Wakka

Hvorfor står folk og gnir seg i panna og ser stokk dum ut når du forlanger at de er ærlige?

Hvorfor stikker de med halen mellom bena når du vil ha fram fakta?

Hvordan kan man kalle seg en voksen person når alle typer av konfrontasjon skremmer buskevann på deg?

Hvorfor er du så redd meg, din feige ynkrygg?

Altså; Når noen som aldri har snakket med meg, aldri har kjent meg og aldri kommer til å bli kjent med meg heller, benytter cyberspace til å ikke bare distribuere løgner om meg, men også starter med å henge ut vennene mine…

Da klikker jeg. Da blir jeg rasende og føler intens trang til å kontakte foreldrene og barnehagetanta deres.

Problemet er at barnehagetanta til disse forlengst har gått av med pensjon, men hun evnet tydeligvis aldri å tørke snørra vekk på de nå eldgamle drittungene.

Og foreldrene deres sitter også og mimrer i en krå , eller spiller harpe på en sky, og lurer på hva de gjorde feil som aldri klarte å oppdra de en gang så lovende små poder og podiner.

Men hva jeg hater og hater og virkelig ikke kan fordra.. Er folk som går unna.

Hele tiden. De kaster ut den ene påstanden etter den andre, men når man skal ha svar på hvor løgnen eller..»fantasien» kom fra, nei, da…. Er det ikke intressant.

Selvsagt. Som jeg har sagt 10000 ganger… En løgn kan aldri forsvares.

Så det er vel det eneste valget en løgner har.

For jeg antar at en har man først  EN dårlig egenskap man har perfeksjonert til det råtneste..

Er ikke veien lang til den neste ynkelige siden.

Men nå er jeg skikkelig D-R-I-T-T-L-E-I