Wakka

*

Han var en meget ivrig forkjemper for fuglers rettigheter.
Han anså seg selv som en tenkende fugl med særdeles radikale løsninger for problemer som ofte oppstod i det luftige element.
Å fly i formasjon eller i flokk var ikke noe for han.
Nei.
Han ønsket faktisk å reformere hele den fjærkledte rases egenart.
Alle var unike individer, og burde følge sine naturlige instinkter.
(at de alle gjorde nettopp det, var ikke et faktum Herr Dues tanke streifet)
Han orket ikke leve i monoton monogami.
Da var han jo tvunget til å oppdra sine små sammen med en kurrende, beluset partner!! Og å spre sine gener var definitivt hans fremste drivkraft. Å ta seg av dem.. Var hunnenes jobb.

Denne Due anså seg som litt av en Don Juan, og ønsket seg både eventyr og fart og spenning. Han kunne aldri bli på ett sted, og fløy Europa rundt på hvileløs, febrilsk leting etter stadig nye frøkenfugler.
Han hadde en forvirret gås han kurtiserte i syd.
En utemmet fasan i det ville nord.
Og i øst en påfugl med redusert sjarm og fjærfellingsproblemer, og i vest en høne med talefeil og skjelende blikk.
Men Herr Due hadde også fått øynene opp for en lekker liten rype som bodde i et skogholt like nord for Hekkelia.
Og siden denne rypen overså han fullstendig, ble hans hannlige nyskjerrighet pirret. Han hadde bestemt seg for å gjøre et fremstøt. Å utilslørt vise sin interesse.
Han var helt sikker på at det unge fjærfe ikke kunne motstå en hanndue i sin manndoms fulle kraft, og seiersikker startet han kurtisen.
Han blåste seg opp når han spankulerte rundt ute på engen.
Kurret med lokkende toner på den gjenstridige rypen.
Hun på sin side, satt paralysert og bare stirret på duens forunderlige oppførsel.
Han hadde feil lukt og feil farge, og lydene han utstøtte forstod hun ingenting av.
Hun var litt fasinert, men meget skremt.
Den fuglen virket da fullstendig forstyrret?
Hun dukket sitt hode enda lengre ned imellom krattet.
La seg mest mulig i skjul for dette stivøyde vesen som kurret dypt nede i strupen mens han blåste opp sin brystkasse og trippet som om han led av seriøs inkontinens.
Herr Due tenkte at dette var da en uhorvelig sjenert frøken?
Hun kunne umulig ha hatt en hann før. Sikkert uerfaren ung rype.
Herr Due likte tanken. Om hun var uerfaren ville det bli en langsom og nytelsesfull erobringsprosess.
Han blunket vilt til stedet han hadde sett hennes vakre fjærdrakt sist. Så stilte han seg på klospissene og trippet elegant nærmere mens han flagret med sine mandige vinger.
Rypen lukket øynene i ren skam over hans vulgariteter.
En Due… Hun hadde aldri likt duer.
Men hvordan få vekk denne overivrige frieren?
Hun våget knapt å dukke fram fra busken hun satt bak.
Det lille hodet hennes jobbet på spreng med å tenke ut en eller annen utvei.
Så… mens blikket hennes febrilskt fòr fram og tilbake ..
Fikk hun en genial idè.
Hun rev øyeblikkelig av seg noen av sine halefjær, raskt og brutalt men innvendig ynket hun seg av smertene som var ganske formidable. En..AU! To..AU!!..Tre..AU!!..Fire..Auauauu… Hun bet nebbet sammen så det verket i de små kjevene.
Ved siden av henne var det en liten tue med grå og brun mose, og den var nesten nøyaktig like stor som henne selv.
Inn i denne stakk hun da fjærene hun hadde plukket fra sin egen kropp.
En kort liten kvist fikk gjøre tjeneste som nebb.
Hun strevde litt med å få den lille kvisten dandert på et naturlig vis i forhold til halefjærene, og presterte det sånn noenlunde.

Så ristet hun litt i buskene hun satt bak for å påkalle den spankulerende herr dues oppmerksomhet.
Han stanset umiddelbart opp. Strakte hals så langt han kunne for å se om han fikk øye på den vakre rypen.
Hun stakk hodet opp av buskaset og blunket langsomt og forførende til den aldrende don juan.
Så la hun seg så flat hun bare kunne, og snek seg av gårde i lyngen.

