Wakka

Den lille musa var engstelig.
Hun skvatt for hvert minste lille rasling av vind i gresset eller jublende fuglekvitter som fylte skogen i disse dagene.
Musa hadde ertet på seg en argsint bie sist uke.
Overmodig hadde den sneket seg inntil bolet, og stjålet en ikke ubetydelig porsjon honning.
Biene var i vårhalvsvima.
Ikke riktig våkne.
Døsige og slappe i den kjølige morgenen.
Men den ene vaktbien..
En streng, kvikk damebie i sin beste alder, hadde åpnet øynene og plutselig fasettstirret den vesle tyven rett inn i de kulerunde sorte øynene dens.
Musa hadde angsttisset en liten skvett før den føk ut av bolet på de pyttesmå labbene sine, og munnen full av den gyldengule, klissete skatt.
Bien forsøkte å følge etter på ustø vinger, klar til å ofre sin brodd og sitt liv for å straffe den ubeskjedne forbryteren. Men solen hadde ennå ikke grepet tak i dagen, og sjanglende hadde bien måttet kapitulere og surrebannende krøpet inn i bolet igjen.
Men musa hadde fått en skikkelig skrekk i sitt lille liv.
Dens hjerte tålte ikke så meget, og det smule mot den eide, hadde blitt brukt opp på den vågale ekspedisjonen inn i bienes bol.
Honningsmaken hadde vært fortreffelig..
Men nytelsen ble nesten overskygget av fasettøyeblikket som var siselert fast foran musens indre blikk.
For første (og sikkert eneste) gang i sin hyperaktive, matsøkende hurtigtilværelse, hadde den et minne som ikke lot seg viske ut.
En nær-ulidelig-smerte-opplevelse.
Og angsten økte dens allerede lynraske puls.

Gav dens mikrohjerte ytterligere belastning og dro måneder vekk fra musens tilmålte levetid.

Sommeren ble en gru for musen.
Overalt surret bier….
Hvilken av de titusenvis av biene som føk omkring som miniatyrjetfly i lykkelig arbeids og honningrus, var den vaktbien som hadde stirret på musen med dødens svarte dragsug i sine hundretalls speil?
Kjente de andre biene til hendelsen?
Hadde vaktbien gitt de honningsamlende kollegaene signalementet til musen..?
Kunne de kanskje kjenne igjen lukten av henne??

Dagene gikk og musen våget seg knapt utenfor hullet sitt for å hente mat lengre.
Hver summing over dens hode , i nærheten, ved blomstene, ved treet, ved vannet… gav den en panikk som gjorde den svimmel og stresspustet.
Men en vakker sommernatt hadde hungeren vokst seg for stor.
Den smøg seg ut av hulen sin.
Beveget seg hurtig og nesten lydløst i den tette lyngen.
Siden dens hukommelse var fokusert på både angsten og mat den så sårt behøvde, merket den ikke at den beveget seg mot sin vårforbrytelses åsted.
Plutselig fikk den øye på en stor, feit meitemark!
Den pilte raskt bort til det buktende vesnet som forsøkte å åle seg inn under roten på en liten busk, og musen skyndte seg å sette de spisse små tennene i den saftige lekkerbiskenen.
Gumlende og for stunden fullstendig lykkelig, merket den ikke summingen over sitt hode før kilden til lyden landet rett foran den.

Bien satte seg ned rett foran musen.

Fasettenes grusomme antall var alle rettet mot den lille pelsballen som med ivrige kjever bearbeidet sin nattmat.
Med ett stanset tyggingen.
Musens kullsorte øyne fokuserte på inntrengeren.
Dens ivrige labber frøs, og det lille hjertet hoppet over flere slag.
Svimmel av angst, forsøkte den å bevege seg vekk. Instinktene skrek at den skulle rømme!
Men musens muskler lød ikke lengre signaler fra hjernen.
Blodet hadde stanset sin strøm gjennom hårstråtynne kanaler.
Frøs i dens overarbeidede årer.
Og det siste syn den så i denne tilværelse, var sin egen dødsangst i biens utallige øynespeil.