sosial hemsko og ofte en personlig tragedie, selv om de skapte mange ting verden ville vært fattigere uten.

Men deres privatliv var ofte et sorgens kapittel.

Så er da intelligens og kreativitet nærmest å betrakte som en sykdom?

Hadde mennesket jevnt over vært mindre smart og ikke brydd seg om annet enn hva vi  skulle ha til middag, ville verden vært totalt annerledes.
Vi ville ikke hatt utvikling i særlig grad. Og konflikter? Tja. For det meste glemt øyeblikket etter at de oppstod.
Vi priser utvikling. Framskrittet. Lengre levealder og bedre innlæringsevner.
Intelligens er essensielt.
Men hva er denne utviklingen godt for i det store og hele?
Uansett hvor mange nyvinninger som kommer angående industri, økonomi, teknologi og kommunikasjon, vil det alltid oppstå nye problemer.
Med andre ord; Utvikling genererer mer utvikling.
Men hvor ender denne utviklingen?
Skal man utvikle seg i all evighet? Og til hva?
Hva er målet? Og… meningen med menneskeheten?

Det finnes ingen mening.
Heller eksisterer det intet mål for menneskerasen som helhet.
Annet enn overlevelse.
Muligens.
Om nå DET er et slags høyverdig mål i seg selv, har mennesket i alle fall lyktes.
Vi er utallige.
Vi blir stadig flere, og den enkelte person får mindre og mindre verdi for helheten.
Logisk siden det er sannheter som marked kontra etterspørsel som er den grimme realitet.
Samtidig som vi forsøker å redde flere og flere fra sykdommer, undertrykkelse, tortur, død og smerte.
Fordi vi er medmennesker og bryr oss om våre artsfrender.
Alt dette kommer av intelligens? Eller?
Er det intellektet som gir oss disse vidtrekkende tankene?
Som sørger for at vi tenker OVER hvor vondt andre har det?
Som sørger for at vi hele tiden fyller på med flere nyvinninger som skaper flere goder for flest mulig?
Empati og intellekt går absolutt ikke alltid hånd i hånd.
Jeg tror prisen for utvikling, høyere intelligens og MER av alt vi i vår vestlige kultur synes er verdifullt, er mindre empati.
Vi MÅ nesten gi slipp på medmenneskeligheten fordi;
Hadde vi skulle brydd oss om alle urettferdigheter. All ondskap,
alle de sultne, døende barna , tsunamiofre og alle mennesker som hele tiden blir utsatt for hjerteskjærende overgrep og vold…
Hadde vi antagelig grått oss i søvn hver eneste kveld.
Vi hadde vært nervevrak av å tenke på hvilke horrible saker som foregikk hvert eneste sekund overalt på planeten Tellus.
Så: Med høy grad av intelligens blir man nødt til å beskytte følelseslivet mot stadige invasjoner av ting som smerter. Man må bli mer blasert. Egoistisk.
Ellers vil forbruket av lykkepiller øke synkront med antall nyskapninger som skal komme samfunnet til gode.
Vi ville gruble oss inn i et håpløshetens selvmord fordi vi ikke kunne redde verden egenhendig.

Men… hva om verden ble reddet?
Hva om et filantropisk geni (eller flere) faktisk endte alt som het elendighet?
Hva om vi alle ble utrolig, usannsynelig lykkelige?
Alle hadde vaskemaskin, en jobb å gå til, ingen ble sjuke og alle fikk eksakt hva de skulle ha?
Er det dette Utopia man bør strebe etter?
Tja. De som mener det, blir ansett som kommunister.
Kommunisme går ikke så veldig godt sammen med personlig frihet og individualitet.
Ergo; Nærmest totalitære regimer for å sikre alle de samme goder.
Farvel individ.
Inn med befolkningskontroll, tvang og misnøye.
Det.. Ville fungere utmerket om de aller fleste mennesker var “enfoldige”.
Men ikke i et samfunn med tenkende individualister med utpreget selvfølelse.
Og hvem kan ærlig si at det er ett ideal å strebe etter?

Men den rendyrkede intelligensen, da?
Der vi har sluppet taket i empatien og ligger i en stadig eskalerende utviklingsspiral ?
Når man tenker “store tanker”.
Når man skaper for å skape.
Eventuelt for å ødelegge. Ta våpen, for eksempel.
Granater, bomber og skytevåpen.
Stadig ny teknologi for å kverke de man ikke liker.
For meg er DETTE dumhet og ikke intelligens.
Men hva med kaffemaskiner? Playstation? (Fantastisk oppfinnelse!! )
Internett og allmenn folkeopplysning? Alle skal ha tilgang til informasjon.
Det må da være ett gode?
Men hva bruker man informasjonen til?
Bli venner med alle i hele verden?
Blir folk mer opplyste, mer enige, mer reflekterte av å få ubegrensede mengder informasjon om alt mulig?
Nope. Enda ett blendeverk.
Og ikke engang spør meg om det har noen mening, for det finnes ikke mening i dette kappløpet om å utvikle seg i det uendelige.
Tror man hadde vært seriøst mye lykkeligere som enfoldig.

Glad og lykkelig uten bekymringer utover om venstreskoen passer sammen med den høyre.

Å antyde noe.
Ordene som blir uttalt bak ordene.
Finnes det noe tåpeligere enn det?
Annet enn i romantisk flørt, da:-)
Der er vel det ene bruksområdet hvor jeg føler at antydningen som kommunikasjon har sin naturlige og lekne plass.
Men ellers.. Det er bortimot det tåpeligste jeg vet om!
Om noen virkelig ville fortelle meg noe viktig, bør de aldri forsøke å bare “antyde”.

Vagt! Tåkete! Latterlig!
Jeg blir sinnssvakt utålmodig av slik vandring rundt grøten.
Ikke bare til grøten blir kald, men forsteinet!
Jeg blir grinete!
Hvorfor kan ikke folk si rett ut hva de mener?
Jeg har særdeles lav toleranseterskel for mennesker som unngår å adressere meg direkte når de faktisk vil MEG noe.
Dette holdt på å gjøre meg skikkelig sprø for en tid tilbake.
Folk snakket i KODER??
Som de av en eller annen grunn trodde jeg giddet å løse?

Så min avgjørelse ble; Jeg tar intet til meg som jeg ikke får servert direkte.
For eksempel sarkasmen som ikke engang er en sarkasme, men en antydning om en.
Kravet om løfter man må gi som ligger i kroppsspråk, øyekroken eller i tausheten i gitte stunder.
Andre mennesker som forsøker å si meg noe med blikk, holdninger eller små “stikkord”.
Håpløst! Jeg mister tålmodigheten og gidder ikke engang late som om jeg oppfattet det de muligens ønsket å formidle.
Verden min ble utrolig mye mindre komplisert etter at jeg tok den avgjørelsen.