Antikliss
Sett i lys av mitt tidligere innlegg hvor jeg i fortvilelse mente at jeg var forelsket, har jeg nå bestemt meg for å følge opp med ett innlegg hvor fornuften råder grunnen.
For den såkalte forelskelsen døde en uromantisk, brutalt menneskelig død som følge av dens møte med logikk, luktesans, krav jeg stiller til modenhet og intelligens, seksuell orientering og sist men ikke minst; som følge av min desillusjon angående parforhold generelt.
(Og ellers ett intenst ønske om å unngå ubehaget og stresset ved tilstanden, dessuten)
Jeg innser at jeg med dette er en elendig talskvinne for elskovshungrige kvinner i alle aldre.
Men det ER faktisk logikk og overhode ikke bitterhet som får meg til å konkludere med at singeltilværelsen er langt å foretrekke framfor å underkaste seg ett bindende parnerskap med ett annet menneske.
Iallefall for de som har velutviklet sans for alenetid. Tid til å gjøre egne ting.
Tid til å være seg selv i treningsbukse med kaffekopp og en herlig grøsser på tvn.
Og for de mennesker som helt enkelt ikke takler å bli innkalt på teppet og utsatt for et tredjegrads forhør hver gang de har foretatt seg noe på egen hånd.
Det er så absolutt sant at de mennesker som har vært single lenge, utvikler nykker som det er bortimot umulig å kvitte seg med.
Man skjemmer seg selv bort med å pleie sine egne interesser framfor et fellesskaps interesser.
Noen langtids-single får hverdagsrutiner som er bortimot fastlåste. (Med barn i huset unngår man glatt den sistnevnte)
Og så påpeker noen.. «Du har sikkert bare ikke truffet den rette ennå. Derfor er du singel.»
Den rette.. Altså ens store livskjærlighet.
…Hæ?
Finnes den «sanne kjærlighet»?
Den som får en til å føle at alt annet blir uviktig og bagatellmessig?
Den som får deg til å glemme din egen naturlige selvoppholdelsesdrift og leve utelukkende for å gjøre ett annet menneske lykkelig?
Det er et deprimerende konsept, faktisk. Masochistisk selvutslettende på sitt verste.
Og hvordan oppstod idèen om det ultraromantiske ?
Den som beskrev en «udødelig» kjærlighet opphøyd i 15 potens og tildelte kvinner rollen som en lengtende, ventende, passiv, overpyntet premieku som ble utdelt til den fyr som var tomhjernet nok til å ønske seg og kjempe(?) for å vinne en slik skapning.
Romantikken i seg selv, er betegnelsen på en tenkemåte som dominerte europeisk kunst og intellektuell kultur fra slutten av 1700 og gjennom første halvdel av 1800-tallet.
Begrepet har sitt utspring i det franske «romance», «ridderdiktningen» hvor historiene stort sett dreier seg om ulykkelig kjærlighet og ridderidealer.
I denne tidsperioden(ca 1100, høymiddelalder) var det antagelig at det overromantiske konseptet for alvor ble født.
Her i Norge og på Island fikk kirken utrolig mye å si for hvordan vi oppfattet begrepet «kjærlighet», og hva det innebar eller ikke.
Før kristendommen kom, var kjærligheten en kilde til både æresdrap og slektsfeider.
Gjennom å forandre kvinners mentalitet ønsket kirkens menn å vinne frem med de nye idealene, forteller Bjørn Bandlien i denne eminente artikkelen.
Kvinner gikk i møte med kirkens nye idealer, og de hadde sine grunner for å ønske en mindre voldelig kultur.
Kirken ville at kvinner skulle ønske seg menn som samfunnet fant passende, og at ekteskapet skulle være livslangt.
I tillegg forsvant kvinners tidligere aksepterte og selvvalgte tilgang på skilsmisse, beleilig nok.
Kirken har historisk sett vært uovertruffen med sin passifisering og umyndiggjøring av kvinnekjønnet.
Det seriemonogamiet man hadde levd i før ble borte, og har ikke kommet tilbake før nå på 1900-tallet.
Kjærligheten ble forvandlet fra å handle om ære og makt, til den rene, opphøyde kjærligheten til ett eneste utvalgt menneske.
Noe man gjenkjenner som dagens ideal om ens «livs store kjærlighet»
Så i bunn og grunn er vår oppfatning av «den store kjærligheten» tillærte idealer som jeg vil påstå ikke kan finne gjenklang i realitetens verden.
De er nemlig til en stor grad knyttet opp mot idèen om noe overjordisk, nærmest gudommelig, som tradisjonelt sett er uoppnåelig for dødelige i følge den kristne tro.
Vi streber med andre ord etter noe som ikke finnes.
september 24th, 2010 at 22:03
hehe :)) klem
september 25th, 2010 at 02:01
🙂
september 24th, 2010 at 18:15
Well, beklager om jeg gjør deg deppa, Virre.
