Wakka

Selvhøytidelige fanatikere.
Finnes det mer håpløse mennesker å diskutere med?
Hva skaper fanatisme hos et menneske?

Et gen av noe slag? Spesialiserte hjerneceller?

Oppveksten? Arv eller miljø?

Traumer eller snever oppfatningsevne?

Nå snakker jeg ikke nødvendigvis om de religiøse fanatikere.
Nåh nei!
I denne verden finnes fanatikere i alle former og fasonger.
I alle samfunnslag og alle land.
De som av en eller annen grunn er hellig og totalt overbevist om at de har RETT i sin livsanskuelse, sin livsførsel eller sine ideer.
Disse har en særfordel framfor oss andre som bare er.. fornøyde, tilfredse eller lykkelige i våre liv.
De mest plagsomme av denne kategorien menneskedyr PREKER.
De dytter det ned i halsen på deg, tuter ørene dine trøtte og slitne med evig pjatt om DET ENESTE RETTE.
Enten det er helse/trim/kosthold, eller den uendelige lykken man oppnår ved å eie for eksempel en volvo, være evig singel/gift/sambo/flerbo/spikerteltbo, det riktige politiske standpunkt, den rette troen.

Hva som helst!
Bare å velge og vrake blant de som har sett “livslyset”, og som overhode ikke klarer å se verdien av det livet andre fører UTEN denne essensielle indigriens som de fanatiske anser som nødvendig for å oppnå Sannhet & Lykke.
Når de fanatiske også går over til å bli skikkelig avskyelig SELVHØYTIDELIGE, og direkte ser ned på og synes synd på andre…
Da er ufordrageligheten bortimot fullkommen.
Da blir en fanatiker fullstendig uspiselig, umulig å ha i møblerte hjem, og i det hele tatt stuer med takhøyde under 7 meter.
Deres abnorme ego, (JA! Det vokser!)tar slik plass at de umulig kan finne plass omkring sin person til “ufrelste” sjeler som ikke deler deres syn.
Om de kommer i ens umiddelbare fysiske nærhet, er i så fall misjoneringstalene og argumentene ytterst på tunga, hvor de hopper fram som overivrige vortepadder.
Disse selvhøytidelige behøver aller helst en prekestol på dertil egnet arena.
Enten det er på den privatfesten du så uvillig vil gå på, eller det politiske partimøtet.
I lunsjen, eller i butikken.
Hvor som helst, egentlig.
Dosering og argumentering.
Til du føler for å stappe helsetrøya, joggeskoa eller den nye pelskåpa, valgplakaten, løpeseddelen eller whatever (!) så langt du makter ned i deres tungetalende plaprende gap.
Den andre typen av disse selvhøytidelige fanatikere, er den sorten som er sinna-overbevist.
Som uansett hva du måtte ha å innvende på deres overbevisning, så tar de det som en personlig, dødelig og ikke minst utilgivelig fornærmelse.
De kaster seg over deg med skjellsord, fresende sinne og usaklighet etter usaklighet som popkorn fra en overopphetet kjele.
Etter at man da har blitt fullstendig og totalt verbalt trakassert av disse frenetiske individer, føler man intenst for å kvele dem eller late som om de er rømte mentalpasienter. Stirre på dem, og si man må skynde seg hjem for å skrelle hermetikkbokser, bade farmor, eller teipe fast gressplenen, “det blir visst storm i kveld“?
Den mest… eh .. “fordragelige” sorten, er de som kikker ned på deg. Etter nesen. Selv om de så er 20 cm mindre enn deg, klarer de kunsten. Fnysende forakt over at man ikke skjønner… Himlende øyne, og avvisende holdning.
Men heldigvis orker de sjeldent nedlate seg til å engang hoste i din vantro retning. Disse er nesten sympatiske i forhold til de plaprende eller de rasende.
Generelt mener jeg at selvhøytidelige fanatikere passer BEST på en tv-skjerm.

Om de nå absolutt må fantatikere ett sted.
Tvn kan man slå av.
Enkelt og greit.