mar 17 2010

For et Sirkus!

Sirkuset er kommet!

Med sine hester og sine elefanter.
Sine oversminkede og alltid smilende eller triste klovnefjes.
Tigre i bur.
Dresserte hunder som balanserer sammen med den glade, paljettprydede primadonna som lekende lett henger etter et par hårstrå fra en skrekkinngytende høyde der oppe under telttaket mens den ettersittende drakten hennes overlater mindre til fantasien enn en gjennomsnitts pølse i brød.
Inne i den ene husvognen sitter den aldrende klovnemannen og barberer sine skjelvende kjever.
Kveldens forestilling står for han som en uovervinnelig Goliat.
Han tror ikke han kan gjennomføre nummeret sitt.
Hans elskede partner i manesjen gjennom de siste 4 år, hønen Agda, har avgått ved fugleinfluensadøden, og stakkars gamle Bideon må opptre uten den trofaste, veldresserte venninnen sin.
Han teller ballene sine. Ser over utstyret.
Han stryker kostymet sitt.
Det fargestreke mørkeblå med rosa striper.
Han har en papegøye også.
Men den biske lille gule og grønne Valma er en særdeles uvillig samarbeidspartner og nekter stort sett å gjøre annet enn hva hun selv ønsker.
Men i kveld får hun bli hans eneste makker, tenker Bideon med et grøss.
Han får ta det han har, selv om Valma har en utidig tendens til å både skrike fornærmelser, bite og sabotere generelt.
Bideon strekker fram en blodåreprydet neve og forsøker å stryke hennes fagre fjærdrakt.
Valma blunker nesten ikke engang før det kraftige nebbet hennes åpner seg og slår som en musefelle over Bideons pekefinger.
Rasende freser Bideon ;“Din bedritne fuggel!!” før han putter den blødende fingeren i munnen og mumler diverse tirader om hvordan Valma skal ende sine fargesprakende og flaksende dager.
Valma stirrer likegyldig på den gamle mannen som setter seg ned for å sminke fram sin velkjente Bideon-maske.
“Telefonen ringer”, insisterer hun.
“Inn med oss. Show must go on. Dyktige Valma, Jeg dreper deg, fjærkre“, fortsetter hun skravlingen sin og begynner å rote omkring i matkoppen sin etter kjeks.
Hun finner ingen kjeks.
” Skvæææk!!”
Valma gir høylydt uttrykk for sin misnøye.
Men hun sitter med lenke rundt det ene benet, og kan ikke fly bort og bite Bideon.
“Møkkaføggel! Hold nebb!”, grynter Bideon.
Sutrende begynner Valma å småklukke nede i strupen, og mumler lavt;
“Telefonen ringer.. Vodka er godt. 3 flasker takk. Hold nebb. Prinella, Prinella”…
Det siste navnet er nesten ikke hørbart.
Valmas sorte øyne stirrer uttrykksløst ut i luften.
I det trommevirvelen er nær ved å nå sitt klimaks, sørger Bideon for å ha et godt grep om Valmas lenke.
Hun sitter på den høyre skulderen hans. Utilnærmelig og taus.
Bideon sender en bønn mot oven om at disiplinen skal overvinne Valmas dårlige humør også i kveld.
Den rare ara har forunderlig nok en tendens til å oppføre seg aldeles eksemplarisk under forestillinger, og det er også den eneste grunnen til at Bideon ikke for lengst har stekt henne på spidd og tygget henne i seg i frådene sinne og hevngjerrig og tilfreds skadefryd.
Bideon spretter smilende ut igjennom teppet akkurat i det sirkusdirektøren roper storslagent; “Den briljante Bideon!!”
Den obligatoriske flaksingen til Valma på skulderen hans kommer på sekundet den skal, og Bideons nerver roer seg fullstendig ned.
Hun henter ting igjennom hele forestillingen hans.
Med tilgjort klønete bevegelser mister han alt fra buksen til ringer og små kuler.
Valma tar pliktoppfyllende alle oppgaver i forestillingen, slik hun og hønen Agda byttet på tidligere.
Valma er rolig og avmålt. Dyktig fugl!
Bideon smiler og forestiller og publikum ler overgitt.
Men så kommer en sekvens hvor hun skal svare nebbete på Bideons spørsmål.
Vilkårlige skvææk og ord på Bideons forespørsler om alt fra hva hun liker å spise, til hvordan hun egentlig ble fengselsfugl på Alcatraz?
Alltid en av forestillingens høydepunkter.
Valma svarer i hytt og kanyle på Bideons spørsmål, og publikum brøler av latter av papegøyes forvirrende uttalelser.
“Liker du å kjøre bil, Valma?” spør Bideon araen på pinnen.
“Skvææk! Vodka, vodka!” svarer Valma.
“Aha… Promillekjøring, altså…” Bideon blunker overdrevent til det begeistrede publikum bak Valmas rygg.
Innkjørt som Bideon er i forestillingen, lar han seg absolutt ikke affisere av Valmas svar.
Det hele går på autopilot.
“Så..fikk du mye kjeks i Alcatraz, Valma?”
“Kommmer når mannen min sover“, krakser Valma.
“Hvorfor fløy du ikke fra Alcatraz, Valma?”,Bideon ser spørrende på papegøyen.
“Kom, kom Prinella”
“Nei, du dumme fugl… Måtte stjele en båt!”
“Elsker deg”
“Ja, dine tåpelige bortforklaringer, Valma”, ler Bideon, uten å legge merke til hva fuglen egentlig sier.
“knull meg, Bideon”
Valma sukker og stønner og rister på fjærene mens hun klukker nede i strupen.
Publikum brøler av latter og vrir seg på stolene, og Bideon ser triumferende over mengden.
Intet gikk galt i kveld. Suksess!!
Men bak Bideon nærmer seg hastig en skikkelse.
Høyrød i ansiktet og med vanviddet lysende ut av sine små griseøyne, heves armen med den tunge direktørstaven og smeller siden høylydt ned på toppen av Bideons grønne parykk.
Halvveis vantro latter fra publikum idet Bideon synker sammen i manesjen…
Før det går over i redselsskrik og sjokkerte utrop i det sagmuggen farges rød, og Bideons stirrende øyne ikke blunker i det hele tatt.
Direktørstaven smeller gang på gang ned på Bideons smilende klovnefjes, før sirkusets sterke mann får grepet direktørens arm og tvunget den hysteriske mannen i kne.
Hans kone Prinella har hatt et besvimelsesanfall en primadonna verdig bak teppet.
Og hele sirkuset surrer som en bisverm. Publikum strømmer ut av teltet.
Fjernt i bakgrunnen høres sirener.
Valma sitter rolig på pinnen sin.
Løfter opp den ene foten og studerer kloen.
Så brer hun ut vingene, rister på fjærene før hun vagler seg til rette.
“Telefonen ringer”
“Båten synker”
“Skvææk”

