Wakka

Hvorfor… Hvorfor(!!) er det så mange sinna mennesker her i cyberspace?
Folk er jo skikkelig sure??
Vet ikke om det er tastene som glefser folk i fingrene når de skriver på en pc, og at de dermed blir irritable, eller muligens en slags virusinfeksjon?
Irritablis Hysterica?
Om man drar en spøk, ELLER våger å være kritisk innstilt til det en annen skriver, kan du ta rottegift på at en eller annen føler seg enten tråkka på, truffet midt i hjerterota eller på en eller annen måte tolker dine utsagn som hets av alt fra tanta til Beate til Titten Teis grusomme garnhår som noen har elsket siden barndommen.
De rareste ting?
Blogging er kanskje den “nye” formen for frustrasjonsbearbeidelse.
Og greit nok. Mennesker må jo få lov å skrive av seg frustrasjon.
Men når man kaster seg over andre og ber dem dra til helvete bare fordi de er uenige, ect, så… skraper man definitivt bunnen.
Jeg vet ikke jeg, men i alle fall JEG gremmes og blir flau på vegne av mennesker som ikke evner å ha såpass sosiale antenner at de klarer å uttrykke seg uten å være direkte neandertaler og bare grynte fram skjellsord eller en eller annen vemmelig kommentar som de føler seg umåtelig stolte av å ha klemt fram.

Mange har det som sport å være mest mulig pottesur?
Mest mulig ufordragelig og uspiselig?
Jeg må da spørre meg selv; Er de sånn hjemme? Til hverdags?
Om naboen hilser God morgen, svarer de da “hold kjeft! Dra til helvete” om de ikke er sånn.. veldig begeistra for naboen?
Er de blottet for ethvert begrep om å oppføre seg ok?
Eller er det noens gudbenådede “rett” til å oppføre seg som drittsekker og til helvete med resten av verden?
Jeg er sur og grinete. Og liker du meg ikke, er det DU som har problemer?
Tja.. Jeg vet ikke om jeg føler at det er JEG som eier problemet i slike tilfeller.

Men ok… Rett skal være rett.
Jeg blir for eksempel skikkelig grinete når noen “slenger med leppa” om mine venner eller heslige personangrep generelt.
Da kan jeg frese så det lyser.

Jeg kan også bli tett provosert av åpenlyse fornærmelser bare for å være ekkel (noen føler feilaktig at de mestrer kunsten å fornærme på et vis som ingen kan konfrontere dem med i etterkant.), sure tilbakemeldinger og nedlatenhet.
Men jeg kan også misforstå motparten.
Og blir jeg urettmessig, åpenlyst sur, ber jeg om unnskyldning.
OM det viser seg i etterkant at det hele var en misoppfattelse.
Rett skal tross alt være rett, og ingen av oss er ufeilbarlige.
(Selv om jeg er det :-p)
Men min generelle holdning er vanligvis; Høflig til motparten beviser sin eventuelle manglende evne til å inneha samme egenskap.

Og jeg vet ikke helt hvorfor…

Men etter at jeg startet å benytte internet til annet enn å betale regninger, surfe porno eller andre fornøyeligheter, har frekvensen av konfrontasjoner med direkte tomhjernede indivder økt noe helt skremmende astronomisk.

Jeg kan ikke forklare dette forunderlige fenomen.

Jeg mener.. I det virkelige liv, møter du kanskje en og annen som virker fullstendig befridd for både fornuft, integritet og hjernevirksomhet. Mens her i cyberspace,.. er det TETT med tullinger?

Jeg begriper det ikke. Er det noe med internet som bringer fram menneskers råtneste egenskaper?

Er det det enkle, innlysende faktum at de du kommer i direkte kontakt med, slipper du å se i øynene?

Da kan du oppføre deg eksakt hvor jævlig du måtte ønske den dagen/uka/måneden?

Det er mer hysteri, mer intriger og baksnakking enn jeg noensinne har opplevd i mitt eget «ordinære» liv.

Det er mer mobbing, trakassering, ryktespredning, æreskrenkelser og ondsinnede angrep på andre mennesker på internet enn jeg noen gang kommer til å støte på, uansett hvor jeg måtte befinne meg fysisk.

Da var den boka overstått.

Gjennomtrålt og lest fra perm til perm.

