Wakka

Etter en særdeles god samtale med min beste venninne, har jeg fundert en del.
Det finnes uendelig mange egenskaper jeg ikke noensinne kommer til å inneha i dette livet.
Og jeg antar dette er noen av grunnene til min mildt sagt urolige livstilværelse.
Visse ting har jeg med min aller beste vilje FORSØKT å få til.
Men det fungerer ikke.
Ordnede sykluser som gjentar seg evig.. hverdagsidyll…
Jeg kommer aldri til å klare å bli noens søte lille konemor med forkle, middag på bordet, smårutete, nystrøkne kjøkkengardiner og godhjertede vafler til en masse naboer som kommer innom i søkk og kav.
Jeg kommer aldri til å takle å bli fattet inn i en firkantet ramme med blomster og utedasshjerter på mens jeg sitter med min prektige mann og 2 ½ barn og pludrer foran tvn.
Jeg kommer desverre aldri til å klare å trives med rutiner.
For det er noe de aller, aller fleste rangerer høyt på prioriteringslista si.

Jeg er rett og slett ustadig. Skiftende i form som en sky på himmelen.
Og antagelig like rastløs. Jeg blir ulykkelig av stillstand.
Jeg blir rastløs og misfornøyd av foreldremøter, gulvvask, hagestell, gardinskifte og tomprat.
Jeg kaster gjerne vekk noe fantastisk til fordel for en eller annen latterlig idealistisk idè om å redde mentalt skadeskutte løsfugler.Og jeg synes faktisk det er vemodig. Det gjør meg mange ganger rasende på meg selv.
Jeg går glipp av stabilitet, trygghet, ro og fred.
Hvorfor kan jeg ikke ønske det og virkelig mene det?

Jeg skulle helhjertet ønske at jeg helhjertet kunne ønske meg det!!

Jeg innbilder meg at Livet hadde vært 100% enklere da.

Men hadde da Wakka vært Wakka?

Antagelig ikke…

Jeg hadde savnet meg selv dypt og inderlig om jeg forsvant.

Men man lærer av sine feilgrep, og kanskje har jeg forandret meg mer enn jeg trodde jeg var i stand til for ett par års tid tilbake. Og det.. er jo en oppmuntrende tanke!



Ja. Denne gang får jeg legge ut ett skikkelig blabla-innlegg. Om vidreverdigheter.

Jeg har vært fraværende en stund fra blogg. Mye har hendt som har opptatt min tid og min energi.

En av mine nære venner ble alvorlig syk i januar,ungene krever mye tid og oppfølging, vi er på flyttefot (igjen) og fortidsminner av både den mentale og den fysiske sorten skal enten kastes, gis bort eller pakkes vekk i esker.

Pluss alle mulige hendelser, store og små. De har vært så mye mer viktig enn å bruke tiden på bokstaver som fyker over en skjerm. Here today, gone tomorrow.

Samtidig har jeg havnet i en slags… Tankefelle. Jeg finner ofte meg selv i funderingen over «Det store spørsmål»:

Hvorfor er vi her? Altså, ikke her på isay og bloggen, men her på jorda.  Og så undrer jeg meg meget over det menneskelige samspillet. Og er en spade virkelig en spade?

Mulig jeg bruker tiden framover på å formulere noen av disse funderingene her. Eller ikke.

Time will show

🙂

Det er ikke alle man savner.

Av de man mister kontakt med.

Man treffer jo mange, MANGE mennesker i ett livsløp.

Men noen etterlater ett tomrom.

Ikke ett vondt tomrom.

Som de tomrom som skapes av de vesner som stjeler ens gode følelser og ikke gir noe tilbake.

Men ett…savn? Av ett individ man kunne snakke med.

Ett individ man eide fellesskap med og som man kunne ha fortrolighet til.

Jeg er definitivt ikke ett menneske som kan åpne alle sluser til enhver jeg støter på.

Så derfor føles det ekstra tomt å miste en slik venn. Miste kontakten.

Og ikke vite hvordan det går med dem.

Akkurat idag tenkte jeg på Aud og  lille prinsesse.

Og jeg håper dere har det godt.