Da frihet var en skam
Min forbauselse var stor da min far, selvoppnevnt og særdeles entusiastisk slektsforsker, endelig kunne påvise at min tippoldemor og tippoldefar så absolutt var av «tvilsom» herkomst.
Jeg har i veldig mange år blitt fortalt med fnys(!) at min oldemor manglet en far til min bestefar.
Av den eldre generasjon ble hun betraktet som en tvilsom figur.
Ja, endel velmenende nabofruer hadde tidligere med utsøkt forakt, alltid betegnet henne som “en av byens løse fugler” og at hun visstnok skulle gått under navnet “Nattens Dronning” i min barndoms by i prehistorisk steinalder.
(Før jeg kom til verden, med andre ord..)
Og nå som min far endelig, i en alder av mange-og-snart-60, har begynt å skyfle i slektens undergravede sider, har han funnet ut at min Tippoldemamma & pappa var av det farende folk.
Tatere med andre ord. Sigøynere. Roadrunners. Tinker, som det het i Irland.
Romani. Både jeg og pappa strålte av lykke over hans oppdagelse!!
Endelig noe annet enn trauste bønder, handelsmenn, fiskere, klokkere og grinete storkårsfolk som ble sendt på straff hit til ødemarka for en eller annen horribel forbrytelse mot det Danske Riget.
De eneste andre “sære” i slekta bakover jeg hadde lokalisert fra før, var en familie som frivillig hadde emigrert til Sibir(!)
Men. Tilbake til mine famøse Tipp`er.
En av deres døtre, som skulle bli min Oldemor, en nydelig kvinne, var da andre generasjons fastboende tater.
Hun hadde, som tidligere nevnt, ett “ord” på seg for å være laus.
Muligens fordi hun var svært vakker..? Og selvsagt fordi hun var av taterslekt…
Og at hun manglet en far til bestefar, var vel den største skandalen.
At hun giftet seg og siden fikk 4-5 barn med en annen, ble overhode aldri nevnt av de gamle som ellers “visste” alt.
Og ikke vet jeg hvorfor de hele tiden skulle komme trekkende fram med denne skandaleberetningen om min oldemor.
Kanskje fordi man skulle føle at man var arvelig belastet?
Og OM det skulle være ett fnugg av sannhet i dette;
Tusen takk! Å være en løs fugl må da være UENDELIG flott.
Da kan man fly fritt. Men på den tiden var det jo stor skam å være løs, og jeg kan ikke tro at det stemplet var greit å leve med for min formoder.
Og min løse OldeMorFugl ble faktisk satt i bur senere. Godt gift, som det heter.
Mulig hun ble en skikkelig burugle, stakkars?
Men mysteriet med min bestefars far er ennå ubesvart den dag i dag.
Kanskje var han også en løs fugl?
Poenget til sist blir at visst finnes «de gode gamle dagene»..
Men det var nok ikke alle som syntes de var så gode.
november 5th, 2010 at 14:59
😀 Ingen er perfekte. Og jeg blir mest glad for å finne individualister! Da føler jeg meg ikke så merkelig selv, tror jeg…?
Og jeg ante ikke at du også hadde ett sort får i slekta.. Din oldemor var en BEINTØFF dame!:-)
😀 Elsker sånne historier!
Og takk, Annlaugvennen:-) Håper du føler deg bedre nå?
november 5th, 2010 at 14:47
Det er så gøy å finne slike små historier bak i slekta, man føler en større tilhørighet til de da at de ikke bare var «perfekte». Jeg har en Oldemor med stor o som var gledespike i Venezia! tenk alt hun så! Man kan bare drømme…
Flott skrevet vennen 🙂