Skrevet av Bret Easton Elliot, forresten..

Inntrykket jeg sitter med, er jo nærmest…»jammen, dette burde jo alle se/vite?»

Forfallet.

Mangelen på respekt for menneskeliv.

Mangel på forståelse for andres lidelse.

Overfladiskhetens blasse glanspapir som skjuler følelseskulden.

Som faktisk har preget utallige individer helt siden mennesket oppstod som egen art.

Jeg vettafaen.. Men tror egentlig dette med å snakke om «forfallet» i dagens samfunn, blir snudd helt på hodet?

Er det ikke dette homo sapiens har hatt som særpreg hele tiden?

Det er vel egentlig overhode ikke snakk om ett «Forfall», men «Opprettholdelse»!

Mennesket hadde lite verdi for 100 år siden. For 1000 år siden og for 10 år siden. De vil antagelig ha like lite verdi om 1000 år til.

Filantropen. Og  javisst har det også eksistert filantroper og gode mennesker til alle tider også. De er heller ikke nye, sånn sett.. Men det har alltid vært en verden for rovdrift.

Mor Tellus beherskes av tenner, klør, blod og død.

Men hele denne roman får meg bare til å nikke bekreftende over den innsikten jeg allerede mente jeg hadde;

«Folk flest» er sjelden mer enn offer for sine instinkter, lyster og begjær.

Selv om «folk flest» ikke drar det så ekstremt ut som hovedpersonen i denne boka, er den tynne, smale grensen så altfor lett å tråkke over. Særlig siden ett menneskeliv betyr så uhyre lite i global sammenheng.

Det er så underlig å tenke på..

Jaja. Dette ble ett uferdig innlegg. Nå er det natta.

Selvhøytidelige fanatikere.
Finnes det mer håpløse mennesker å diskutere med?
Hva skaper fanatisme hos et menneske?

Et gen av noe slag? Spesialiserte hjerneceller?

Oppveksten? Arv eller miljø?

Traumer eller snever oppfatningsevne?

Nå snakker jeg ikke nødvendigvis om de religiøse fanatikere.
Nåh nei!
I denne verden finnes fanatikere i alle former og fasonger.
I alle samfunnslag og alle land.
De som av en eller annen grunn er hellig og totalt overbevist om at de har RETT i sin livsanskuelse, sin livsførsel eller sine ideer.
Disse har en særfordel framfor oss andre som bare er.. fornøyde, tilfredse eller lykkelige i våre liv.
De mest plagsomme av denne kategorien menneskedyr PREKER.
De dytter det ned i halsen på deg, tuter ørene dine trøtte og slitne med evig pjatt om DET ENESTE RETTE.
Enten det er helse/trim/kosthold, eller den uendelige lykken man oppnår ved å eie for eksempel en volvo, være evig singel/gift/sambo/flerbo/spikerteltbo, det riktige politiske standpunkt, den rette troen.

Hva som helst!
Bare å velge og vrake blant de som har sett “livslyset”, og som overhode ikke klarer å se verdien av det livet andre fører UTEN denne essensielle indigriens som de fanatiske anser som nødvendig for å oppnå Sannhet & Lykke.
Når de fanatiske også går over til å bli skikkelig avskyelig SELVHØYTIDELIGE, og direkte ser ned på og synes synd på andre…
Da er ufordrageligheten bortimot fullkommen.
Da blir en fanatiker fullstendig uspiselig, umulig å ha i møblerte hjem, og i det hele tatt stuer med takhøyde under 7 meter.
Deres abnorme ego, (JA! Det vokser!)tar slik plass at de umulig kan finne plass omkring sin person til “ufrelste” sjeler som ikke deler deres syn.
Om de kommer i ens umiddelbare fysiske nærhet, er i så fall misjoneringstalene og argumentene ytterst på tunga, hvor de hopper fram som overivrige vortepadder.
Disse selvhøytidelige behøver aller helst en prekestol på dertil egnet arena.
Enten det er på den privatfesten du så uvillig vil gå på, eller det politiske partimøtet.
I lunsjen, eller i butikken.
Hvor som helst, egentlig.
Dosering og argumentering.
Til du føler for å stappe helsetrøya, joggeskoa eller den nye pelskåpa, valgplakaten, løpeseddelen eller whatever (!) så langt du makter ned i deres tungetalende plaprende gap.
Den andre typen av disse selvhøytidelige fanatikere, er den sorten som er sinna-overbevist.
Som uansett hva du måtte ha å innvende på deres overbevisning, så tar de det som en personlig, dødelig og ikke minst utilgivelig fornærmelse.
De kaster seg over deg med skjellsord, fresende sinne og usaklighet etter usaklighet som popkorn fra en overopphetet kjele.
Etter at man da har blitt fullstendig og totalt verbalt trakassert av disse frenetiske individer, føler man intenst for å kvele dem eller late som om de er rømte mentalpasienter. Stirre på dem, og si man må skynde seg hjem for å skrelle hermetikkbokser, bade farmor, eller teipe fast gressplenen, “det blir visst storm i kveld“?
Den mest… eh .. “fordragelige” sorten, er de som kikker ned på deg. Etter nesen. Selv om de så er 20 cm mindre enn deg, klarer de kunsten. Fnysende forakt over at man ikke skjønner… Himlende øyne, og avvisende holdning.
Men heldigvis orker de sjeldent nedlate seg til å engang hoste i din vantro retning. Disse er nesten sympatiske i forhold til de plaprende eller de rasende.
Generelt mener jeg at selvhøytidelige fanatikere passer BEST på en tv-skjerm.

