De fleste vet vel hva ett Ekko er.
Men nymfen som gav fenomenet navn er muligens mindre kjent.
Det finnes flere versjoner av historien om henne, men her er den jeg kjenner «best», så å si.
Historien om Ekko og Narcissus begynner omtrent slik:
Narcissus var så vidunderlig tiltrekkende og pen at både menn og kvinner falt for ham uavlatelig, men han gjenkjente aldri følelsene eller viste følelser for andre overhodet.
En forsmådd elsker ble hjulpet av Nemesis, hevnens gudinne.
Hun fordømte Narcissus til å forelske seg i sitt eget speilbilde i et ensomt vann ved fjellet Helikon.
Ekko var en nymfe som ble straffet av Hera for sin snakkesalighet.
Hun hadde nemlig forsøkt å snakke høyt for å overdøve at Heras ektemann Zevs nok en gang begikk utroskap.
Straffen fra Hera var at Ekko i ettertid bare kunne gjenta andres ord og ikke ha en egen stemme.
Ekko traff på Narcissus i skogen ved Helikon og ble forelsket.
Men han tok ingen notis av hennes tilnærmelser.
Så fordi han ikke gjengjeldte hennes dødelige forelskelse, sørget hun slik at kroppen hennes ble forvandlet til ett tre, kun stemmen ble igjen ved fjellet.
Han derimot kunne ikke løsrive seg fra ansiktet som viste seg foran ham i det usedvanlig stille og klare vannet til bjergsjøen. Han ble liggende å stirre ved vannkanten til han døde av utmattelse. Gudene lot en blomst med lila hjerte og hvite blader vokse frem på stedet der han opplevde sine lidelser.
Noen ganger føler jeg at jeg selv blir forfulgt av en Ekko.
Ett vesen som hele tiden gjentar seg selv i det uendelige.
Gnager på ørene mine og forsøker å gjøre meg sprø.
Men i motsetning til mytologiens Ekko, har ikke dette vesen noe fornuftig å si.
Hva målet for dette evige gnål kan være, orker jeg ikke engang å spekulere i, men egentlig virker det kun som om min personlige Ekko har som mål å trekke fokuset mitt bort fra ting som virkelig betyr noe.
Som Narcissus har jeg fokuset på mitt eget.
Men i motsetning til han, er mitt eget ikke speilbilde i ett bergvann.
Perspektivet er på virkelighet og saker som faktisk eier substans.
Jeg har ingen tålmodighet med spøkelsesEkko fra fortiden.
Denne spanske kvinne har en tydelig forkjærlighet for goth, og kan karakteriseres som fantasy art-kunstner.
Hun har gjort stor suksess som illustratør og har tegnet ett lass med plakater.
Jeg hadde ett bilde av denne kunstneren fra før av , og bestemte meg for å sjekke henne litt nærmere ut.
Men.. Personlig faller jeg ikke så veldig for bildene hennes.
Synes de mangler de mørke undertonene som jeg vanligvis lar meg facinere av.
De er for pyntelige og mangler dybde.
Bildenes virkemidler med alle vampyr-klisjèer med brennende stearinlys, huggtenner, uskyld og blod blir oppstyltet og kommer liksom ikke unna stemplet søtt og romantisk.
Motivene hennes er heller ikke særlig varierte, da det gjennomsnittelige Francès- bildet er ei forsåvidt nydelig ung jente i vakre, litt revne kjoler med blod på seg.
Boring.
Og ikke har de den store sjarmen heller når man har sett 1000-vis av dem.
Det blir gjentagende og forutsigbart.
Men, men.
Det er jo pent å se på, og hun at hun er dyktig til det hun gjør, kan det jo ikke herske noen tvil om.
Det finnes en hel drøss med gallerier på nett med bilder av Victoria Francès.
Her er ett av de; Victoria Francès Gallery
Jeg flyr med Inga. Flyr til fjerne steder som absolutt ikke eksisterer, men som jeg gjerne besøker igjen og igjen..
Det er vanskelig å se seg mett på alle de fantastiske bildene denne kvinne har tryllet fram fra pcn sin.
Inga Nielsen er fra Tyskland.
Og rent bort sett fra å være en talentfull digital art-kunstner, studerer hun også astro-og geofysikk i tillegg til at hun er en produktiv forfatter.
………..Og mer har jeg faktisk ikke å si om Inga.
For helt ærlig; Bildene hennes fjerner alt annet fra hodet mitt.
This is flying. På fantasiens vinger.
Galleri-Inga Nielsen
