Kjære mamma

Kjære mamma..

Jeg skriver nå et avskjedsbrev til deg fra den aller ytterste utpost før den utemmede og sibirske taigaen rovgriskt sluker alle spor av min eksistens.
Jeg har bestemt meg for å søke den mest ekstreme flukt på denne jord foruten å radere ut mitt eget liv fysisk.
Min desperasjon har drevet meg til dette.
Den siste utvei står nå for meg som en dommedagsprofeti som uunngåelig oppfylles ved Gudenes vilje.
Ikke vet jeg hvilke Guder,… for alle gode makter har visst forlatt meg. Den råeste smerte truer med å sprenge min sjel som en sprekkeferdig vannballong og spre sitt forgiftede vann utover den døde villmarken jeg nå er på vei inn i.
Alt på grunn av denne u-tingen!!
Den evige, onde og trefoldig forhatte.. Kvinne!!
Måtte hennes navn, som vi aldri nevner, for alltid forbannes til evig tid og måtte hennes legeme bli til aske i denne stund, om det lengre finnes noe som kan kalles RETTFERDIGHET i denne ynkelige tilstand vi menneskekryp kaller for “livet”..
De dagene jeg gjemte meg i kjelleren din står for meg ennå som det vondeste minnet et menneske kan ha. Hennes dragende, manende stemme i mitt hode..
Stemmen.. Så full av ond vilje.
Slike falske løfter som forførende forsøkte å overtale meg.
Så fullstendig overveldende i sin styrke og autoritet.
Hennes smertende piskeslagsblikk på min nakne kropp og min sjel som lå blottet for henne selv i det stummende mørket som hersket over muggstanken og fukten.
Skadene på mitt sinn ble betydelige i disse endeløse dagene..
Hvor mange år ble det til sammen, kjære mamma..?
Husker du at jeg spiste mitt eget hår som jeg rev av meg i store tjafser og at jeg klorte fram store blodige sår på min kropp?
Fordi jeg med mine skitne lange negler forsøkte å skrape vekk følelsen av hennes øyne som stadig hvilte på meg, også i søvnen.
Jeg husker ikke lengre. Jeg kan nesten ikke erindre et liv før dette vesen kom inn i mitt tankeliv og overtok det fullstendig, komplett og ugjenkallelig.
Jeg er fordømt.
Den siste flukten håper jeg skal redde mitt sinn fra galskap, som jeg stadig kjenner puste meg i nakken. Galskapen er et villsvin med uutslokkelig blodtørst og hevngjerrighet i sine glødende, små øyne.
Det kommer stadig nærmere.
Jeg kan kjenne fråden fra dens gap som iskalde regnstenk mot min hud.
Jeg skulle ønske det fantes en makt i denne verden som kunne sørge for at rettferdigheten seiret. At noen kunne fjerne denne djevel i menneskeham fra den bevisste verden.
Mamma.. Jeg ville bare fortelle deg… Nå. Før jeg forsvinner inn i det øde, vederstyggelige steppelandskap.
Du advarte meg. Du ba meg passe meg for denne Kvinnen.
Du gråt og skrek. Du stjal klærne mine og låste meg inne slik at jeg ikke skulle oppsøke henne som jeg en kort stund var slavebundet av.
Du gjennomskuet henne fra første stund!!
Etter alle årene hjemme hos deg og din uendelige visdom, kjærlighet og klokskap.. Lot jeg meg manipulere av denne diabolske figur.
Jeg var en svak mann. En dårlig, miserabel sønn som kastet vrak på din livsinnsikt.
Da jeg rømte for snart en måned siden fra kjelleren hvor du for mitt eget beste holdt meg innesperret..
At jeg stjal dine hardt og sparsommelig bortgjemte penger som lå i kakeboksen…
Kan du noensinne tilgi din villfarne sønn?
Kan du ha medlidenhet med denne avmagrede, desperate menneskefigur som sitter alene med både skammen over sin svakhet og sorgen over sin tapte renhet?
Men Kvinnen forfølger meg.
Selv her i denne russiske utpost av verden styrer hun mine tanker i slik grad at jeg knapt har et annen bevisst ønske enn å la henne overta.
Til å la meg kontrollere. Derfor.. Forsvinner jeg nå.
Kjære mamma. Takk for at du holdt ut i alle disse årene. Takk for at du oppdro meg. Næret meg og passet på meg.
Men min svakhet ble mitt fall.
Mitt sinn og min viljestyrke er knust til støv.
Dette er farvel fra en sønn som tross sine villfarelser og sin ynkelighet ønsker å avslutte dette avskjedsbrev som blir vætet av salte angertårer med de dyptfølte ord:
Jeg elsker deg, mamma.
Tilgi meg.


3 Responses to “Kjære mamma”

  • Wakka Says:

    Jeg rødmer.. 😀
    Men hvordan var det du ikke ville framstå?
    For å være ærlig; Jeg skjønte ikke hva den siste kommentaren din betydde.
    😀

  • miss Says:

    Hehe, sånn er det når man ikke kontroll-leser det man har skrevet før man poster…
    Altså, altså, du liksom. Pardonne moi, det er IKKE slik jeg ville framstå! Wakka, bær over med meg, please?

  • miss Says:

    Hvah!!? INGEN kommentarer!?! …er det mulig…?
    Vel, det fikser jeg! Fantastisk innsiktsfullt Wakka, men kanskje en tanke, ja hva mener jeg, tåredryppende på slutten? 😀 Skratt!
    Nei, seriøst altså, det var spennende! Du bygget opp historien på en helt genial måte, jeg bare MÅTTE lese ferdig og kunne ikke komme fort nok i mål:) Å dette sier jeg som fagperson, altså!

    Den mora der, altså… Heksa tenker jeg vi kaller henne, hun gjorde virkelig jobben sin grundig og sikkert også veldig ‘samvittighetsfullt’. Bah, pøh, og ofh.

    Stykket fikk frem minner hos meg som ikke engang eksisterer, det sier litt om din beskrivelsesevne, min gode Wakka. Du er en fryd å lese.
    Rosrosklem til deg 🙂

Leave a Reply