mar 13 2010

Det var en gang

Det var en gang.

En ganske lang gang.
Det stod for seg selv i et stort museum.
Det var ikke den eneste gangen i den enorme bygningen, men det gikk mange folk gjennom den daglig.
Det var en gjennomgang.
En tunnel ut i en lys sal hvor mennesker flokket seg om gamle saker og studerte fortiden med både iver og glød.
Her i museet var tross alt et sted hvor menneskehetens historie kunne dissekeres og sprettes opp som buken på en formaldehydfrosk.
Og gangen hadde en egen liten bevissthet.. den var stolt over å være til.
Den var hverken rikt smykket eller spesielt prangende.
Men det passet den utmerket å være tilhører til alle kloke funderinger som oftest ble lagt fram i salen hvor den endte mot syd, hvor renessanseutstillingen stod.
Mot nord strakte den seg i rett linje mot utstillingen av subkulturell kitch.
Den hadde med andre ord både en åpning mot den fargerike fortid og mot den lumske nåtid.
Der fikk den med seg fragmenter og ord… det var ikke så lett for gangens bevissthet å få med seg detaljene i alle samtaler i begge salene.
Den hadde ikke akkurat en hjerne, siden den faktisk besto av betongvegger.
Bare en bevissthet. Noe som var forunderlig nok, tatt i betraktning av at den var skapt av pulverisert stein.

