Wakka

Siden jeg har en svært visuell.. periode.

Kan man si sånt?

(Iallefall.. Jeg ser masse film og har fått «stirre -på-bilder-dilla»)

Og denne kunstneren er en av mine favoritter, fikk jeg inderlig trang til å legge ut noen flere bilder av han.

Dette er kun for øyet.

Selv om det er light-porno.

:-p

Ofte skulle ønske jeg var enfoldig.

Eller “enkel”?

Mindre begavet?

Eller rett og slett dum.
Å være reflektert er egentlig det ytterste onde og faktisk intet annet enn en fordømt byrde!

Se bare på alle de gale genier.

Van Gogh som lemlestet seg selv. Beethoven slet tungt med depresjoner og selvmordstanker, Om Salvadore Dalì ble det sagt; Dali selv var på den tid( i årene før hans død) ikke alltid helt mentalt tilstede, og husket ikke hva han selv hadde laget. Picasso var rett ut sagt en skikkelig drittsekk, ifølge mennesker som møtte han.

Og det fantes de som forgiftet seg selv for å få bukt med tanker som de ikke kunne dele med andre, fordi ingen rundt dem var i nærheten av deres mentale nivå og de hadde ingen å dele sine tanker og bekymringer med.

Og Alfred Nobel?

Sprengte seg selv i lufta gang på gang uten tanke for hverken naboer, familiens bekymring eller annet enn sine ideèr.

Og et utall av de kjente genier ble også betraktet som helt utrolig snørrhovne og arrogante fordi ingen holdt følge med deres løpske tankebaner og galopperende energi.

Deres intelligens ble en sosial hemsko og ofte en personlig tragedie, selv om de skapte mange ting verden ville vært fattigere uten.

Men deres privatliv var ofte et sorgens kapittel.

Så er da intelligens og kreativitet nærmest å betrakte som en sykdom?

Hadde mennesket jevnt over vært mindre smart og ikke brydd seg om annet enn hva vi  skulle ha til middag, ville verden vært totalt annerledes.
Vi ville ikke hatt utvikling i særlig grad. Og konflikter? Tja. For det meste glemt øyeblikket etter at de oppstod.
Vi priser utvikling. Framskrittet. Lengre levealder og bedre innlæringsevner.
Intelligens er essensielt.
Men hva er denne utviklingen godt for i det store og hele?
Uansett hvor mange nyvinninger som kommer angående industri, økonomi, teknologi og kommunikasjon, vil det alltid oppstå nye problemer.
Med andre ord; Utvikling genererer mer utvikling.
Men hvor ender denne utviklingen?
Skal man utvikle seg i all evighet? Og til hva?
Hva er målet? Og… meningen med menneskeheten?

Det finnes ingen mening.
Heller eksisterer det intet mål for menneskerasen som helhet.
Annet enn overlevelse.
Muligens.
Om nå DET er et slags høyverdig mål i seg selv, har mennesket i alle fall lyktes.
Vi er utallige.
Vi blir stadig flere, og den enkelte person får mindre og mindre verdi for helheten.
Logisk siden det er sannheter som marked kontra etterspørsel som er den grimme realitet.
Samtidig som vi forsøker å redde flere og flere fra sykdommer, undertrykkelse, tortur, død og smerte.
Fordi vi er medmennesker og bryr oss om våre artsfrender.
Alt dette kommer av intelligens? Eller?
Er det intellektet som gir oss disse vidtrekkende tankene?
Som sørger for at vi tenker OVER hvor vondt andre har det?
Som sørger for at vi hele tiden fyller på med flere nyvinninger som skaper flere goder for flest mulig?
Empati og intellekt går absolutt ikke alltid hånd i hånd.
Jeg tror prisen for utvikling, høyere intelligens og MER av alt vi i vår vestlige kultur synes er verdifullt, er mindre empati.
Vi MÅ nesten gi slipp på medmenneskeligheten fordi;
Hadde vi skulle brydd oss om alle urettferdigheter. All ondskap,
alle de sultne, døende barna , tsunamiofre og alle mennesker som hele tiden blir utsatt for hjerteskjærende overgrep og vold…
Hadde vi antagelig grått oss i søvn hver eneste kveld.
Vi hadde vært nervevrak av å tenke på hvilke horrible saker som foregikk hvert eneste sekund overalt på planeten Tellus.
Så: Med høy grad av intelligens blir man nødt til å beskytte følelseslivet mot stadige invasjoner av ting som smerter. Man må bli mer blasert. Egoistisk.
Ellers vil forbruket av lykkepiller øke synkront med antall nyskapninger som skal komme samfunnet til gode.
Vi ville gruble oss inn i et håpløshetens selvmord fordi vi ikke kunne redde verden egenhendig.

Men… hva om verden ble reddet?
Hva om et filantropisk geni (eller flere) faktisk endte alt som het elendighet?
Hva om vi alle ble utrolig, usannsynelig lykkelige?
Alle hadde vaskemaskin, en jobb å gå til, ingen ble sjuke og alle fikk eksakt hva de skulle ha?
Er det dette Utopia man bør strebe etter?
Tja. De som mener det, blir ansett som kommunister.
Kommunisme går ikke så veldig godt sammen med personlig frihet og individualitet.
Ergo; Nærmest totalitære regimer for å sikre alle de samme goder.
Farvel individ.
Inn med befolkningskontroll, tvang og misnøye.
Det.. Ville fungere utmerket om de aller fleste mennesker var “enfoldige”.
Men ikke i et samfunn med tenkende individualister med utpreget selvfølelse.
Og hvem kan ærlig si at det er ett ideal å strebe etter?