Men jeg påpeker kun fakta.
september 24th, 2010 at 17:39
snillere,,,,ja dette er alvorlig Wakka, du må se det gode i menneskene, og skrive om det flotte..Du kunne skrive om det fine som 2 mennesker utvikler pr sms og på nettet,,,,i stedet knusser du folk,,mentalt:))
september 22nd, 2010 at 20:18
du kan bli et snillere menneske,,mye snillere.
september 22nd, 2010 at 23:38
Hva innebærer det å være «snillere»?
Du må nesten konkretisere, Virre.
Og klargjøre hvordan du relaterer det til temaet i innlegget.
september 20th, 2010 at 23:09
spennende lesning Ulva….. vet du Wakka…hva er livet for deg?? hvor vil du?? du har noe og lære av Ulva
september 20th, 2010 at 23:29
Virre. Nå blander du Ulv med Ulva.
Ulv er en mann. Klikk deg inn på bloggen hans og les:-)
Vargmål
Og om jeg har noe å lære..? Selvsagt. Det har alle. Hele tiden.
Man kan aldri bli utlært.
Men jeg skulle vitterlig ønske at også du selv etterlevde dine egne ord.
Just a hint! 🙂
september 20th, 2010 at 22:09
Takk selv 🙂 Temaet er overmåte interessant, nærmest tidløst og alltid aktuelt.
Vi «sees» nok, her eller der!
september 20th, 2010 at 23:30
Det er jeg sikker på, Ulv:-)
Ha en vakker natt videre.
september 20th, 2010 at 21:46
Jøss, Varg.
Nå ble jeg imponert… Et menneske som siterer Bjørneboe. Her på min blogg??
😀 Jeg ELSKER Bjørneboe!
Og visst er det en dyp sannhet i dette med at man over tid kan utvikle både forståelse og kjærlighet.
Men jeg mener bestemt(!!) at da må man ha et bedre utgangspunkt enn det at ens far/mor/bror har valgt ut ens livsledsager. Jeg mener at man må LIKE hverandre i utgangspunktet.
Og der strander så alt for mange forhold. Man blir betatt av forelskelsen, og når da den begynner å gi seg, og man innser at den man har valgt ikke var den jomfruen i nød/ ridderen på den hvite hesten man hadde håpet, så begynner man å lete etter atter andre feil og mangler. Som du tidligere poengterer; Man starter på topp, og da kan det bare gå nedover..:-D
Nå må jeg definitivt innrømme at jeg personlig ikke er flink å inngå nettopp kompromisser.
Sikkert derfor jeg er singel?
Både og, vil jeg si:-)
Jeg tror jeg mistet troen på parforhold fordi jeg aldri fant den gjensidigheten du skriver om..:-)
Må få takke så mye for dine kommentarer og refleksjoner, Varg…eh..Ulv, mener jeg:-D.
Hjernen min behøver noe å bryne seg på!
september 20th, 2010 at 21:28
Hei igjen.
«Men jeg kan heller ikke se at denne “kjærligheten” skal være verdt strevet med å forsøke å skape den, uansett.»
Nei, selvfølgelig. Men mennesker er forskjellige, og det kan jo variere hva ønskene dreier seg om i utgangspunktet.
«Det er ikke selvsagt at om jeg gifter meg med nabogutten, så vil jeg elske han om et par tiår??»
Vet du, jeg tror faktisk man kan komme til å elske nesten hvem som helst, hvis begge har oppriktig god vilje ovenfor hverandre.
Men dette med god vilje, det betyr faktisk å gjøre kompromisser, gi avkall på «rettigheter» kan man jo også si. Igjen snakker jeg om gjensidighet, altså i like stor grad for både menn og kvinner. Likevel er jo slike vyer velegnet til å få de fleste til å se rødt i dag, hehe.
Men det er , som du forstår, overhode ikke min tanke å si noe om hva noen BØR gjøre. Bare trekker fram noen alternative synsvinkler til problematikken.
Jeg vet ikke om du leser Bjørneboe, jeg kan sitere litt fra en beklageligvis mangelfull hukommelse:
«For når det gjelder kjærligheten, har naturen forbeholdt seg retten til en liten hemmelighet. Bare den som er i stand til å sette andre høyere enn seg selv, er i stand til å ha et lykkelig kjærlighetsliv. Her hjelper ingen psykologiske faguttrykk» (Fra «Under en hårdere himmel», jeg har dessverre ikke boken så jeg kan sitere helt korrekt)
september 20th, 2010 at 21:05
Heia Varg!
Om man leser artikkelen jeg linket til, kan man se at det du forteller om praksisen i India, ikke var så fjernt fra hvordan vår egen norrøne kultur fungerte i ekteskapssammenheng.
