Gå videre
Forhold mellom mennesker… Ektepar/kjærester som bryter forhold.
Jeg hører eller leser så mange ganger om at “det menneske betyr intet for meg mer” etter brudd.
Og siden kommer en lengre utbrodering av den og den kjipe egenskapen ens ekskjæreste har hatt.
Og gjerne hisser man seg opp i sterk affekt, og det ender gjerne i konklusjonen om at dette er det verste mennesket på hele den blå planeten. Og mulig er det slik. For den det gjelder.
Motsatt av kjærlighet er likegyldighet.
Eller hva?
Om man ikke bryr seg om noen verken med hat eller avsky eller nostalgi-
Om de ikke affiserer deg lengre.
Om man har hatt noen lenge i sitt liv, men at man nå ikke lengre tenker på dem med verken godhet eller anger eller ondskap?
De bare er der..? En erfaring.
Som en nedstøvet cd i stativet man aldri spiller mer..?
Som man til syvende og sist pælmer inn til innsamlinga til neste loppemarked og aldri tenker mer på enn muligens “det var den gang”.
Så lenge det finnes bitterhet eller hat.
Så lenge det finnes uoppgjorte ting…
Har man en forbindelse. Uansett form.
Tror det er en slags mekanisme?
Et slags spor i hjernen som tankene har sirklet i for lenge?
Om man aldri kan befri seg fra fortidens plager, kan man aldri bli skikkelig fri..?
Eller?
Selvsagt kan man leve videre med alle sine dårlige erfaringer.
Og selvsagt kan man leve GODT selv med vemmelige minner.
Man må bare ikke la dem styre ens valg i livet.
Men hvem kan i sannhet befri seg fra tidligere erfaringer og være nærmest som et barn igjen?
Finne en optimisme og en livsglede som ofte er avgjørende for å våge å ta sjansen på nytt?
Kan man noensinne få full tillit til nye mennesker som man møter uten å la sin mørke, triste eller desillusjonerte fortid ta overhånd?
Noen ganger er likegyldighet bare et gode.
Likegyldighet for det som har vært vondt.
Men å slippe taket i smerten kan være like vondt som å slippe taket i kjærlighet. Man venner seg til smerten.Den blir en slags ondskapsfull venn som stadig hvisker en i øret ; Ikke glem.
mai 10th, 2011 at 16:42
hehum… 😀 jeg beskriver hva som hadde vært KJEKT å kunne gjøre. Ett gigapluss for å slippe å tenke/føle så mye. Ikke nødvendigvis at jeg eier den evnen.
Men jeg jobber seriøst med saken, Miss!! 🙂
Selvsagt for å slippe masse pes.
Og først teori, siden praksis.
*plystrer*
Klem on you tooo!!
🙂
mai 10th, 2011 at 16:38
Hehe, der gikk jeg rett i Wakkafella! Din kverulant 😉
Altså. Jeg driver å misforstår hele tida, så en gang fra eller til spiller ingen trille. MEN, om jeg nå ikke gjorde det denne gangen, må jeg forklare hva jeg mente; Når jeg sier at du har gitt noe til et annet menneske, så er det ut i fra mitt synspunkt, ut i fra at når man er sammen med noen, så gir man, deler og mottar ”noe”.
Du bagatelliserer det ved å kalle det penger eller abstrakte begreper som energi, tid og følelser. Er ikke nevnte ’ting’ viktige da? Er du ikke litt irritert over at du har brukt penger på fyren/jenta, gitt av din tid og følt noe som ikke (på slutten i hvert fall )ble gjengjeldt? Du kan jo gi kjærlighet også… Eller er dette en fornybar ressurs, som vindkraft, hos deg? Eller er du en av disse som synes det er greit å gi, uten å få noe igjen? Og om det er det du definerer deg som, hva er greia da? Hva er det egentlig å komme over? Hva var det som var vondt? Den energien du har brukt, er tapt, tiden er gått, og følelsene er…? Ja hva er de egentlig? De er kanskje bare borte. Uansett har du i den tiden du har vært sammen med et annet menneske, delt dette med vedkommende. Du har gitt av deg selv som den personen du var da, og du vil ikke bli den samme igjen, nettopp fordi du har gitt en del av deg til en annen (det TRENGER jo ikke bare ha vært negativt da, altså…;D).DET er det som mangler, og som jeg mener ikke er mulig å erstatte eller gjenoppbygge. Fornye, ja, eller modnes, -supert! Men det du har gitt, kommer ikke tilbake, naturlig nok. Trikset er at det som fornyes, endres til noe som er like mye verdt! Og hvis det er slik det føles, at verdenen din er i balanse på disse tingene, da er det kanskje ikke noe å ’komme over’?!
PS. Å ”mangle deler” av seg selv, er tross alt mest en talemåte… 😀
Du snakker om likegyldighet som et verktøy for å komme over et forhold, altså å være likegyldig overfor smerte (eller var det følelsene). Klarer du å definere så klart i mellom (hjerte-)smerte (åff kårs) og glede (begge følelser) at du kan føle det ene, men ikke det andre? Neppe. Men hvis du kan, og du velger å være likegyldig, objektiv og logisk, så er du nok det gladeste mennesket jeg kjenner, og som ikke har det vondt. Aldri.