Om de nå absolutt må fantatikere ett sted.
Tvn kan man slå av.
Enkelt og greit.

Martyrium.

En forunderlig skjebne.
Meget spennende og interessant og for meg blir de mest ekstreme uttrykk for denne tenkemåten omtrent like surrealistisk som å se Jupiter i et teleskop.

Fullstendig fjernt, med total fremmed geologi og oppbygning, og kun mulig å observere via uklare bilder.
Jeg leste nemlig om en kvinnelig helgen som het Catarina av Siena.(1347-1380)

Muligens var hun intet annen enn en salig ekstremslanker, men hvorfor i all VIDE verden hatet hun seg selv så mye at hun ønsket å utsette kroppen sin for slike sinnssvake påkjenninger?
Catarina startet sin bemerkelsesverdige “karriere” fram mot helgenstatus og ærefull død da hun allerede som 6- åring mente hun hadde sett Kristus i et syn.

Hun avla kyskhetsløfte i en alder av 7, hvilket ikke var ekstraordinært på denne tiden.

Dog var det mer merkverdig at man overholdt et slikt løfte også som voksen.

Hun drev familien sin til vanvidd med å stadig ligge i krig med dem om alt som var “verdslig” i hennes øyne.

Dette verdslige handlet for det meste om alt som å gjøre med forfengelighet og kropp og mat.
Alt som hadde med livet å gjøre, nektet hun seg i slik ekstrem grad at få gjør henne det etter, heldigvis.
Og da hennes avholdte storesøsters døde i barsel på den tid Catarina var omtrent 15, gav det ytterligere brenne til de allerede hissige fanatiske flammene.
Som 16-åring startet hun på sitt langsomme selvtorturerende selvmord.

Og hun gjorde det til en jublende glede å sulte langsomt i hjel.
Hvordan et menneskelig vesen kan ernære seg på nattverden alene over så mange år som Catarina, er et sant mysterium.

Åja… Hun spedde jo på dietten sin med puss fra sår av mennesker hun pleiet i sin nonnegjerning.

Muligens var dette nok lekkerier til å holde henne i anorektisk live til hun døde i en alder av 33.

Da hadde hun nemlig også sluttet å drikke selv vann.

Og logisk nok, varte ikke dette siste opprør mot å være fanget i en menneskelig kropp lenge.

Psykoanalysen av henne i moderne tid gav et ganske godt blide av grunnen til at hun havnet på sin selvpinende plass i universets kaotiske orden.

Stakkars Catarina led av alvorlige traumer og følte at hun var urettmessig forfordelt og priviligert.
Denne sorten martyr er den masochistiske martyr.
Den ekstreme, den som av en eller annen grunn tufter sin identitet på å lide med stolthet og med glede.
I Catarinas tilfelle følte hun også et hat mot sitt egen fysiske legeme, som gav seg utslag i massiv selvpining og et langsomt systematisk selvmord.
Samtidig følte hun,(som de fleste ytterliggående religiøse mener med slike ekstreme handlinger)
at dette var en kjærlighetserklæring til sin Gud.
Hun ble beskyldt for å være hovmodig.

