Magi
Noen av oss presterte å bli inderlig skuffet etterhvert som vi vokste opp og måtte innse at det ikke var mulig å fiske havfruer eller drauger allikevel. Andre vokste ganske enkelt opp, kanskje?
Mer godmodig og aksepterende fornuftig? Dette er noe jeg innbilder meg, i alle fall.
Men noen, deriblant jeg, gikk videre med skuffelsen som en slags vemmelig, uønsket voksenrynke i våre mentale panner.
Og jeg lette ennå.
Kunne det være en liten, ond nisse på onkels låve allikevel?
Synes jeg hørte at det taslet i gresset. Håret reiste seg i nakken av skrekk!
Og hvem kunne garantere at det faktisk ikke lå en drage i dyp 1000-årig søvn inne i den mørkeste hulen der oppe i fjellveggen? Muligens ble den akkurat nå langsomt og ubønnhørlig fortært av onde blodsugende vampyrflaggermus. Stakkars dragen!!
Jeg hadde hest da jeg var yngre.
Ikke fordi jeg spesielt ønsket meg en hest.
Jeg var kattefantast, nemlig.
Men hesten min kunne springe ved siden av bilen, mente jeg.
Jeg brukte å følge den med øynene når den måtte unngå en hindring.
Løpe over en bakketopp.
Forsvant delvis mellom tett skog. Hoppet over gjerder, enorme steinblokker og galopperte utrettelig over tørre sletter mens støvskyen virvlet bak den som en massiv vegg.
Vel. Jeg elsket hesten min.
Den kortet ned tiden på bilturene.
Den fikk meg til å følge med på landskapet omkring, og jeg fortapte meg ofte helt i studiene av manens flagring.
Og noen ganger hendte det at hesten min sprang mye fortere enn bilen.
Da kunne jeg se den stå å vente tålmodig bak en sving.
Jeg husker at hesten min for det meste var sølvfarget.
Men en periode var den også brun med svart man.
Jeg tror også den en stund var flekkete i mange farger.
Som en slik mustang som indianere er så begeistret for.
Dette var bare en av de skapningene jeg hadde som barn.
Jeg hadde også en minidrage. (forsvarlig reddet under en landtur da den ble angrepet av vemmelige kjempemaur)Katt.Hund. Salamander.
Skumle fisker i doskåla. Men de kunne forvirres ved å legge dopapir i skåla eller man kunne rett og slett skylle dem vekk FØR man satte seg.
Så ble man ikke ble bitt i rumpa av de sylskarpe tennene deres.
Uansett. Jeg var vel ett overfantasifullt barn.
Men jeg snakket aldri om det.
Jeg hadde en indre verden som var mye mer interessant enn den ytre noensinne ville klare å bli.
Mulig det er dette jeg ennå har litt vansker med som voksen.
Å virkelig gi opp håpet.
Det finnes ikke magi.
Det eneste stedet magi eksisterer er i fantastiske bøker.
På film. Og i hodet mitt.
Og kanskje har alle hatt det slik på ett eller annet tidspunkt.
Man vet så inderlig vel,.. men kan liksom ikke la være å snu seg enda en gang og kikke over skulderen og håpe at man får ett glimt av alven som danser i tåka en stille sommernatt.
april 1st, 2011 at 21:09
Hun trenger virkelig og ha det godt:)) jeg unner henne det:))) virkelig:))
april 1st, 2011 at 20:04
Det var jo en uselvisk og from tanke, Tb
april 1st, 2011 at 16:08
Jeg vet ikke:)) Jeg er faktisk usikker på det:)) No håper jeg at hun får det bra uansett:))
april 1st, 2011 at 13:40
Troen på virkeligheten er overvurdert.
😀
april 1st, 2011 at 13:06
«Man vet så inderlig vel,.. men kan liksom ikke la være å snu seg enda en gang og kikke over skulderen og håpe at man får ett glimt av alven som danser i tåka en stille sommernatt.»
