Wakka

Den tidligere vellykkede og framgangsrike Spion
hadde nå endelig fått overbevist seg selv om at faren for intern eliminering var over og den var trygg.
I et kollektiv for angstrammede Spioner med paranoide yrkesskader, satt den nå med strikketøyet og lyttet halvt til de klirrende pinnenes rykkvise musikk, mens den stirret lengselsfullt ut til mystikken i den svarte granskogen utenfor.
Spionen følte seg nedbrutt, men absolutt ikke slått for alltid.
Spionen hadde mange jern i ilden og det var ikke små mengder info som ble hvisket i bestyrerinnes betrodde ører på hvilehjemmet. Det gjaldt å skaffe seg goodwill fra dens tidligere Overordnede og bli gjeninnsatt i sin gamle geskjeft ASP.
Stadig mer info ble snedig videreformidlet til Bestyrerinnen.
Nå må politiet komme på banen og undersøke Hovedkvarteret til Fienden!
Gi beskjed om razzia! Ta dem før de tar oss!
For hos Fienden ble det garantert lagt de mest vanvittige planer for å utrydde alle intelligente mennesker og siden slavebinde de med svakere vilje.
Spionen skrev lange brev til departementer og statsmakt og advokater. Bestyrerinnen, som var en ganske klok tilårskommen kvinne, lovte høytidelig å poste dem, men bak Spionens rygg, stakk hun dem inn i journalen som etter hvert begynte å bli rimelig rund.
Den kunne faktisk karakteriseres som direkte overvektig, men ble stadig fylt med flere hyperviktige teorier og essensiell info.

Hver fredag kom også den vennlige doktoren på oppfølgingsbesøk og sørget for at alle fikk all assistanse de behøvde. Han ga råd, nikket forståelsesfullt og lovet høytidelig å bruke alle midler for å stoppe ondsinnede inkontinensproblem, plagsomme slektninger, Alzheimer, liktorner og begynnende grå og grønn stær.
Men Spionen la alltid mest beslag på doktorens tilmålte fredagsbesøk. Selvsagt. Spionen var da vitterlig den av beboerne  på hvilehjemmet med lengst merittliste og erfaring!
Og dessuten den eneste man kunne stole på.
Fordi Spionen kjente Sannheten!
Den var overbevist om at alle rundt den egentlig var kontraspioner som utspionerte alle dens handlinger, utsagn og vaner. Bare Bestyrerinnen var trygg.
Og doktoren.
Selv om Spionen hadde doktoren enn så lenge under nøye oppsikt. Han kunne når som helst bli kapret, bortført og hjernevasket av Fiendtlige agenter som jo befant seg stort sett over alt. Derfor gikk mesteparten av den tiden Spionen la beslag på sammen med doktoren, ut på å forsikre seg om at doktoren ennå var en medsammensvoren.
Doktoren smilte alltid forståelsesfullt og beroliget Spionen med at alt var under kontroll. Doktoren lovet også hver gang å umiddelbart gi beskjed fra Spionens Overordnede om det skulle bli akutt behov for Spionens ekspertise.

Dens økonomiske skjerv, som Spionen stakk sparsomt vekk i sin spesialsydde pengesokk formet som en aubergine,(omtenksomt gjemt under den rosemalte nattpotta lengst inne i det hybekaninbebodde kottet i 4 etasje) ble tildelt den som krigspensjon.
Det var i alle fall hva Spionen kalte sin uføretrygd.
I egne øyne var Spionen den mest dedikerte og trofaste forkjemper for Sannhet, Likhet og Frihet.
Ut fra Spionens heroiske innsats for fedreland og verdens frelse, kunne jo ikke pengene være annet enn en velfortjent lønn for de hasardiøse undergrunnsoperasjonene Spionen hadde utført.

Spionen strikket heftig på sitt skjerf.
Fredagen var her.
Og den gode doktoren kunne dukke opp hvert øyeblikk som helst.
Og garantert hadde han denne gang med en oppmuntrende og deilig beskjed om at Spionen var tatt til nåde igjen hos sine Overordnede.
Spionen kjente det på seg. Det krøp av spenning i nakkehårene og hver gang det gikk i døren til fellesrommet, fikk Spionen ilinger gjennom hele kroppen.
Endelig.. Så Spionen et glimt av doktoren mens han gikk inn til Bestyrerinnens kontor.

Spionen reiste seg og styrtet heseblesende fram i ivrig håpefullhet.
Trippende snek Spionen seg mot døren og la øret inntil den tynne finèrplaten.
Helt tydelig hørte Spionen samtalen der inne;
“Det er vel på tide å isolere vår famøse Spion, Fru Amundsen.
Spionen gjør alle nervøse ved å skule stygt på de andre, snike seg omkring i alle korridorer, og stjele alle mulige saker fra andre beboere. Vet De, Fru Amundsen. I går kom Herr Andresen til meg og fortalte at han i angst hadde bevitnet at Spionen krøp inn av vinduet hans i forrige uke og stjal hans allerkjæreste eiendel; En hestedressurpisk han hadde fått i premie den gang han var en konkurranserytter. Mannen våget ikke si noe før i dag under samtalen vår. Han var svært redd for hva Spionen vår kunne finne på for å hevne seg.”
Bestyrerinne Amundsen ristet trett på hodet.
“Ja.. Og jeg har tatt vare på alle skriveriene Spionen har skrevet. Jeg vet at Andresen og flere andre står på listen over individer Spionen mener bør fjernes fra jordens overflate av dens “overordnede”. Stakkars Spion.
Tenk å ha en oppdragsgiver som kun eksisterer i ens hode.
Mennesket må jo lide svært under sine tvangsforestillinger.”

Spionen bak døren trakk pusten dypt.
De snakket om det livsfarlige våpnet som kontraSpion Andresen hadde hatt liggende inne på sitt rom.
Spionen hadde sett det som sin simple plikt å konfiskere dette potesielt masseødeleggende våpen.
Og de skulle sende Spionen til isolat!!
De var onde kontraspioner de også!
Spionens første impuls var å falle sammen som en fille på gulvet og bare hyle ut sin frustrasjon og skuffelse.
Men angsten kom krypende.
Stenge meg inne?

Aldri mer farlige oppdrag og avsløring av internasjonale konspirasjoner?

Spionen stirret på sitt nystrikkede skjerf som ble knuget mellom dens svette hender.

Den så nå bare EN vei ut av uføret.

*etterord*

Siden denne siste delen ble ganske tragisk og mer preget av en dyp sympati for Spionens forvirrede virkelighet, lar jeg slutten stå åpen.Alternativene på hva Spionen valgte å benytte skjerfet til er mange. Selv tror jeg Spionen valgte å lage seg en trådtelefon for å sende nødsignaler til sine Overordnede og brukte resten av sitt liv på forsøket, eller muligens valgte Spionen er mer ulykkelig vei.

Vi får iallefall håpe De Globale Konspiratører ikke overtok Mor Tellus til sist:-)