Og annet enn selvsentrert er det nesten litt vanskelig å kalle henne, faktisk.

Selv om hun var en hellig anorektiker, levde hun nesten utelukkende inne i seg selv og for sin Gud.

Som en liten bisak kan nevnes hennes ivrigste fan som tok spisevegring til et nytt nivå:
Sankt Veronica.(1660-1727)
Hun hadde for vane å slikke steinene på veggene og gulvet i klostret når hun ikke sultet seg eller kastet opp.
Dietten hennes i perioder sies å ha bestått av hele 5 appelsinsteiner. (symbolsk for Kristi 5 stigma)
Senere ble hun “friskere”, og erstattet denne kalorifattige diett med friskt katteoppkast, hårdotter, blodfylte igler ,biller, mark, døde mus og edderkopper fristende innpakket i eget spinn.

Den Utsatte martyr vil jeg kalle den som ved å forfekte sin overbevisning enten åpent eller generelt ved livsførsel, i handlig eller ord, utsetter seg selv for overgrep, forfølgelse og tortur fra andre enn seg selv.
I disse tilfeller kan jeg jo trekke fram de kristne som ble kastet for løvene.

Men bevare meg. Så altfor mange “fortjener” betegnelsen martyr på grunn lidelser de utsettes for pga tro, handling eller overbevisning.
Er bare å nevne i fleng; selvmordsbombende muslimer, jøder i Europa under Hitler – regimet, soldater i ENHVER krig generelt, politiske talsmenn og kvinner til alle tider og i nesten ethvert samfunn har måttet lide og ofte dø for meninger som stred mot regimet.
Mulig en andel av disse følte intens glede ved å lide og dø for sin sak, men jeg er i tvil om det gjelder så mange som 5% engang. Så disse synes jeg ikke havner under min betegnelse som “masochistiske martyrer».

Den generelle martyr:
Vi. Oss. Samtlige. Vi som går mot en langsom, uunngåelig død bare i kraft av å være et menneske.
Hva de aller fleste av oss må gjennomgå i våre liv av sorg, pinsler, bekymringer og smerte bare fordi vi ikke gir opp og legger oss ned å for å dø?
Og hva med Den sutrende martyr?(minst ærerike betegnelsen)
Denne martyren gjør det til en sport eller livsgjerning å fortelle alle som bare makter å høre, hvilke pinsler de til enhver tid gjennomgår.
Nå kan man jo si at det er VIKTIG å vise både empati og medmenneskelighet.

Og jo visst. Men slike som finner det for godt å tute andres ører fulle av hvor store problemer de har, hver eneste dag, hver time på døgnet..

Man blir sliten av et slikt martyrium.
Alt fra hvor fæl partneren deres er, den dårlige ryggen, ungenes mas, det offentliges overgrep, vind og vær og føreforhold som alltid skapes av høyere makter for å plage disse spesifikke individ?
Man kunne gråte av frustrasjon over å måtte utsette sine ører for dette evinnelige gnål.

Av alle disse typene, må jeg ærlig innrømme at den masochistiske martyr fasinerer meg mest.
Catarina av Siena.

Hun led utrolig, men nøt det.
Og garantert var hun mer i live og levde sin tilværelse etter eget hode enn de tusner på tusner av mennesker som lider under et annet martyrium:
De som IKKE kan leve slik de ønsker.
De som er fanget i ulykkelige ekteskap, arbeid de hater, tragiske familiesituasjoner, tunge psykiske eller fysiske problemer, økonomiske eller sosialt altfor trange kår.
De som av andre eller sin egen manglende tro på seg selv undertrykkes på et subtilt vis.
Kanskje ikke engang synlig for andre enn dem selv, heller.
De usynelige martyrene får den siste betegnelsen.
– Hverdagsmartyrene.

De som kanskje ikke lider mest kroppslig, men hver eneste dag er en pinsel 1000 ganger verre enn Catarina kunne utsatt sin hellige kropp for.
For dem som ikke føler at de har en eneste mening med sitt liv, må tilværelsen være et eneste langt martyrium.

De som vil, kan lese om den hellige anorektiker Catarina av Siena og hvordan hun analyseres her: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=42861&a=2
Det er interessant lesning. Bon apetit!!