Wakka

Å antyde noe.
Ordene som blir uttalt bak ordene.
Finnes det noe tåpeligere enn det?
Annet enn i romantisk flørt, da:-)
Der er vel det ene bruksområdet hvor jeg føler at antydningen som kommunikasjon har sin naturlige og lekne plass.
Men ellers.. Det er bortimot det tåpeligste jeg vet om!
Om noen virkelig ville fortelle meg noe viktig, bør de aldri forsøke å bare “antyde”.

Vagt! Tåkete! Latterlig!
Jeg blir sinnssvakt utålmodig av slik vandring rundt grøten.
Ikke bare til grøten blir kald, men forsteinet!
Jeg blir grinete!
Hvorfor kan ikke folk si rett ut hva de mener?
Jeg har særdeles lav toleranseterskel for mennesker som unngår å adressere meg direkte når de faktisk vil MEG noe.
Dette holdt på å gjøre meg skikkelig sprø for en tid tilbake.
Folk snakket i KODER??
Som de av en eller annen grunn trodde jeg giddet å løse?

Så min avgjørelse ble; Jeg tar intet til meg som jeg ikke får servert direkte.
For eksempel sarkasmen som ikke engang er en sarkasme, men en antydning om en.
Kravet om løfter man må gi som ligger i kroppsspråk, øyekroken eller i tausheten i gitte stunder.
Andre mennesker som forsøker å si meg noe med blikk, holdninger eller små “stikkord”.
Håpløst! Jeg mister tålmodigheten og gidder ikke engang late som om jeg oppfattet det de muligens ønsket å formidle.
Verden min ble utrolig mye mindre komplisert etter at jeg tok den avgjørelsen.