Jeg må sørge for at jeg skal ta alle sjangser det er verdt å ta.
Få meg en på tryne, lære av det, og unngå å gjøre samme feilen en gang til.
Ikke være fanget i frykt!
Frykt for å bli såret.
Frykt for å investere for mye og få for lite igjen.
Frykt for å bli alene.
Frykt for å lide.
Frykt for å miste noe kjent og trygt.
Hvor mange aspekter har egentlig frykt?
Den styrer våre avgjørelser i så sterk grad at vi ofte kler den i fornuftens mangefargede kappe.
Vi kaller den Trygghet.
Vi kaller den Risikofritt.
Vi kaller den Sikkerhet.
Men egentlig.. Skalv man i frykt for konsekvenser ute av egen kontroll.
Noen ganger lurer jeg på om det vi kaller erfaring også i mange tilfeller er frykt.
Dette med å miste sitt mot og evnen til å høre sine egen vilje eller hjertes stemme.
Å bli desillusjonert, tafatt, engstelig og søke trygghet…
Hvor mye av egen sjel må man ofre for det?
Er det verdt det?
I de aller fleste tilfeller vil folk svare ja.
For hva er mer skremmende enn uvisshet om egen framtid?
Selv har jeg endelig innsett at jeg har latt alt for mye rive meg vekk fra det som virkelig var verdifullt og vakkert her i livet.
Jeg har aldri følt meg redd for sannheten.
Den kan svi, men det er da tross alt bedre å VITE enn å sitte og spekulere.
Synes jeg. Det som kan være ille er at innsikten noen ganger kommer alt for sent. Men det MÅ da være bedre enn å fortsette i blinde.
Jeg har stort sett alltid gått mine egne veier.
Fulgt min egen vilje.
Men jeg har latt meg rive med også.. Av strømninger utenfor min kontroll.
Trodde jeg.
Problemet var at jeg ikke var kritisk nok til hva jeg kjempet for eller imot. Jeg var nødt til å virkelig ta en prat med meg selv og bestemme meg for hva jeg synes er VERDT å kjempe for, og hvilke kamper som kun var mat til ett stort svart hull av VissVass.
Jeg klarer å holde fokus på hva som virkelig er viktig. For meg.
Og det.. Er ikke redsel, men en nøye gjennomtenkt vurdering.
Jeg forsøker så godt jeg kan å etterprøve mine egne avgjørelser.
Annlaug sa til meg senest i går at jeg tenkte så mye igjennom ting.
Og jeg antar at det er den eneste måte man virkelig kan lære på?
For det er intet å frykte. Om 100 år er alt glemt uansett.
Og der var også mitt innlegg nummer 100 på plass 🙂
Det er helt merkelig at man kan føle seg så BRA bare fordi man har vært 100% ærlig? Fordi man har sagt eksakt det man ønsket å si til akkurat de menneskene man ønsket å si det til? Uavhengig av hvordan budskapet ble mottat eller håndtert, så.. Gir det iallefall meg en alvorlig lykkefølelse (som mest sannsyneligvis bunner i lettelse..?)Nå mener jeg definitivt ikke den sosialt blinde ærlighet som surt kritiserer folks utseende, ol. Men på ett litt mer personlig nivå. Som når man har en lang prat med en nær venn, en slektning, eller kanskje en fiende? Og man sier det eksakt slik det er. Slik man føler det. Man har da trukket opp en linje. Fortalt den det måtte angå at; Dette er meg. Dette er mine følelser og mine meninger. Integritet.. For mange er dette faktisk ikke viktig. Men for meg er det SVÆRT viktig.
Jeg har, bemerkelsesverdig nok, til meg å være, i den senere tid benyttet denne bloggen min til å gnage på om mitt privatliv. Det føles litt underlig, men samtidig… Det er min blogg og hvorfor i all verden skal det føles underlig?
Jaja.. Men dette blir det siste på en stund.Tror jeg 🙂
Jess! Det er meg!
Bare det at jeg istedet for å kunne gå uskadd igjennom en atomspregning, fly, løfte hus eller teleportere, har en mye mer spesiell kraft. Jeg har selektiv hukommelse!