Hihi, snuskedusken, klem til deg
mai 7th, 2011 at 12:08
Vel, Miss. Jeg tror at akkurat her er jeg særdeles uenig med deg.
Jeg kan ikke på noe som helst vis forstå at jeg skulle «mangle» biter av meg selv?
Hvorfor? Jeg legger ned energi, ja.
Følelser. Tid. Og helt garantert også penger i en eller annen form.
Jeg forstår ikke hvordan du mener at man skal klare å gjenoppbygge slike for det meste abstrakte begreper?
Slik jeg oppfatter det, mener du at man fjerner biter av seg selv som har vært med på å skape en selv. Selvsagt blir dette erstattet med andre ting? Andre tanker.
Men jeg ville kalle det en»fornyelse» og ikke en erstatning.
Modningsprosess, om man vil.
Og jeg må innrømme at jeg ikke skjønner filla av hvordan jeg, fordi jeg forholder meg likegyldig til ting som har vært vonde, skulle gå glipp av framtiden?
Eller muligens var jeg altfor utydelig på hva det innebar å «utøve» likegyldighet i denne situasjonen.
Likegyldighet = følelsesmessig distanse.
Ikke føle hverken det ene eller det andre.
Objektivitet. Logikk, om du vil.
Og en diger klem sendes RETT tilbake til deg!
Jeg har savnet deg <3 <3
mai 7th, 2011 at 01:10
Kjære, snille, søte, rare Wakka.
Menneskene du treffer i livet definerer deg. Du er et produkt av alle erfaringene dine, og de fleste erfaringer du har, involverer NOEN. Disse noen har tilført deg noe, akkurat slik du har tilført dem noe. Godt eller vondt. (Det er det som er surt, da, det ser ikke ut til at vi kan velge…Kremt kremt.) Nå skal vi ikke gå i ‘tenk-positivt-fella’ her, men bare erkjenne at vi er de vi er på grunn av alle vi har interagert med. Så slik jeg ser det, har vi alltid et forhold til personen, selv om selve forholdet som sådant er avsluttet. Heldigvis eller dessverre. Du snakker om å ‘komme over’ forhold, og i prosessen verge seg i mot kommende kilevinker. Er det egentlig mulig?? Du har jo lagt igjen en del av deg hos vedkommende, og vil følgelig alltid ‘mangle’ denne. Hvis du ikke klarer å gjenoppbygge eller erstatte dette, vil du jage etter følelsen av å bli hel igjen.. Det snakkes jo om likegyldighet og tomhet etter samlivsbrudd…
Og hva med det du fikk? Man klarer ikke å kvitte seg med det! Hvordan skal du over tid, klare å forholde deg likegyldig til alt dette? Risikerer du ikke da å gå glipp av resten av livet?
Tenkeklemmer fra Miss
april 17th, 2011 at 20:15
Ikke sikkert du har sett det enno:)) Men det er jo bare snak om «tid« så får du nok se det…
april 17th, 2011 at 19:45
Du har en«mal« her« :))
april 17th, 2011 at 20:08
Om du ikke skrur SERIØST ned på forventningene dine, kommer du til å få en skikkelig trøkk i selvfølelsen din, Tb.
Greit at vi kødder og tuller, men helt oppriktig; Tror du ikke jeg hadde lagt meg etter deg for lenge siden om du hadde alle egenskaper som jeg synes er viktige hos en partner?
🙂
april 17th, 2011 at 19:14
Tb. Jeg sitter nå og skribler på mitt neste innlegg.
Jeg skal skrive om hvilke egenskaper jeg synes er viktig hos en drømmemann :-p
Den lista lyt bli altfor lang…
😀
april 17th, 2011 at 19:13
Vet du, Annlaug.
Det er nok lettere å være sint enn likegyldig.
Likegyldighet er en vanskelig følelse å oppnå, og jeg innbilder meg at de fleste ønsker at de hadde en av/på likegyldighetsknapp.
I know I do.
🙂
april 17th, 2011 at 18:01
da tenkte jeg feil..computer feil.
april 17th, 2011 at 17:42
Svar skyldig…prøvde å late som han ikke var noe mer, når jeg inne i meg forsatt vet at jeg savnet han flere år senere. En reaksjon, en mulighet til å prøve å gå videre.
Hvordan man går videre skjønner jeg ikke, men en dag så var ikke minnene like vonde, eller gode. De som før var full av farge er nå grå.
april 17th, 2011 at 16:17
Ok. Men akkurat dette innlegget handler om å verge sitt sinn mot smerte med likegyldighet. Og at man på den måten kommer seg «over» ting.
Ikke om hvilke idealer man streber etter 🙂
april 17th, 2011 at 15:32
Som er selvforskyldt single mann ,jeg er ,så vet jeg hvilke krefter som herjer i mitt sinn no.Spørsmålet er hvem man vil våkne opp med, men spørsmålet er, hvilke type mennesker passer ditt sinn? hvilken person appelerer til ditt innerste jeg:))