Men den rendyrkede intelligensen, da?
Der vi har sluppet taket i empatien og ligger i en stadig eskalerende utviklingsspiral ?
Når man tenker “store tanker”.
Når man skaper for å skape.
Eventuelt for å ødelegge. Ta våpen, for eksempel.
Granater, bomber og skytevåpen.
Stadig ny teknologi for å kverke de man ikke liker.
For meg er DETTE dumhet og ikke intelligens.
Men hva med kaffemaskiner? Playstation? (Fantastisk oppfinnelse!! )
Internett og allmenn folkeopplysning? Alle skal ha tilgang til informasjon.
Det må da være ett gode?
Men hva bruker man informasjonen til?
Bli venner med alle i hele verden?
Blir folk mer opplyste, mer enige, mer reflekterte av å få ubegrensede mengder informasjon om alt mulig?
Nope. Enda ett blendeverk.
Og ikke engang spør meg om det har noen mening, for det finnes ikke mening i dette kappløpet om å utvikle seg i det uendelige.
Tror man hadde vært seriøst mye lykkeligere som enfoldig.

Glad og lykkelig uten bekymringer utover om venstreskoen passer sammen med den høyre.

Mannen som skapte alien-monstret er.. en av de kunstnere jeg liker aller, aller best.

Å antyde noe.
Ordene som blir uttalt bak ordene.
Finnes det noe tåpeligere enn det?
Annet enn i romantisk flørt, da:-)
Der er vel det ene bruksområdet hvor jeg føler at antydningen som kommunikasjon har sin naturlige og lekne plass.
Men ellers.. Det er bortimot det tåpeligste jeg vet om!
Om noen virkelig ville fortelle meg noe viktig, bør de aldri forsøke å bare “antyde”.

Vagt! Tåkete! Latterlig!
Jeg blir sinnssvakt utålmodig av slik vandring rundt grøten.
Ikke bare til grøten blir kald, men forsteinet!
Jeg blir grinete!
Hvorfor kan ikke folk si rett ut hva de mener?
Jeg har særdeles lav toleranseterskel for mennesker som unngår å adressere meg direkte når de faktisk vil MEG noe.
Dette holdt på å gjøre meg skikkelig sprø for en tid tilbake.
Folk snakket i KODER??
Som de av en eller annen grunn trodde jeg giddet å løse?

Så min avgjørelse ble; Jeg tar intet til meg som jeg ikke får servert direkte.
For eksempel sarkasmen som ikke engang er en sarkasme, men en antydning om en.
Kravet om løfter man må gi som ligger i kroppsspråk, øyekroken eller i tausheten i gitte stunder.
Andre mennesker som forsøker å si meg noe med blikk, holdninger eller små “stikkord”.
Håpløst! Jeg mister tålmodigheten og gidder ikke engang late som om jeg oppfattet det de muligens ønsket å formidle.
Verden min ble utrolig mye mindre komplisert etter at jeg tok den avgjørelsen.

Hva er det egentlig som har sørget for at russiske kvinner benytter 8 mars til skjønnhetskonkurranser?

Hvorfor latterliggjør Dagens Kvinne  gårsdagens Kvinnesaksforkjemper?

I stort sett alle sammenhenger?

Hvorfor er media til ENHVER tid full av skjønnhetstips, sminkereklame, «halvnakne kvinner som snakker om sex», pupper,hårfjerning, hudpleie og kropp kropp og atter Kropp?

SKAL man, som kvinne, utelukkende bry seg om hvordan man ser ut?

Er definasjonen av en Kvinne;

En pyntesyk, tomhjernet skapning som faktisk har lite annet enn ett vakkert speilbilde, mannens beundring og egne «perfekte» kroppsproposjoner som livsmål?

Er hennes livsoppgave å tekkes andre menneskers skjønnhetsideal?

Og leser man blogger av og nyhetsartikeler angående kvinner, er det; blablabla meg-meg-meg-blablabla-kroppen-min-fjeset-mitt-sminke-pupper-klær-sko-blabla-meg-meg-blablabla.
Jeg begriper ikke hvor intressant ens kropp egentlig kan være?
Og over hvor lang tid?
Når starter interessen for verden RUNDT en selv?

Ja.. Det er iallefall det media ønsker å gi oss alle inntrykk av. Det kan umulig være sånn???
Det eneste Kvinner i dag ønsker, er å ta oss godt ut.

Vi dyrker Kvinnelighet, femininitet og ungdom.
Ehr… Har ikke kvinner til alle tider gjort eksakt dette?

Joda. Det er deprimerende. Men sånn er det bare?

Jeg bare spør; Hvorfor ønsker så mange mennesker at kvinners natur skal handle om hvor godt de kan ta seg ut, baking, blomster og barneoppdragelse?

Og til og med.. De sistnevnte verdier holder faktisk også på å barberes vekk til fordel for den egosentriske og hysteriske DivaQueen.

Og hvorfor vil «vi» kvinner ha det slik?

Er det noe vi ønsker selv, eller kan man snakke om det eksisterer en slags mannekonspirasjon?

Er hensikten at kvinnesak og likestilling som idealistisk standpunkt, skal vannes ut til ei vassen, rynkefri, parfymeduftende og botoxfyllt fnisesuppe?

Er en kvinnes naturlige tilstand en dyp, tung og alt-annet-utslettende selvopptatthet?