En av de mest ivrige besøkere i renessanseutstillingen, var en gammel professor.
Hun snakket ofte høyt med seg selv.
Kom vanligvis etter museets stengetid (fordi hun var tanten til museumsdirektøren og hadde selvsagt visse privilegier) og stod alene foran glassmontrene for å dosere sine personlig hjemmesnekrede teorier for sine egne halv døve ører.
Mange ganger hadde hun hatt rasende disputter med sine yngre kollegaer ved universitetet som stadig skulle bestride hennes teorier.
Forbannede hanekyllinger og tølpere!
Tenk å tvile på teoriene til en vis gammel kvinne som henne!
HUN hadde min sann brukt over 30 ÅR av sitt liv på å studere menneskehetens historie!
Og alltid ble det til at hun, i stedet for å studere og notere og gjøre sitt gamle hode klokere, stod og la fram de aller best gjennomtenkte argumenter i en imponerende briljeringsduell med det tomme lokalet.
Alle utstillingsfigurene stod som stumme beundrere ovenfor professorens tordentaler.
Maleriene på veggene mistet sin oljeaktige glans i ren underdanighet, og lamslåtte marmorstatuer og vaser var alltid forsteinet av beundring. Bare støvet støvet uavbrutt.
Nonchalant og frekt uforstyrret.
Også gangen var lutter øre.
Professorens eder og høylytte disputt gav slik ekko i den at den nesten følte at den hadde LIV.
Ordene gjallet i den tilsynelatende tomhet, men i dens vegger vibrerte det dypt inn i alle fuger og sprekker.

Hadde den bare eid en stemme!

Så kunne den ha deltatt i dette kloke ordgyteri!
Dessverre kunne den bare være et verktøy for å forsterke professorens stemme, og aldri delta med sin egen mening.
Dens frustrasjon var uendelig og økte stadig i styrke.

Men så en kveld, hendte det noe ytterst forunderlig.
Regnet hadde pøst ned i dagevis, og tordenen rullet med hørselsbedøvende brak over det stolte gamle museet.
Et kraftig lyn slo ned i det øverste punktet, som var markert med et lite spir.
Nå leder ikke betongvegger strøm, men allikevel var det en slik kraftig utladning i lynet at selve fundamentet av museet vibrerte!
Inne i renessanse utstillingen stod som vanlig den aldrende professor, for en gangs skyld med lammede tungemuskler.
Absolutt alle små hår på både armer og ben reiste seg av en primitiv skrekk for naturens ville kraft.
Gangen skalv…. sammen med resten av bygningen.
Men den følte noe helt unikt. Ja. Den FØLTE.
En forandring. En bevissthet som var så fremmed, så forunderlig og så grenseløs…
Gangen dro inn energien som strålte igjennom steinstøvpartiklene.
Som en innåndning.. En illusjon av å være levende, pulserende kjøtt!

Professoren var engstelig.
Men etter det siste drønnende nedslaget, virket det som om tordenstormen hadde minsket drastisk i sin rasende energi.
Hårene på kroppen hennes slo seg atter til vaktsom ro.

Men professoren var meget forstyrret.
Hun syntes hun hørte stemmer inne i hodet sitt?
Og svetten la seg som en hinne over pannen på den oppjagede gamle dame.
Hun kjente trang til å hyle av skrekk, for hun mente hun kunne høre
mange stemmer. Også sin egen?
Sine egne frustrerte banneord og argumenter og teorier.
Slike ord hun hadde utgytt i ensomheten på museet.
Ordene slynget seg som en uutholdelig høy hvisking mellom veggene, tumlet fra den ene retningen til den andre, økte i styrke og intensitet.
Den gamle professoren presset pekefingrene så langt inn i øregangene sine som hun kunne, i et forsøk på å stenge ute de spøkelsesaktige, vemmelige stemmene.
Hun våget ikke røre seg en millimeter.
Hun var like forsteinet som marmorstatuene i utstillingen.
Men da stemmene ikke lot seg fordrive ut av hennes hode, tok panikken overhånd, og hun presterte endelig å dra løs føttene fra gulvet, selv om det en stund føltes som om de var sementert fast.
Gangen var henrykt! Den kunne endelig snakke!
Med andres ord, ja, men allikevel!
Den kunne kommunisere, selv om det bare var gjengivelsen av andres røster, kunne den nå bestemme selv NÅR den skulle la stemmene lyde.
I lykkerus lot den alle ord som på et forunderlig vis virket som om de var lagret i betongfugene, trille ut i en kakafoni av lyd.
Beruset av sin nyervervede evne lo den også lykkelig.
Professorens særpregede latter gjallet mellom veggene.
I neste stund så den at professoren var på vei i en vill flukt gjennom seg.
Å nei! Ikke NÅ, tenkte gangen i vilt.
Og så sinne; Skulle hun forsvinne nå da gangen endelig hadde fått evne til å kommunisere?
Gangen måtte stoppe denne flukten!
Måtte få professoren til å høre etter!
I en rasende fart løsnet den en stor bit av seg selv i åpningen som endte mot kitsch utstillingen.
Lyden av steinblokken som traff gulvet, tordnet igjennom hele museet.
Professoren, som hadde vært på flukt den veien, stanset likblek bare 4 meter i fra den massive betongbiten.
Den strakte seg fra vegg til vegg i gangen, og murpussen drysset fra det gapende hullet i taket som snøkorn i vinterstorm.
Professoren torde knapt puste.
Var hele museet på vei til å styrte sammen?
Ut! Hun måtte finne veien ut fra dette stedet, som på noen få øyeblikk var blitt forvandlet fra noe trygt og kjent til å bli spøkelsesaktig uvirkelig og livstruende.
Hun snudde og flyktet andre vei, tilbake til renessanseutstillingen.
-NØDUTGANG-
Skiltet lyste grønt og trygt i enden av rommet.
Langt der framme.
I en øredøvende lyd og støvsky forsvant dette glimtet av redningen.
Utsikten var sperret for godt av en solid haug av uregelmessig formede betongblokker.
Gangen var fornærmet og dens forutrettede sinne ga den mektig kraft.
Og den skulle nok sørge for at professoren holdt seg inne i den.
Og nå var begge veiene stengt.