Bandlien uttaler; » Dette var en tid da kjærlighet ikke skulle finnes før ekteskapet ble inngått, og det stod i lovene at kvinnens far hadde rett til å gifte datteren bort. Dersom faren hadde giftet bort datteren til en mann som var bra nok, så ville kjærligheten og anerkjennelsen vokse frem hos kvinnen. Mannen derimot, skulle ikke elske – det var et tegn på svakhet.»
Men. Nå er jeg alt for lite kjent med indisk kultur til å uttale meg om dette, men en kvinne i norrøn kultur hadde en stor fordel selv om det var hennes far som giftet henne bort;
Om mannen ikke kunne vinne sin kones kjærlighet, kunne hun forlange skilsmisse.
Noe kirken effektivt tok knekken på med sine nye regler som etterhver kneblet enhver selvbestemmelsesrett. Jo mer vi beveget oss inn i den kristne tro og deres idealer, jo mindre betydning og rettigheter fikk kvinnekjønnet.
Og ikke vet jeg.. Men den kjærlighet som utvikler seg over årtier.. Hm. Livet er liksom for kort til å vente på noe som KANSKJE skjer mens man i mellomtiden vantrives så man holder på å gå fra forstanden, eventuelt.
Det er ikke selvsagt at om jeg gifter meg med nabogutten, så vil jeg elske han om et par tiår??
Det prinsippet du beskriver er jo basert på gjensidige økonomiske og praktiske BEHOV.
Og deri ligger en ganske stor forskjell på dagens Norge og India. Det norske velferdssamfunnet åpner opp for at man nettopp IKKE skal behøve å være prisgitt en annen person bare for å kunne eksistere og leve ett verdig liv. Ergo velger veldig mange å leve alene fordi det er det beste alternativet.
Selvrealisering er en forslitt frase, men noe er det også i DET:-) Heldige oss som kan velge det også, om vi ønsker.
september 20th, 2010 at 20:40
Vet du, Virre. «Takk for kompliment», men om du på noe som helst vis mener du kan tolke teksten som et slags monument over «ensomhet», så undrer jeg meg over din oppfatningsevne.
Singel er ikke ensom.
Ensomhet er noe HELT annet.
Og tanken på at kvinnefrigjøringen aldri kom, og intelligente vesner var prisgitt nykker fra slike tåper som du representerer.. Bare tanken er mer skremmende enn alle grøsserfilmene i hele verden til sammen!!
september 20th, 2010 at 20:40
Leste det gode innlegget ditt her, og ser at du desidert er inne på det jeg tror er en riktig forståelse.
Selv vil jeg hevde at «kjærlighet» er et av tidens mest misbrukte termer. Man bruker det også noen ganger synonymt med seksualitet, noe som vel er nærmer seg den ultimate avsporing.
Før romantikken, og særlig tilbake i katolsk tid, brukte man termen «vellyst» til å dekke både seksualiteten og forelskelsen.
Kjærlighet ble brukt mer for å beskrive de sterke bånd som bare har mulighet til å utvikle seg i samvær over lang tid.
Jeg husker en gang jeg snakket med en kvinne fra India. Hun beskrev forskjellen mellom øst og vest slik, at i vest startet man med forelskelsen, altså på en slags topp. Derfra kunne det bare gå en vei, nedover. De derimot, startet på bunn, men BEGGE med vissheten om at de trengte hverandre, og at forholdet var noe de ikke lett kunne trå ut av. Da måtte de rett og slett lære seg å finne ut av det med hverandre, litt etter litt, i en prosess hvor begge la godviljen til. Forelskelsen kom da også etter hvert, selv om det kanskje kunne ta noen år.
Vel, dette gjelder altså i samfunnstrukturer der kvinner og menn trenger hverandre, økonomisk og sosialt sett.
I vest er det mye til dels annerledes. Her tror også jeg at singellivet kan være beste alternativet for noen. I hvert fall tviler jeg på at noen kan forvente «å få både i pose og sekk». Alt har en pris, og kjærlighet som utvikler seg over årtier er kanskje ikke så lett tilgjengelig når man er opptatt av personlig frihet og rettighetstenking.
Vellysten i forskjellige former har man jo mulighet til å dyrke og nyte.
september 20th, 2010 at 19:03
jeg skal gi deg 2 svar…
1, bra skrevet spennende tema, men det er lov og vente og håpe.
2, du kan takke den helvetes kvinnefrigjøringen som ordnet det slik at dere kunne leve aleine, og når noen sa at det var lurt og leve aleine, ja da blir du et offer for noe,,,,Den bestemor var aldri ensom hun, Les«kjærlighetens eksistens«
september 20th, 2010 at 12:38
Takker så mye for kommentar, Tati.
Kjempetrivelig med slike tilbakemeldinger:-)
Det øker skrivelysten betraktelig.
Ha en ellers fin dag!
Mvh
Wakka
september 20th, 2010 at 11:43
Noe av det beste jeg har lest om emne noensinne.Meget bra og meget til ettertanke.Som ex-lærer får jeg bare si keep up the good work,takker for god analyse på morgenen.