Jeg kan ikke fordra dere!
Selvhøytidelige fanatikere.
Finnes det mer håpløse mennesker å  diskutere med?
Hva skaper fanatisme hos et menneske?
Et gen av noe slag? Spesialiserte hjerneceller?
Oppveksten? Arv eller miljø?
Traumer eller snever oppfatningsevne?
Nå snakker jeg ikke nødvendigvis om de religiøse  fanatikere.
Nåh nei!
I denne verden finnes fanatikere i alle  former og fasonger.
I alle samfunnslag og alle land.
De som av en  eller annen grunn er hellig og totalt overbevist om at de har RETT i sin  livsanskuelse, sin livsførsel eller sine ideer.
Disse har en  særfordel framfor oss andre som bare er.. fornøyde, tilfredse eller  lykkelige i våre liv.
De mest plagsomme av denne kategorien  menneskedyr PREKER.
De dytter det ned i halsen på deg, tuter ørene  dine trøtte og slitne med evig pjatt om DET ENESTE RETTE.
Enten det  er helse/trim/kosthold, eller den uendelige lykken man oppnår ved å eie  for eksempel en volvo, være evig singel/gift/sambo/flerbo/spikerteltbo,  det riktige politiske standpunkt, den rette troen.
Hva som helst!
Bare  å velge og vrake blant de som har sett “livslyset”, og som overhode  ikke klarer å se verdien av det livet andre fører UTEN denne essensielle  indigriens som de fanatiske anser som nødvendig for å oppnå Sannhet  & Lykke.
Når de fanatiske også går over til å bli skikkelig  avskyelig SELVHØYTIDELIGE, og direkte ser ned på og synes synd på andre…
Da  er ufordrageligheten bortimot fullkommen.
Da blir en fanatiker  fullstendig uspiselig, umulig å ha i møblerte hjem, og i det hele tatt  stuer med takhøyde under 7 meter.
Deres abnorme ego, (JA! Det  vokser!)tar slik plass at de umulig kan finne plass omkring sin person  til “ufrelste” sjeler som ikke deler deres syn.
Om de kommer i ens  umiddelbare fysiske nærhet, er i så fall misjoneringstalene og  argumentene ytterst på tunga, hvor de hopper fram som overivrige  vortepadder.
Disse selvhøytidelige behøver aller helst en prekestol  på dertil egnet arena.
Enten det er på den privatfesten du så uvillig  vil gå på, eller det politiske partimøtet.
I lunsjen, eller i  butikken.
Hvor som helst, egentlig.
Dosering og argumentering.
Til  du føler for å stappe helsetrøya, joggeskoa eller den nye pelskåpa,  valgplakaten, løpeseddelen eller whatever (!) så langt du makter ned i  deres tungetalende plaprende gap.
Den andre typen av disse  selvhøytidelige fanatikere, er den sorten som er sinna-overbevist.
Som  uansett hva du måtte ha å innvende på deres overbevisning, så tar de  det som en personlig, dødelig og ikke minst utilgivelig fornærmelse.
De  kaster seg over deg med skjellsord, fresende sinne og usaklighet etter  usaklighet som popkorn fra en overopphetet kjele.
Etter at man da har  blitt fullstendig og totalt verbalt trakassert av disse frenetiske  individer, føler man intenst for å kvele dem eller late som om de er  rømte mentalpasienter. Stirre på dem, og si man må skynde seg hjem for å  skrelle hermetikkbokser, bade farmor, eller teipe fast gressplenen,  “det blir visst storm i kveld“?
Den mest… eh .. “fordragelige”  sorten, er de som kikker ned på deg. Etter nesen. Selv om de så er 20 cm  mindre enn deg, klarer de kunsten. Fnysende forakt over at man ikke  skjønner… Himlende øyne, og avvisende holdning.
Men heldigvis orker  de sjeldent nedlate seg til å engang hoste i din vantro retning. Disse  er nesten sympatiske i forhold til de plaprende eller de rasende.
Generelt  mener jeg at selvhøytidelige fanatikere passer BEST på en tv-skjerm.
Om de nå absolutt må fantatikere ett sted.
Tvn kan man slå av.
Enkelt og greit.
