American Psyco
Da var den boka overstått.
Gjennomtrålt og lest fra perm til perm.
Skrevet av Bret Easton Elliot, forresten..
Inntrykket jeg sitter med, er jo nærmest…»jammen, dette burde jo alle se/vite?»
Forfallet.
Mangelen på respekt for menneskeliv.
Mangel på forståelse for andres lidelse.
Overfladiskhetens blasse glanspapir som skjuler følelseskulden.
Som faktisk har preget utallige individer helt siden mennesket oppstod som egen art.
Jeg vettafaen.. Men tror egentlig dette med å snakke om «forfallet» i dagens samfunn, blir snudd helt på hodet?
Er det ikke dette homo sapiens har hatt som særpreg hele tiden?
Det er vel egentlig overhode ikke snakk om ett «Forfall», men «Opprettholdelse»!
Mennesket hadde lite verdi for 100 år siden. For 1000 år siden og for 10 år siden. De vil antagelig ha like lite verdi om 1000 år til.
Filantropen. Og javisst har det også eksistert filantroper og gode mennesker til alle tider også. De er heller ikke nye, sånn sett.. Men det har alltid vært en verden for rovdrift.
Mor Tellus beherskes av tenner, klør, blod og død.
Men hele denne roman får meg bare til å nikke bekreftende over den innsikten jeg allerede mente jeg hadde;
«Folk flest» er sjelden mer enn offer for sine instinkter, lyster og begjær.
Selv om «folk flest» ikke drar det så ekstremt ut som hovedpersonen i denne boka, er den tynne, smale grensen så altfor lett å tråkke over. Særlig siden ett menneskeliv betyr så uhyre lite i global sammenheng.
Det er så underlig å tenke på..
Jaja. Dette ble ett uferdig innlegg. Nå er det natta.