Herr Dues hjerte banket opphisset. Han hadde fått respons!
Han behersket seg så vidt det var for å ikke i vill jubel styrte fram til den utkårede skjønnhet.
Men hans trippende små skritt førte han usedvanlig kvikt fram til busken den blyge rypen hadde ristet i.
Hans blod bruste hett. Og hennes åpne invitt til paring hadde tent en brann i hans kropp som måtte slukkes umiddelbart!
Han skimtet de vakre halefjørene hennes, og kastet seg sporenstreks over sin blyge beundrerinne.

Rypen satt oppe i en lav busk en fem- seks meter lengre bort og holdt på å klukkle høyt over synet av den aldrende dueherren som voldtok den mosebegrodde tuen.
Hun ristet på fjærene sine, og trippet meget fornøyd i retning av sin kjære som ventet lengre inne i skogen.
Takk og pris at begjæret overvinner vettet og gangsynet, var hennes siste triumferende tanke.
Men det kostet meg mine vakre halefjær.

(Herr Dues tragiske endelikt mens han var travelt opptatt med å befrukte mosen:-(…..)

Punktum.

Kjære mamma..

Sirkuset er kommet!

*Forord*
Denne monolog (enetalen) i seg selv vurderes av tekstforfatter som «halvseriøs».

Forord og etterord er preget av bisarr sans for særdeles tørr humor.
Den er uansett en hyllest til den tiden da jeg ennå kunne føle sinne, frustrasjoner og en viss panikk.
Da jeg refset supperådets kvinnelige interngruppe for sin overivrige innsats blant de sultrammede og halvkastrerte hann-kakaduene i Mongolia, Kualalumpur og sør-Finnland.
Jeg har pr. nå konvertert til den hedonistiske, livsnytende trosretning som egentlig gir jamt faen i slike uviktigheter:-)
Uansett, her er monologen:

– Åh, hallo, De der.. Menneske bak disken.. Ja, DE, ja.
– De heter ………..?
– Ha ha. Jeg kan så sjeldent huske alle disse navn, det er så brysomt og tidskrevende!
– Men fortell meg nu.. hva er dagens beste kjøp?
– Ah. De selger sannhet i dag igjen?
– Og dette ER det genuint nyest nye som har kommet inn i sortimentet?
– Neimen gid a meg så festlig, da!
– Jeg ønsker jo alltid å være først ute med å presentere nye ting, vet De.
– Ja ha ha! De sier noe.
– De er min sann en ordentlig smart selger som vet hvordan slike ting tar seg best ut.
– Hvem har bydd minst?
– Hvem har bydd mest?
– Hvem bryr seg minst?
– Hvem bryr seg mest?
– Hvem var nu designeren, forresten?
– Å, nei ikke DE menneskene der?
– Hvorfor er det alltid så ubehagelig med DE menneskene?
– Finnes den i hvitt i stedet for disse skrikende farvene som står så dårlig til mine sarte øyne og ømtålige hud?
– Den var da også meget kostbar og jeg tviler på at det er verdt så meget?
– Ja, en original, selvsagt forstår jeg DET..
– Jo, slike ting vokser jo ikke på hvert et tre, De har så rett.
– Kan man kjøpe aksjer om man ikke kan betale hele prisen?
– Er det reklamasjon på den, i så fall?
– Ved nærmere eftertanke…
– Den ser eksklusiv ut, men den er faktisk for grov og akk, så vulgær, og setter meg selv i et altfor lite smigrende lys ovenfor de jeg har tenkt å servere den til på mitt nypussede sølvfat, skjønner De.
– Nei, gid, De må da være enig? Ha ha, hvilken skandale det ville vært?
– Ja, der sa De det! Sosial selvmyrding ville det være, uten den aller minste tvil!
– Har De en annen versjon?
– Er det en imitasjon, sier De?
– Ah. … Se der ja. Denne versjonen kan svakt minne om den forrige, men heldigvis supplerer den perfekt mine tidligere kjøp i samme sjanger.
– Holder min personlige stil, ja, De har så uendelig rett.
– Jammen da får jeg den vel meget billigere?
– Og 20 utgaver av denne imitasjonen. Helt like?
– Nei, så briljant!
– På overflaten er de like, men de har forskjellige former for uthulninger?

-Vakum, rent tomrom, ønsketenking eller skjøre halmstrå. Ja vel?
– Det er jo en klassisk oppbygning på denne typen, og designeren er jo uansett den som selger mest, eller har jeg misforstått?
– Ja, selvsagt er tilgjengelighet og pris en betydelig faktor!