Forventningsfull og lykkelig prøvde den igjen å snakke.
Den ville si; «Velkommen, jeg kan fortelle deg alt du ønsker å vite om renessansen»
Men stemmende var borte… ?
De klarte ikke lengre å lyde, nå da gangen ikke lengre var hel!
Små bruddstykker av ord klemtet i rommet mellom de sammenraste blokkene.
Professoren var reddere enn hun noensinne hadde vært.
Hun torde ikke røre en muskel.
Men da det gikk opp for gangen at dens nye evne var vekk, ble den mektig vred.
Alt var den latterlige professorens feil!
Hadde hun ikke forsøkt å stikke av, ville de nå ha kommunisert like vakkert som en sang, og endelig ville en utveksling av kloke ideer og uendelige mengder oppsamlet viten bli en realitet.
I stedet var den ribbet for evnen.

Og den kjente at dens nye krefter holdt på å forlate den for alltid.

Dens ene sjangse var forspilt. Borte.

I et sukk av overgiven oppgitthet og uendelig sorg og sinne, lot den resten av sitt vesens massive betongstruktur falle sammen.
Gav det gjenværende tomrommet fyllmasse av kunnskapsrik betong,
Og professoren fikk en tyngre kunnskapsbør på sin gamle rygg enn hun noensinne ville evnet å bære i hele sitt kloke liv.


mar 12 2010

Dead set on destruction

De startet en tidlig sommermorgen.
Plutselig og uten noen forvarsel, virket det som om et eller annet instinkt tok overhånd, og fikk dem til å myldre fram fra under busker, røtter og små huler og tuneller de ellers oppholdt seg i.
Det hendte av seg selv.

En liten flokk begynte å samle seg, og surrealistisk nok, vokste den på få minutter til det reneste New York-rush.

En svartorange bølge som kastet seg fram gjennom landskapet denne ellers stille og vakre morgenen.

En av dem, midt inne i den levende strømmen, stoppet opp av en eller annen grunn.
Han skilte seg overhode ikke ut av mengden verken på pelsfarge, størrelse, antall labber, ører eller øyne.
Men hans hjerne var muligens litt mer filosofisk anlagt enn andre lemens hjerner, for han fikk plutselig tanker!
– Hvorfor følger jeg alle sammen?
– Hvor i all verden skal vi?
– Hvem bestemte at vi skulle begynne å røre på oss?
– Hva er kvadratroten av 15667772??
(*host*)
Den lille lemengutten ristet på sitt søte hode og forsøkte å forvirre de ubehagelig klare tankene.
Hans artsfeller skubbet han stressende omkring.
Meget mot sin vilje ble han feid av gårde i pelsbølgen som en colakork på vei ned Niagara.
Lementoget beveget seg med kaotisk orden ut på et klippeutspring.
– Har de tenkt seg utfor den livsfarlig bratte stupet?? Tenkte lemengutten.
– Jammen.. Jeg er for ung og vakker til å dø en slik uskjønn død?
Han snudde seg midt i den målrettede flokken og klorende og baksende forsøkte han å jobbe seg bakover.
Men selv med den korte halestumpen i feil retning, bar det ubønnhørlig framover.

