Kvarmannskvad
Verda er vond
For stridene folk
Sjølv er sterk
Om fleire bær byrden
Det finst
Ikkje annan veg
Enn utanom
Å gå for
Beinlaus kar
Gå steget unna
Og ufred gløym
Ikkje be om strid
Om du harehjartet eig
Tru berre på dei
Som held med alle
Som ikkje ber æra
Høgare enn gjørma dei trår
På minnet skriv
Tapar gjer aldri kar
Som støtt held
Seierherrene i eine handa
*Inspirert av Bjørneboes dikt; Ti bud til en ung mann som skal frem i verden og Håvamål*
november 27th, 2010 at 12:38
Tusen takk for de ordene, Annlaug 🙂
Det er skikkelig morsomt å høre at jeg faktisk får fram det jeg ønsker å få fram! Jeg er nemlig like usikker hver gang om jeg makter å skape «dobbeltbunn-effekt» som er så typisk for denne sjangeren 🙂
november 27th, 2010 at 11:44
Det var vakkert det. Du er helt utrolig flink til å få det frem slik at det er deg, pluss så mye mye nytt. Med andre ord en dybde som får meg til å se nye ting når jeg leser det flere ganger.
november 27th, 2010 at 02:54
Verden er slik. Og samtidig; Om alle var idealister, hvem ville da utgjøre «massene»?
Ting er som de er. Og på ett vis er det både betryggende og skuffende på samme tid?
Noe sånn…hehe.
Tusen, tusen takk for ros!
november 27th, 2010 at 02:48
Ja, og slik er verden. Men man vet heller ikke alltid andres beveggrunner for det de gjør, av og til vet man ikke en gang sine egne. Og det er forskjell på følelser og fornuft. Følelsesmessig tar man kanskje en avgjørelse, fornuftsmessig og langsiktig, en annen.
Og atter en gang et fantastisk godt dikt 🙂