Denne evnen var absolutt ikke medfødt, men via intensiv trening, erfaring og ikke minst; min fantastisk velutviklede hjernekapasitet, har jeg nå lært meg å GLEMME. Med vitende og vilje! Og jeg kan faktisk kontrollere denne evne i misunnelsesverdig grad. Da jeg, som alle andre beboere på denne lille planeten lokalisert i spiralgalaksen Melkeveien, har opplevd traumatiske følelsesmessig dyptgripende ting, fant jeg ut at det aller beste er å ikke benytte unødvendig tid på å gjenoppleve disse gang på gang. Hvor i alle dager havner man om man skal sitte å straffe seg selv i all evighet for eksempel?
Ikke ett sted man ønsker å være, iallefall.
Hittil har denne superevnen bare fungert på saker som ligger langt bak i tid. Så nå vurderer jeg seriøst å videreutvikle denne utrolige evne til å kunne drite meg seriøst ut den ene dagen, for å siden kunne stå som ett spørsmålstegn dagen etter om noen konfronterer meg med det.
«Hæ?? Jeg aaaner ikke hva du snakker om, jeg». Mens min åndelige glorie skinner nypusset og ubesudlet over mitt hode. Og så praktisk når noen til og med begynner å snakke om hva jeg har gjort for flere år siden! Jeg kan rett og slett late som om jeg ikke kjenner dem! For deres eget og mitt beste, selvsagt.
Tenk.. Da slipper jeg alt som heter å ta ansvar for egne handlinger!! Og atter andre behøver ikke bekymre seg en dag over hva de har gjort mot meg heller! Det er en vinn-vinn-situasjon! Bort med alt som heter anger, bitterhet, kjærlighetssorg,dårlig samvittighet, elendig selvbilde, vonde minner og selvransakelser.
Hvilken lettelse! Jeg slipper å tenke på fortiden og kan bare surfe videre på gledens bølger mens jeg smiler og nyter min selvvalgte amnesia.
Jeg lurer på om ikke dette kan være den ultimate nøkkel til evig lykke?
Tenk om Skjebnen eller Gud eller et-eller-annet høyerestående vesen bestemte alle valg hvert enkelt mennesker skulle ta.
Hva om framtiden var hugget i stein?
Noen ganger kan jeg virkelig få det inntrykket.
Hadde det faktisk vært tilfelle, ville jeg ha ønsket å legge meg ned og dø fordi jeg overhode ikke eide frihet til å velge hvordan jeg ville leve mitt liv.
Om man mistrives med det som er… Bør vi ikke alltid i det minste forsøke å endre på situasjonen?
Jeg jobber med saken. Fordi jeg har ett mål jeg inderlig ønsker å nå.
Siden vi mennesker har noe så håpløst unyttig som følelser, blir man faktisk tvunget til å ta hensyn til dem.
Å gjøre slik jeg har gjort i veldig lang tid; Ignorere dem eller dissekrere dem ned til pyntelige små vanskapninger som passer perfekt inn i en psykoanalytisk freakshowboks, er sikkert bra.
Men gjør det meg til ett bedre menneske?
Om jeg er klar over at ditt eller datt antagelig er drivkraft bak et ønske…. Gir det meg annet enn følelsen av at jeg utelukkende er satt sammen av egoisme, instinkter og barndomstraumer og at Livet kun er en evig, gjentagende sirkel av fornuft? At jeg egentlig burde føle skam og at alt jeg inderlig ønsket meg bare var hjernespinn? Hvordan skulle jeg skaffe framgang for meg og mine på hvilket som helst område i livet om noen sablet ned min kreativitet med regler for hva som kan godtas eller ei? Vi er tenkende vesener og bør utelukkende stole på intellektet.
Og når man handler ut fra følelser, er man i sannhet på gyngende grunn, og bør analyseres!!
Fuck analyser. Jeg gidder ikke tenke mer. Jeg er ferdig med å tenke.
Jeg må forsøke å bryte ut av denne tankesirkelen.
Jeg har ikke tid, ganske enkelt.
Hva om jeg sitter her og grubler og kaster vekk en hel masse uvurderlig tid på “hva om”, “kanskje” ,”sånt kan man ikke gjøre”, osv, osv.
Jeg har tippet over det surret. Jeg orker det ikke mer.
Nå må det skje noe konkret. Avgjørelser må tas.
Stillhetens tid er forbi. Og jeg er i svevet…
Uansett hvordan nedslaget blir, har jeg iallefall våget spranget.