I siste liten svingte det hastige lementoget unna stupets skrekkinngytende fordervelse.

En ti-femten artsfrender klarte ikke den bratte kurven, og forsvant utenfor kanten.
De stumme korstogfarere merket overhode ikke at deres antall hadde minket.
Hele hurven var nå på vei ned en litt mindre risikabel skråning.
Noen klarte ikke klore seg fast på det glidene og usikre underlaget.
Og et trettitalls lemen ble plutselig feid litt fortere nedover da en løs sandhaug de var på vei nedover, skled ut.
De surfet en kort stund hjelpeløse på sandraset med sprikende små labber og lydløse angstskrik, før nok en ladning sand innhentet dem og skjenket dem et prematurt endelikt.
Bølgen beveget seg stadig hastig.
En stor slette var det neste som skulle forseres.
Med rimelig flatt underlag bar det kvikt av gårde.
Den lille lemengutt som tidligere hadde strittet vilt imot, hadde nå gitt opp.
Det var for mange rundt han.
Han jaget nå i samme forrykende tempo som de andre.
Fram over sletten.
Mot kvelden nærmet se seg en ganske hissig frådene, om enn ikke særlig bred elv.

De aller fleste lemen var nå ganske slitne. Men antallets solide press sørget for et drepende tempo.

Mange ble tråkket ned og lå siden etterlatt som veimos på en firefelts motorvei.
Noen havnet i masseslagsmål, hisset opp av en felles følt aggresjon.
Men hele tiden myldret de framover, nedover..
Lemengutten var intenst sliten.
Selv om han var ung og frisk, begynte kreftene hans å tæres vekk.
Han hadde ikke spist meget denne sommeren.
En idè fødtes i hans bustete hode.
Da armadaen nærmet seg elvebredden, så han sin sjanse.
Hele flokken bredte seg utover, og stod som soldater framfor en uovervinnelig hær.
Noen stanset ikke. De kastet seg over de som stod fremst ved bredden, og plumpet uti den strie strømmen.

Som gyllensvart høstløv seilte de nedover elven og forsvant.
Lemengutten bevitnet dette i taus likegyldighet.
Hans hjerne var nå helt og holdent fokusert på å havne ut i ytterkanten av den abnorme flokken.
Baksende og i fullstendig frenesi bet han, klorte og kjempet i det hele tatt med hele sin korte kropp for å komme i bakerste rekke.
Som på et felles signal, begynte lemenhavet å trekke sørover..
På leting etter et vadested.
Den strie strømmen i elva lokket ikke fram flere kamikazelemen.
Den lille helt tumlet på rygg.. Han ble liggende.
Pusten og pulsen hans gikk hastig som en kolibrivinge i flukt.
Fra et stygt bitt på den ene labben hans sivet rød livsvæske fram.
Men svermen av lemen var plutselig blitt tynnere?
Han løftet blikket, og så hvordan artsfelleoceanet i målrettet tempo beveget seg stadig lengre vekk fra han.
Han satte seg opp. Snuste på bakken og i lufta.
Labben gjorde vondt, men han registrerte det bare som en vag pulsering i kveldsbrisen.

Han kjente lukten av starr.

Og magen rumlet mens han lykkelig satte kursen mot gresstuen som lyste svakt grønn i skumringen.

**Fakta om NOEN av de friheter jeg har tatt seg mht virkeligheten: Lemen havner vanligvis ikke “plutselig” i en eneste stor strøm. I år med stor lemenbestand, blir alle de som er hjemløse og sliter med å finne mat, drevet ned mot kysten.
De myldrer fram etter hvert. Og blir trengt sammen mer og mer jo flere som kaster seg inn i marsjen. Selv om det faktisk er blitt rapportert om at lemen på marsj nedover i lavlandet fra fjellet, kan få hele landskapet til å se ut som om det beveger seg. Lementogene kan med andre ord faktisk anta slike voldsomme proposjoner som jeg beskriver i fabuleringshistorien.
Det er fascinerende:-)**