Wakka

Ofte skulle ønske jeg var enfoldig.

Eller “enkel”?

Mindre begavet?

Eller rett og slett dum.
Å være reflektert er egentlig det ytterste onde og faktisk intet annet enn en fordømt byrde!

Se bare på alle de gale genier.

Van Gogh som lemlestet seg selv. Beethoven slet tungt med depresjoner og selvmordstanker, Om Salvadore Dalì ble det sagt; Dali selv var på den tid( i årene før hans død) ikke alltid helt mentalt tilstede, og husket ikke hva han selv hadde laget. Picasso var rett ut sagt en skikkelig drittsekk, ifølge mennesker som møtte han.

Og det fantes de som forgiftet seg selv for å få bukt med tanker som de ikke kunne dele med andre, fordi ingen rundt dem var i nærheten av deres mentale nivå og de hadde ingen å dele sine tanker og bekymringer med.

Og Alfred Nobel?

Sprengte seg selv i lufta gang på gang uten tanke for hverken naboer, familiens bekymring eller annet enn sine ideèr.

Og et utall av de kjente genier ble også betraktet som helt utrolig snørrhovne og arrogante fordi ingen holdt følge med deres løpske tankebaner og galopperende energi.

Deres intelligens ble en sosial hemsko og ofte en personlig tragedie, selv om de skapte mange ting verden ville vært fattigere uten.

Men deres privatliv var ofte et sorgens kapittel.

Så er da intelligens og kreativitet nærmest å betrakte som en sykdom?

Hadde mennesket jevnt over vært mindre smart og ikke brydd seg om annet enn hva vi  skulle ha til middag, ville verden vært totalt annerledes.
Vi ville ikke hatt utvikling i særlig grad. Og konflikter? Tja. For det meste glemt øyeblikket etter at de oppstod.
Vi priser utvikling. Framskrittet. Lengre levealder og bedre innlæringsevner.
Intelligens er essensielt.
Men hva er denne utviklingen godt for i det store og hele?
Uansett hvor mange nyvinninger som kommer angående industri, økonomi, teknologi og kommunikasjon, vil det alltid oppstå nye problemer.
Med andre ord; Utvikling genererer mer utvikling.
Men hvor ender denne utviklingen?
Skal man utvikle seg i all evighet? Og til hva?
Hva er målet? Og… meningen med menneskeheten?

Det finnes ingen mening.
Heller eksisterer det intet mål for menneskerasen som helhet.
Annet enn overlevelse.
Muligens.
Om nå DET er et slags høyverdig mål i seg selv, har mennesket i alle fall lyktes.
Vi er utallige.
Vi blir stadig flere, og den enkelte person får mindre og mindre verdi for helheten.
Logisk siden det er sannheter som marked kontra etterspørsel som er den grimme realitet.
Samtidig som vi forsøker å redde flere og flere fra sykdommer, undertrykkelse, tortur, død og smerte.
Fordi vi er medmennesker og bryr oss om våre artsfrender.
Alt dette kommer av intelligens? Eller?
Er det intellektet som gir oss disse vidtrekkende tankene?
Som sørger for at vi tenker OVER hvor vondt andre har det?
Som sørger for at vi hele tiden fyller på med flere nyvinninger som skaper flere goder for flest mulig?
Empati og intellekt går absolutt ikke alltid hånd i hånd.
Jeg tror prisen for utvikling, høyere intelligens og MER av alt vi i vår vestlige kultur synes er verdifullt, er mindre empati.
Vi MÅ nesten gi slipp på medmenneskeligheten fordi;
Hadde vi skulle brydd oss om alle urettferdigheter. All ondskap,
alle de sultne, døende barna , tsunamiofre og alle mennesker som hele tiden blir utsatt for hjerteskjærende overgrep og vold…
Hadde vi antagelig grått oss i søvn hver eneste kveld.
Vi hadde vært nervevrak av å tenke på hvilke horrible saker som foregikk hvert eneste sekund overalt på planeten Tellus.
Så: Med høy grad av intelligens blir man nødt til å beskytte følelseslivet mot stadige invasjoner av ting som smerter. Man må bli mer blasert. Egoistisk.
Ellers vil forbruket av lykkepiller øke synkront med antall nyskapninger som skal komme samfunnet til gode.
Vi ville gruble oss inn i et håpløshetens selvmord fordi vi ikke kunne redde verden egenhendig.

Men… hva om verden ble reddet?
Hva om et filantropisk geni (eller flere) faktisk endte alt som het elendighet?
Hva om vi alle ble utrolig, usannsynelig lykkelige?
Alle hadde vaskemaskin, en jobb å gå til, ingen ble sjuke og alle fikk eksakt hva de skulle ha?
Er det dette Utopia man bør strebe etter?
Tja. De som mener det, blir ansett som kommunister.
Kommunisme går ikke så veldig godt sammen med personlig frihet og individualitet.
Ergo; Nærmest totalitære regimer for å sikre alle de samme goder.
Farvel individ.
Inn med befolkningskontroll, tvang og misnøye.
Det.. Ville fungere utmerket om de aller fleste mennesker var “enfoldige”.
Men ikke i et samfunn med tenkende individualister med utpreget selvfølelse.
Og hvem kan ærlig si at det er ett ideal å strebe etter?

Men den rendyrkede intelligensen, da?
Der vi har sluppet taket i empatien og ligger i en stadig eskalerende utviklingsspiral ?
Når man tenker “store tanker”.
Når man skaper for å skape.
Eventuelt for å ødelegge. Ta våpen, for eksempel.
Granater, bomber og skytevåpen.
Stadig ny teknologi for å kverke de man ikke liker.
For meg er DETTE dumhet og ikke intelligens.
Men hva med kaffemaskiner? Playstation? (Fantastisk oppfinnelse!! )
Internett og allmenn folkeopplysning? Alle skal ha tilgang til informasjon.
Det må da være ett gode?
Men hva bruker man informasjonen til?
Bli venner med alle i hele verden?
Blir folk mer opplyste, mer enige, mer reflekterte av å få ubegrensede mengder informasjon om alt mulig?
Nope. Enda ett blendeverk.
Og ikke engang spør meg om det har noen mening, for det finnes ikke mening i dette kappløpet om å utvikle seg i det uendelige.
Tror man hadde vært seriøst mye lykkeligere som enfoldig.

Glad og lykkelig uten bekymringer utover om venstreskoen passer sammen med den høyre.