– Gid a meg så BILLIG det alltid er her hos Dem, da!
– Ja, jeg er klar over at dette handler om den mindre kostbare versjonen, men den er nu også så utrolig mye penere å se på, synes De ikke?
– Så delikat og uskyldig og lett var den å bære, også!
– Kan jeg trekke fra en del av dette på skatten?
– Sier De det? Det var jo hyggelige opplysninger.
– Ja, De er selgeren, så De vet nok hva som er verdt å vite i disse finanskrisetider. Ah… Vulgariteter. Huff, hva er det som kommer ut av min munn? La oss endelig snakke om noe annet.
– Kunden vet best, ja det er heldigvis slik det fungerer i vår siviliserte verden.
– Det er nu engang slik at det er tungt for meg å tenke for meget på disse sakene selv, vet De.
– Derfor trives jeg jo aller best med å få gjort slike røverkjøp her hos Dem!
– ….Og jeg tar nok alle 20 imitasjonene, når jeg får den fordelaktige prisen de nevnte.
– Da har jeg jo alle kortene på hånden, så ingen kan vel egentlig komme til meg i efterhånden og si at dette ikke også var en original, eller hva?
– De har jo flest av min byrd som kundekrets, ja, det er jeg vel forvisset om.
– Slikt er jo betryggende å vite, og lojalitet og diskresjon ovenfor kunden er vel Deres fag og stolthet, ikke sant?
– Kan De også pakke de pent inn i glanspapir ?
– (…………..og sett et vakkert bånd rundt mens De allerede er i gang, hva?)

*Etterord*
Ingen levende vesen, hverken menneske eller dyr eller planter ble skadet, led overlast eller ble på noe vis utnyttet under denne monolognedskrivning, som best bør tolkes som en metafor eller allegori over temaet; håndtering av Sannhet.
Det er ingen roman, sangtekst eller del av en politisk partiagenda.
Navnene er endret for å beskytte de skyldige, og enhver likhet med levende eller avdøde personer er ikke engang til stede.
Videre påpekes at innholdet i denne monologtekst på intet vis kan sies å representerer dette nettstedets policy.
Derimot er tekstforfatterens partiske holdning og kritiske syn mer enn overtydelig.
Dette er utelukkende tekstforfatterens ansvar, som hun påtar seg uten den aller minste snev av anger, skam eller dårlig samvittighet.
Det ble av tekstforfatter konsumert 3 sigaretter, type “Lucky strike,”(produsenten betaler meg ikke for å bruke merkenavnet. Det er kun en faktaopplysning) og 2 kopper sterk kaffe av type “frieele frokostkaffe.“( en tilfeldighet. Jeg kjøpte den sorten bensinstasjonen hadde på hylla)
Det ble tatt pauser for å lufte hunden, 2 stk à 10 minutter.
En pause for å dobbeltsjekke om avkommet hadde rukket å nå REM-stadiet i sin søvn tok bort ytterligere 2 minutter.
Alt i alt ble denne monolog nedskrevet i edru tilstand, og med en så ironisk distanse til tema som det i skrivende stund var mulig å oppdrive.
Hele prosessen tok til sammen 1 time, 3 minutter og 24 sekunder.
(sånn cirka)
Forfatter beklager at tonen nok ble en smule knusktørr til tider, men ha da også prentet i minnet at eventuell kritikk mottas med grasiøse tilbakemeldinger og medlidene øyne . (De med skjellsord og råtne egg bør innta skyttergravposisjonene umiddelbart for å ikke bli meid ned av ordkryssild fra tekstforfatters rettroende støttegerilja bestående av samer, amasoner, nordnorske skreifiskere med gehør, stuttfotindianere, og kvartitalienere med kort lunte og mafiakontakter:-))
Helt på slutten gis en innstendig TAKK til inspirasjonskildene;
**Den tabloide presse( I plenum!!!)
**Fredrik (Naboen!)
**Jill Bill (transvestitt med upåklagelig humør og en utpreget sans for vellagret Norvegia)
**Fanden (bidraget bestod i å stå modell for veggrafitti gjennom mange 100 år! Sporty gjort!)
**Aslak
(Bor i trekkfull lavvo. Nærmeste nabo sørover. Navnet uttales med stum L, rimelig normal S, trykk på begge A -ene og forunderlig diffus K. Hans navn betyr på innavlet skånsk noe slikt som “tapt-bak-en-vogn-i-motbakke- mens-han-gjemte-seg-under-skjørtene-til-mor-over-bekken-for-å-sy-puter-under-skinnet-på-bjørnen-før-nedoverturen-ble-skutt“
Dette fortalte han meg med tårer i øynene under en snøstorm/vodka/sauna/bjørkeris-affære som heldigvis er 96% fortrengt av alle involverte parter )