Wakka

Hvordan noe, som i det ene øyeblikket virker så ekstremt viktig og betydningsfullt, plutselig evner å transformere seg til en eneste dårlig vits.

Alt handler om perspektiv, I guess.

Eller muligens handler det bare om midlivskriser.

 

Ellernoe i den stilen…

I 1966 kom iallefall denne ufattelig vakre sangen, som jeg for tiden syntes er en passende melding  til meg selv.

Og som, festlig nok, fungerer på multinivå..  😀

Sangeren er den ikke fullt så ufattelig vakre  Chris Farlowe.

Trooor ikke det kom så mange flere hits fra denne mannen?

Antagelig var han ikke kjekk nok for stjernestatusen..?

Taklet han ikke rampelyset? Ble han bortført av hevngjerrige hattifnatter?

Gikk han til sengs for å aldri siden stå opp?

Giddet ikke plateselskapene å satse på han?

Mistet han evnen til å synge?

Uansett grunn så kjenner ikke jeg til hvorfor han ikke hadde fler giga-hits.

Hvilket faktisk var veldig synd, for stemmen hans var utrolig.

Det er egentlig ganske pussig.

Her sier jeg; Å blogge har jeg ikke tid til. Og hva skjer? Joda. Jeg får plutselig en hel masse greier jeg ønsker å skrible ned!

Jeg sier; Jeg orker ikke bry meg. Og nok en gang dukker inkonsekvensen opp og  jeg bryr meg mer enn noengang før!

Men straks jeg forplikter meg… Til å gjøre/si noe spesifikt.. DA… orker jeg ikke?

Mulig jeg har en ganske tung forpliktelsesallergi?

Eller er det kanskje bare slik at man aldri kan være 100% sikker på noe som helst i denne verden.

For det jeg ønsker meg kan endre seg fra en dag til den neste. Slik er det vel med mennesker som har tendenser til å være manisk/depressiv.

Mulig jeg burde slutte å klandre meg selv for at jeg faktisk ofte er inkonsekvent?

Det ville iallefall spart en masse tid og energi.

Som jeg kunne bruke på å være ENDA mer inkonsekvent!

Tegnene på skjermen min gir meg ingenting i dag.
I dag er jeg langt inne i min egen tanke.
Tegnene blir bare grøt. Et sammensurium av meningsløse ord som betyr like lite som snøen som falt i fjor eller min kusines nye blomsterpotte med lilla striper.
Det eneste som inngir et fragment av mening, er lukten av regnet.
Den ekle vårlukten ute. Naken blottet jord. Forfallet fra i fjor som ennå ligger i nedbrytelsesprosessen. Stinkende søppel fra trær og planter ligger som avfallet de ble redusert til før de sank inn i vinterens søvn eller død.
Restene etter fjorårets fråtseri i livsglede og jublende energi.

Jeg hater våren. Den er fuktig, stinkende, og står som et gjenferd
vaklende og lydløst skrikende på terskelen til gjenfødelse.
Men ennå er den et skjelett behengt med råtnende kjøttslintrer..
Tomme øyehuler og blottede knokler under hudflak som revner som papir når det strekker sine skrekkfingre opp mot den lysende, ennå kalde vårsolen.

Ny fødsel. Jublende gledesmerte over sitt liv.
Knoppene stikker fram på grener, og hesligheten blir mindre framtredene.
Naturens benrangel har begynt å ikle sine knokler nytt livskjøtt.
Spirende blomster gjør liklukten mindre overveldene.
Søter den friske, stikkende luften med sin optimisme og sitt sansebudskap om at enda mer appetittvekkende dufter er på vei. Man kan begynne å like tilværelsen snart…