Det der, det kan jeg skrive under på. Tror vi har funnet ut at det landet, rommet eller tanken vi finner på selv i hodet, er så mye bedre en virkelighetstroen noen ganger 🙂
april 1st, 2011 at 11:15
Ok. Det er DEN damen du snakker om. Jeg var ikke helt sikker. ( Du vet.. jeg og navn. Elendig hukommelse :-/ )
Om man kan være håpløs på noen områder, vil jo ikke si at man generelt er ett dårlig menneske. Enig med du 🙂
Men hva er håpet? At hun skal dumpe sin nåværende og komme tilbake til deg?
mars 31st, 2011 at 22:47
fortalt har jeg ikke, men sendt på facebook:))
mars 31st, 2011 at 22:45
Hun leser nok ikke din blogg, hun vet knapt hva en blogg er for noe:))Jeg har faktisk fortalt henne dette:))Men så vidt jeg vet, har hun en ny mann. og vise versa. Jeg vet no mye bedre hvem jeg selv er, Det handler på ingen måte for meg om å få seg et knull, den ekte kjærligheten er den tosomheten:)) som er så bra, så viktig:)) ellers så ligger jeg i en gigantisk penge krangel med hun der dama:)) hun «kan« faktisk ikke penger:)) Men hun er ingen kjeltring, tvert imot:)) Hun er faktisk mye ærligere enn hva jeg er:)) du vet….
mars 31st, 2011 at 21:48
Vel. Jeg antar, uten å selvsagt ha peil, at hun ikke leser bloggen min, Tb. Jeg håper du har sendt henne disse ordene på mail..?
Tror du ikke hun hadde satt pris på det? 🙂
Eller ikke. Man kan aldri forutsi slikt.
Min erfaring er at mennesker du tror du kjenner nærmest til bunns, kan endre seg til det punkt at du knapt tror dere har eid en relasjon noensinne.
Men, men. Det er MIN erfaring. Jeg heier på deg, Tb. Håper du finner ut av det 🙂
mars 31st, 2011 at 20:49
Jeg beskrev Tanja, hun som g 13 år av sitt liv med meg:)) Jeg husker da vi møttes, hennes smil, latter og fremtids drømmer:)) Men jeg husker også hennes fortvilelse over sine foreldre sine vansker… Dem slet kraftig økonomisk, og var på den sosiale skygge siden.Vi flyttet sammen, men av diverse årsaker, så greide hun ikke og slå rot blant mine venner. Så det ble en kløft der, større for hver dag osv. Hun gikk hjemme, men tok noen sommer jobber og diverse kurs, men det var ikke «nok« for noen i «min krets«Vi hadde alltid lite penger, til tross for gardsdrift og full jobb, missmotet slo rot mellom oss, ikke fikk vi barn. Og vi gled lenger og lenger fra hverandre:)) Noen i min bygd, ga deg mental juling, du gråt og jeg føler no at jeg sviktet:)) For jeg vet, at du er helt unik og et dønn ærlig menneske:))Du drømmer om kosen og om tosomheten:)) om og leve tryggt og ha det bra. Så fikk du deg jobb 25 mil unna meg, og vi møttes sjeldnere oog sjeldnere:)) Men for meg er du ingen svin kjærring, du er ikke et helvete:)) Du er en helt unik dame:)) Du er den ensome jenta, ja jeg døpte deg Jpstedalsrypa:)) Men for meg er du Panina Manina:)) For jeg finner neppe den gode følelsen vi hadde til hverandre i en annen jente:))Du hadde den ydmykheten som jeg må ha i min dame:)) du hadde smilet :)) du eide en beslutsomhet som står til gull:)) klem sendes fra meg til deg Panina Manina:))
mars 31st, 2011 at 08:36
Så. Dette er ett virkelig menneske?
Og ikke en idealisert figur?
Eller muligens en blandig av de to tingene..
Jeg reagerer på den der uttalelsen;
Hun ga meg alt.
Jeg håper du husket å gi noe tilbake…?
😀
mars 30th, 2011 at 22:57
‘DEt er hun som jeg «vil«ha,hun som ga meg alt, hun jeg virkelig likte:))
mars 30th, 2011 at 19:08
Vel. Jeg antar du anser din P-M som like reell som mine doskålmorderfisker, siden du nevner din P-M under dette innlegget. Utover det har jeg selvsagt ikke peil 🙂
mars 30th, 2011 at 18:39
vet du hva jeg savner??? Jo «min«Panina Manina:))) Men du vet ikke hva jeg legger i det:))