Vårliket
Tegnene på skjermen min gir meg ingenting i dag.
I dag er jeg langt inne i min egen tanke.
Tegnene blir bare grøt. Et sammensurium av meningsløse ord som betyr like lite som snøen som falt i fjor eller min kusines nye blomsterpotte med lilla striper.
Det eneste som inngir et fragment av mening, er lukten av regnet.
Den ekle vårlukten ute. Naken blottet jord. Forfallet fra i fjor som ennå ligger i nedbrytelsesprosessen. Stinkende søppel fra trær og planter ligger som avfallet de ble redusert til før de sank inn i vinterens søvn eller død.
Restene etter fjorårets fråtseri i livsglede og jublende energi.
Jeg hater våren. Den er fuktig, stinkende, og står som et gjenferd
vaklende og lydløst skrikende på terskelen til gjenfødelse.
Men ennå er den et skjelett behengt med råtnende kjøttslintrer..
Tomme øyehuler og blottede knokler under hudflak som revner som papir når det strekker sine skrekkfingre opp mot den lysende, ennå kalde vårsolen.
Ny fødsel. Jublende gledesmerte over sitt liv.
Knoppene stikker fram på grener, og hesligheten blir mindre framtredene.
Naturens benrangel har begynt å ikle sine knokler nytt livskjøtt.
Spirende blomster gjør liklukten mindre overveldene.
Søter den friske, stikkende luften med sin optimisme og sitt sansebudskap om at enda mer appetittvekkende dufter er på vei. Man kan begynne å like tilværelsen snart…
